Samlet fruktbarhetstall er et uttrykk for hvor mange barn kvinner i en befolkning i snitt vil føde dersom det gjeldende fruktbarhetsmønsteret varer ved. Dette er ett av flere mål på fruktbarhet i en befolkning.

Det er dette uttrykket for barn per kvinne som ligger til grunn når nyhetsmediene forteller at i de europeiske middelhavslandene fikk kvinner ved årtusenskiftet i gjennomsnitt 1,2 barn. I 2016 er samlet fruktbarhetstall i Norge 1,71.

For at folketallet skal opprettholdes på lengre sikt, om vi ser bort fra flytting, må samlet fruktbarhetstall være noe over 2. Hver kvinne må da i gjennomsnitt få én datter. Guttefødsler er litt hyppigere enn jentefødsler (forholdet er omtrent 106 gutter på 100 jenter), og noen kvinner dør før de har gjennomlevd sin fødedyktige periode. Av den grunn ligger reproduksjonsnivået i Europa på omtrent 2,1.

Ved høyere dødelighet er tallet noe større. For eksempel var reproduksjonsnivået i Norge omtrent 2,5 i 1900 og 2,3 i 1930. Dette skyldes at flere kvinner tidligere døde før de var ferdige med sin fruktbare alder.

Det samlede fruktbarhetstallet i Norge var over 4 før hundreårsskiftet til 1900, sank til under reproduksjonsnivået før 1930, nådde en topp på nesten 3 i 1960-årene og sank til under 1,7 midt i 1980-årene. Gjennom 1990-årene har det ligget under 1,9, og i de første årene av 2000-tallet sank det til under 1,8. I 2009 var fruktbarhetstallet på 1,98, men i 2016 var det nede på 1,71.

Det er verdt å merke seg at Norge med dette tallet, som altså er under reproduksjonsnivået, likevel er blant landene i Europa med høyest fruktbarhet.

De regionale ulikhetene i fruktbarhet i Norge var tidligere store; for eksempel var SFT 3,4 i Finnmark i 1968 mens det var 2,0 i Oslo. Bare ti år senere var tilsvarende tall mellom 1,8 og 1,9 i Finnmark og under 1,5 i Oslo.

I 2014, da SFT for Norge var 1,76, lå tallene for alle fylkene på Østlandet unntatt Akershus mellom 1,64 og 1,77. De høyeste tallene (mer enn 1,8) hadde Akershus, Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag (henholdsvis 1,81, 1,90, 1,88, 1,81 og 1,85).

De regionale forskjellene er med andre ord blitt mindre selv om noen tendenser fortsatt er tydeligere: Fruktbarheten er noe mindre på Østlandet enn på Vestlandet. De større byene har en noe lavere fruktbarhet enn distriktene rundt.

Tendensen ser ut til å være at de regionale forskjellene opprettholdes, men blir mindre. At det blir født flere barn i bymessige strøk, skyldes ikke fruktbarheten som sådan, men at det her er flere kvinner i reproduktiv alder.

Globalt er SFT for perioden 2015-2020 beregnet til 2,5 barn per kvinne. Men det er store forskjeller mellom land og kontinenter, og en tydelig tendens til at kvinner i rike land får færre barn enn kvinner i fattige land.

I Nord (i-landene) sank fruktbarheten fra hundreårsskiftet og frem til slutten av andre verdenskrig, deretter steg den frem mot 1970 for så å avta raskt fra mot slutten av 1980-årene. Gjennom 1990-årene og inn på 2000-tallet har utviklingen variert litt mer mellom i-landene, men i det alt vesentlige ligger fruktbarheten langt under reproduksjonsnivået. For eksempel har Hellas, Italia og Spania hatt så lave tall som 1,2 – 1,3, barn per kvinne altså langt under de nordiske land. Også i Øst-Europa er fruktbarheten blitt svært lav, og det samme gjelder mange land i Øst-Asia, ikke minst Japan, Sør-Korea, Taiwan og Kina.

I mange land i Sør (u-landene) er fruktbarhetstallene fortsatt høye, selv om de fleste land har hatt en sterk og nærmest bemerkelsesverdig reduksjon på kort tid. Men i enkelte land, særlig i Afrika, er fruktbarheten fortsatt høy. Både i Asia og Latin-Amerika har det samlede fruktbarhetstallet i gjennomsnitt (2010–15) kommet godt under 2,3, men med betydelige variasjoner mellom land innenfor kontinentene, særlig i Asia. Gjennomsnittstallet for landene i Afrika ligger fortsatt høyt, på 4,7 barn per kvinne. Tallene er usikre, men variasjonene er store fra det arabiske nordlige Afrika, der Egypt, Libya, Tunisia, Algerie og Marokko har et SFT langt under 4,0, til mange land sør for Sahara med tall over 6,0.

Verdens folkerikeste land, Kina, nådde sannsynligvis reproduksjonsnivået eller hadde til og med kommet under det midt i 1990-årene (1,92 i 1995). Verdens nest folkerikeste land, India, hadde på samme tidspunkt et samlet fruktbarhetstall på 3,7. Tallet har senere sunket til 2,5 (2010–15).

De store variasjonene i fruktbarhet mellom land og innenfor land er naturligvis uttrykk for betydelige forskjeller i samfunnsmessige, sosiale, kulturelle og politiske forhold som påvirker kvinners og familiers valg. Det er derfor nyttig å se litt nærmere på hva som kan forklare variasjoner og nedgang i fruktbarhet selv om det her bare kan gjøres stikkordmessig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.