Sykkel, kjøretøy med ett eller flere hjul som drives frem med muskelkraft. Den typiske sykkelen av i dag har to hjul som drives frem ved hjelp av en kjedeanordning fra pedalene til bakhjulet.

Det er bruken av luftfylte dekk og oppfinnelsen av frihjulet som har gjort sykkelen til allemannseie i mange land. Luftfylte dekk sørger for tilstrekkelig komfort, og frihjulet tillater at syklisten kan holde føttene og pedalene stille mens sykkelen går.

Giret gjør at man utnytter den kraft man benytter på pedalene bedre i forhold til terrenget. Man skiller mellom kjedegir og navgir. Kjedegiret fungerer ved at en bevegelig «arm» flytter kjedet mellom tannhjul på bakhjulet av ulik størrelse, slik at utveksling med pedalene blir større eller mindre. I tillegg kan kjedet på mange sykler flyttes mellom tannhjul ved pedalene. Navgiret fungerer som en girkasse inne i navet. Fordelen med kjedegir i forhold til navgir er at det er lettere, har muligheten til mange gir og at svært lite av tråkkeeffekten forsvinner som friksjon i giret, men kjedegir krever mer vedlikehold.

Det er vanlig å oppgi antallet gir på en sykkel ved å multiplisere antall tannhjul på bakhjulet og ved pedalene (kranken), for eksempel: 9 bak og 3 foran gir 27 gir. Dette blir misvisende ettersom noen tannhjulskombinasjoner vil gi samme gir. Siden det heller ikke er bra for kjedet å kombinere det innerste tannhjulet bak med det ytterste foran eller motsatt, vil antallet gir det er tilrådelig å bruke være enda lavere enn dette igjen. 

Alle sykler skal i følge forskriftene være utstyrt med bremser, én på hvert hjul. Sykler med kjedegir har enten bremseklemmer foran og bak som klemmes inn mot felgen (felgbremser) eller som klemmes inn mot en bremseskive nær navet (skivebremser). Sykler med navgir bremses på bakhjulet ved å trå pedalene bakover; forhjulet bremses som regel enten med innvendig navbrems hvor bremseklosser presser mot navet fra innsiden eller felgbrems.

Bremsene er med tiden blitt vesentlig kraftigere med lettere håndtrykk, spesielt hydrauliske skivebremser på litt dyrere sykler.

Avanserte materialer som tidligere bare ble brukt innen fly- og romindustri, er i økende grad blitt tatt i bruk på moderne sykler. Rammer av stål brukes i dag sjelden i industrialiserte land, unntatt på barnesykler. Aluminium har overtatt for stål, og på dyrere sykler brukes karbonfiberarmert plast (vanligvis kalt "karbon") eller i sjeldnere tilfeller titan som rammemateriale.

Pedaler

På trenings- og konkurransesykler brukes nye fastpedaler hvor spesielle sko klikkes fast i en binding på pedalen, noe som har gjort tråkket mye mer effektivt enn med de gamle tåklypene.

Ønsket om bedre kontroll i terrenget og komfort på vei har resultert i utviklingen av sykler med fjæring (også kalt demping), først og fremst som fjærende forgafler, men også ulike fjæringsmekanismer på bakhjulet.

Terrengsykkelens inntog i Norge førte til en ny sykkelbølge i slutten av 1980-årene, og salget av racersykler ble kraftig redusert.

Hybridsykkelen representerer en kombinasjon av terrengsykkelens mange gir, gode bremser og flate styre og racersykkelens store hjul og lette ramme. Den egner seg best til rask hverdagssykling og turer på finere grusveier.

Sammenleggbare sykler har små hjul, få gir, moderate bremser og litt spesiell geometri; den egner seg best til ikke altfor lange strekninger.

Liggesykler øker komforten. Noen har kåpe eller er fullstendig innkapslet (også kalt velomobil); disse holder syklisten tørr i regn og skjermer mot kald fartsvind. Luftmotstanden er også redusert og man oppnår høyere hastigheter bortover og nedover, men i oppoverbakke er den ikke like effektiv som en mer tradisjonell sykkel. Liggesykler gir mindre oversikt i trafikken og klarer ikke like krappe svinger som en ordinær sykkel. De benyttes derfor mer i tur- og landeveissykling enn i bytrafikk. Liggesykler er ikke tillatt i konkurranser.

Av andre sykkeltyper kan nevnes tandemsykkel med to seter og to par pedaler samt ulike typer trehjulssykler, hovedsakelig beregnet på barn og funksjonshemmede.

Det finnes ikke god statistikk over sykkelsalget i Norge, men interesseorganisasjonen Sportsbransjen AS anslår at det ble solgt 380 000 sykler i Norge i 2013. Samme organisasjon anslår at det ble solgt 4 000 el-sykler her til lands i 2013.

Sykkel utgjør 4 % av alle daglige reiser ifølge Den nasjonale reisevaneundersøkelsen til Transportøkonomisk institutt (2011). 

45 % av Norges befolkning har syklet en gang i løpet av 2012 viser Idrett og friluftsliv, levekårsundersøkelsen gjort av SSB (2013)

Den største syklistorganisasjonen i Norge er Syklistenes landsforening, som hovedsakelig organiserer syklister som bruker sykkelen som transportmiddel.

Sykkelsport omfatter konkurransesykling med spesialsykler på vei, bane eller i terreng. Andre former er ballspillene sykkelball og sykkelpolo, samt kunstsykling, som tilsvarer kunstløp på skøyter. Sykling er også en utbredt mosjons- og fritidsaktivitet. 

Sykkelens opprinnelse går tilbake til en idé av franskmannen de Sivrac (1790). Han laget en célérifère, to hjul bak hverandre forbundet med et trestykke som ofte hadde form av en hest eller løve. Fremdriften foregikk ved at man sparket fra med føttene. Et lignende redskap med vribart forhjul, en løpemaskin (velosiped el. dresin) laget tyskeren K. F. von Drais 1817. I 1853 forsynte tyskeren M. Fischer forhjulet med pedaler og denne typen ble snart forbedret av franskmannen P. Michaux. Ca. 1870 ble hjulene forsynt med massive gummiringer og fikk ståleiker. Fra 1872 søkte man å oppnå større fart ved å gjøre det forreste hjulet (drivhjulet) stort (ca. 1,5 m i diameter) og det bakerste lite. Disse velosipedene var vanskelige å sykle på og fikk klengenavnene «kenguruen» eller «veltepetter».

I 1876 fikk briten H. J. Lawson patent på en kjedeanordning fra pedalene til bakhjulet, slik at begge hjul kunne gjøres forholdsvis små. Den vanligste utvekslingen er 1:2,4 (mens krankhjulet med pedalene går 1 gang rundt, går bakhjulet 2,4 ganger rundt). I 1888 oppfant John Dunlop luftfylte dekk til erstatning for de tidligere massive gummiringene. Med frihjulet 1895 nådde sykkelen dermed i store trekk sin nåværende form.

Den første store forandringen med sykkelen etter dette, skjedde i begynnelsen av 1960-årene med lanseringen av den såkalte kombisykkelen. Den hadde mindre hjul og høyere sete- og styrestamme enn standardsykkelen. Rammen var felles for dame- og herresykkel og ofte sammenleggbar. Denne sykkeltypen ble etterhvert avlegs, men DBS valgte i 2014 å relansere denne sykkelen. I begynnelsen av 1970-årene kom racersyklene: lette sykler med store, smale hjul, bukkehornstyre og fem eller flere utvendige kjedegir. I siste halvdel av samme tiår fikk terrengsykkelen sin spede begynnelse. Den er konstruert for sykling i terrenget og kjennetegnes ved brede og grove dekk, mange gir, kraftige bremser og et flatt styre. Terrengsykkelen ble raskt populær, etter hvert også som konkurransesykkel, og i 1996 ble terrengsykling egen OL-gren.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.