utjevningsmandat

Valg
Av /NTB scanpix.
I Norge er det en sperregrense på 4 prosent for tildeling av utjevningsmandater i stortingsvalg. Sperregrensen har stor innvirkning på hvor mange stortingsrepresentanter partiene får.
Her eksempel fra stortingsvalget i 2021: Rødt og Venstre kom over sperregrensen og fikk henholdsvis 4 og 5 utjevningsmandater i tillegg til direktemandatene. Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti kom under sperregrensen og fikk ingen utjevningsmandater.
Stortingsvalget 2021
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Artikkelstart

Utjevningsmandater er mandater (plasser) i nasjonalforsamlingen som skal sikre større samsvar mellom antall stemmer et parti får i valget og hvor mange representanter de får i nasjonalforsamlingen.

Utjevningsmandater er en del av valgordningen og forekommer i flere land. Ordningen brukes stort sett bare i land med en eller annen form for forholdstallsvalg, og er som regel kombinert med en sperregrense.

Utjevningmandater i stortingsvalg

Det norske Stortinget har til sammen 169 mandater, hvorav 150 er distriktsmandater og 19 er utjevningsmandater, ett fra hvert valgdistrikt.

Distriktsmandater og utjevningsmandater er likeverdige plasser i Stortinget, men de fordeles på ulikt vis. Mens distriktsrepresentanter fordeles etter hvor mange stemmer partiet får i hvert enkelt valgdistrikt, fordeles utjevningsmandatene på bakgrunn av hvor mange stemmer partiene får i hele Norge til sammen.

For å kunne motta utjevningsmandater, må et parti komme over den nasjonale sperregrensen på fire prosent. Det vil si at det må få minst fire prosent av alle de avgitte stemmene i hele landet.

Utjevningsmandatene fordeles på partiene etter at distriktsmandatene er fordelt.

Hvilke valgdistrikt et parti får et utjevningsmandat fra, bestemmes ut fra hvor de har det høyeste antall stemmer som ikke har ført til et distriktsmandat. Ettersom hvert valgdistrikt kun har ett utjevningsmandat, kan mandatet være tatt av et annet parti, og utjevningsmandatet blir gitt i et valgdistrikt lenger ned på listen. For de siste utjevningsmandatene som fordeles, vil det dermed være få valgdistrikter igjen, og et parti kan få utjevningsmandater i et valgdistrikt der det har liten eller ingen oppslutning.

Lovbestemt valgordning

Valgordningen i Norge er lovbestemt i Grunnloven og valgloven.

I Grunnlovens er de grunnleggende prinsippene slått fast. I Grunnlovens § 57 står antallet valgdistrikter og antallet stortingsrepresentanter med distriktsmandater og utjevningsmandater. Det er bestemt en formel for utregning av antall distriktsmandater i hvert distrikt og at hvert distrikt skal ha ett utjevningsmandat. I Grunnlovens § 59 er det bestemt hvordan mandatene fordeles, og det er bestemt en sperregrense på 4 prosent oppslutning for at et parti skal kunne få utjevningsmandat.

Videre regler for utregning og kåring av mandater er gitt i valglovens kapittel 11.

Historie

Ordningen med utjevningsmandater og sperregrense har i Norge eksistert fra og med stortingsvalget i 1989. Det var opprinnelig åtte utjevningsmandater.

Den nåværende ordningen, med ett utjevningsmandat fra hvert av de 19 valgdistriktene i landet, har vært gjeldende siden stortingsvalget i 2005.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer (2)

skrev Per Rygh

«Endres et utjevningsmandat i ett fylke, får det konsekvenser for de andre fylkene.»
Dette er kryptisk for de fleste. Hvilke konsekvenser?

svarte Eirik Holmøyvik

Takk for god kommentar. Trksten er oppdatert med ei presisering og lenke til vidare informasjon.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg