Tunnelbane. En underjordisk T-banestasjon. En slik stasjon er et system av tunneler og haller forbundet med rulletrapper og heiser, ofte i flere plan. Her finnes gjerne billettsalg, kiosker, butikker og venteområder med benker.

Av /Store norske leksikon ※.

Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

T-bane, forkortelse for tunnelbane, er en skandinavisk betegnelse på underjordisk jernbane for lokaltrafikk i byområder.

Faktaboks

etymologi:

forkortelse for 'tunnelbane'

også kjent som:
Undergrunnsbane, underground, metro, U-Bahn, subway

Det var lenge karakteristisk for T-baner at strømmen blir tilført via en strømskinne (tredjeskinne) istedenfor en kontaktledning. I nyere tid er det blitt mer vanlig å bygge nye T-baner med kontaktledning. Vanlig strømsystem var ofte 600 eller 750 volt likestrøm. Kina, som nå bygger flest nye T-baner, har ofte valgt kontaktledning og 1500 volt likestrøm. Det bygges også nye T-baner med jernbanens moderne strømsystem på 25 kilovolt/50 hertz vekselstrøm via kontaktledning.

Typisk er også at T-baner har stor transportkapasitet, hyppige avganger, rask av- og påstigning (uten trinn) og billettsalg og -kontroll på stasjonene. T-banene er betjent av bare én fører, og består av en rekke på to til åtte sammenkoblede vogner med likt interiør, mange dører og relativt få sitteplasser. Etter hvert er det blitt mer og mer vanlig med automatisk drift uten fører, og i 2018 fantes det for første gang mer enn 1000 kilometer førerløs T-bane rundt i verden.

Trafikkavviklingen på en T-bane forutsetter signal- og sikringsanlegg som hindrer sammenstøt og regulerer kjøringen hel- eller halvautomatisk. Som regel overvåkes tog, signaler og sporveksler fra en operasjonssentral hvor togenes posisjoner vises.

Tunnelbaner er kostbare å bygge, men krever mindre personalressurser enn noen annen trafikkform. Ut fra ønsker om å begrense de store investeringene, har mange byer i de senere år satset mer på alternative driftsformer som lettbaner, hurtigsporveier og kombinasjonsdrift med eldre jernbanestrekninger.

Historikk

Den første tunnelbanen ble bygd for dampdrift i London i 1863, men den ble senere endret til elektrisk drift, som ellers er enerådende. Budapest fikk tunnelbane i 1896, Paris og Wien i 1900, Berlin i 1902, New York i 1904, Stockholm i 1950 og Helsingfors i 1982. I byer som satset tungt på tunnelbanebygging, ble det tradisjonelle sporveisnettet samtidig nedlagt eller sterkt redusert. Fra 1990-årene av har det vesentlig vært millionbyer i Sør-Amerika og Østen som har bygd nye tunnelbanesystemer.

I Oslo tok A/S Holmenkolbanen i 1928 i bruk en 1,92 kilometer lang tunnelstrekning fra Majorstua til Nationaltheatret (Undergrunnsbanen). De vestlige banene til Frognerseteren og Smestad ble knyttet til denne. Nye grenbaner ble åpnet til Sognsvann (1934) og Kolsås (1942).

Fra 1966 til 1970 ble det åpnet fire banestrekninger fra Oslo sentrum til byens ytterområder i øst og sør (Lambertseter, Grorud, Bøler og Furuset). I 1987 ble banene fra vest og øst knyttet sammen ved Stortinget stasjon, og etter ombygging av de vestlige banene til tunnelbanestandard, har det vært kjørt gjennomgående pendeltog fra 1993.

Den lengste sammenhengende tunnelstrekningen går mellom Majorstuen og Hasle og er 7,2 kilometer lang. Ellers ligger mye av linjenettet i Oslo oppe i dagen. I 2006 ble det opprettet forbindelse mellom Ullevaal stadion og Carl Berners plass via Nydalen, Storo og Sinsen, T-baneringen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg