Utjevningsmandat, i Norge betegnelse på de 19 stortingsmandatene som ikke er distriktsmandater. Det er ett utjevningsmandat fra hvert fylke. Distriktsmandater og utjevningsmandater er likeverdige plasser i Stortinget, men de fordeles på ulikt vis. Mens distriktsrepresentanter fordeles etter hvor mange stemmer partiet får i fylket, fordeles utjevningsmandatene på bakgrunn av hvor mange stemmer partiene får på landsbasis.

Utjevningsmandatene er ment å sikre større samsvar mellom partienes mandatfordeling i nasjonalforsamlingen og deres totale antall stemmer i valget. For å delta i fordelingen av utjevningsmandater må et parti komme over sperregrensen. Det vil si at det må få minst fire prosent av de avgitte stemmer på landsbasis.

Utjevningsmandatene fordeles på partiene etter at distriktsmandatene er fordelt.

Hvilke fylker et parti får et utjevningsmandat fra, bestemmes ut fra hvor de har de høyeste antall stemmer som ikke har ført til et distriktsmandat. Endres et utjevningsmandat i ett fylke, får det konsekvenser for de andre fylkene.

Ordningen med utjevningsmandater og sperregrense har i Norge eksistert fra og med stortingsvalget i 1989. Det var opprinnelig åtte utjevningsmandater.

Den nåværende ordningen med ett utjevningsmandat fra hvert av de 19 fylkene i landet, har vært gjeldende siden stortingsvalget i 2005.

Utjevningsmandater er en del av valgordningen og forekommer i flere land. Ordningen brukes stort sett bare i land med en eller annen form for forholdstallsvalg, og er som regel kombinert med en sperregrense.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.