Perm, permtiden (etter Perm i Ural, Russland), geologisk periode, tidsavsnitt for 299 til 251 millioner år siden, dvs. i seneste del av den paleozoiske æra. Perioden kan deles inn i tre epoker: tidlig-, midt- og senperm med alder henholdsvis 299–271, 271–260 og 260–251 millioner år.

Bergartene som ble dannet i den permiske perioden, utgjør det permiske system eller permsystemet, først definert i 1841 fra Perm i Ural av den britiske geologen Sir R. I. Murchison.

Platebevegelsene fra karbontiden fortsatte inn i permtiden. Laurasia (med nåværende Nord-Amerika, Grønland og Asia) ble forent med Gondwanaland (med nåværende Sør-Amerika, India, Australia og Antarktis) til det enorme landområdet (superkontinentet) Pangea omkring midten av perioden. Foreningen førte til platekollisjoner som tårnet opp deler av den appalachiske fjellkjeden i Nord-Amerika, den hercynske fjellkjeden i Europa og Uralfjellene i Russland.

Klimaet var tørt over mesteparten av landområdet, og særlig i den senere delen av perm dannet det seg store ørkener med innsjøer hvor det ble avsatt sedimenter man nå finner igjen som rødfargede sandsteiner, leirskifere og steinsalt og andre evaporitter.

De sørlige deler av det store landområdet lå under det som den gang var sydpolen, og nedisningen, som hadde begynt i karbon, fortsatte her inn i permtiden (permo-karbonske istid). En viktig bergart fra denne tiden er tillitt (morenekonglomerat) som til dels ligger på et eldre, isskurt underlag.

Flere av petroleumsfeltene i den sørlige del av Nordsjøen er knyttet til reservoarer i permiske bergarter eller strukturer knyttet til dem. Ellers inneholder avleiringene økonomisk viktig steinsalt, kalisalter, gips, kobbermalm og steinkull.

Landplantene utviklet seg fra karbontidens bregner og frøbregner til bartrær og tilpasset seg et tørrere klima. På den sørlige halvkule ble det en vidstrakt utvikling av Glossopteris-floraen. I havet levde brachiopoder, ammonitter, bryozoer, muslinger og foraminiferer, og spesielt ammonittene og fusulinidene utviklet seg raskt med former som har gjort dem meget verdifulle for aldersbestemmelser. Trilobitter og fusulinider døde ut ved slutten av perioden. Krypdyrene (reptilene) utviklet seg slik at de var langt bedre tilpasset til å motstå påkjenningene ved å leve under ørkenforhold enn paddene (amfibiene) hadde vært tidligere.

I området som nå er Norge, var permtiden preget av betydelig vulkansk virksomhet med tykke og egenartede lavastrømmer der rombeporfyr var en karakteristisk bergart. Denne er særlig bevart innen en skive av jordskorpen som sank inn langs det som nå er Oslofeltet (Osloriften). Her trengte bergartssmelter frem også under overflaten og ble til larvikitt, syenitt og nordmarkitt eller andre dypbergarter. På kontinentalsokkelen utenfor Vestlandet ble det avleiret saltsjø- og ørkensedimenter, som fikk betydning bl.a. for utviklingen av petroleumsforekomstene i Ekofiskområdet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.