Groruddalen

Store områder i Groruddalen blir brukt til jernbaneformål, som her ved Alnabru godsterminal.

av Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Det har skjedd en storstilt utbygging av detaljhandelsvirksomhet langs E6. Her fra Alna senter.

av Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Groruddalen, fellesbetegnelse for Oslos nordøstre bydeler, dekker omtrent bolig- og industriområdene som avgrenses av Østmarka i øst, Gjelleråsmarka i nord, Lillomarka i vest, og en tenkt linje omtrent fra Bjerke via Økern til Bryn i sør. Omfattes stort sett av bydelene BjerkeAlnaGrorud og Stovner, til sammen ca. 140 000 innbyggere (2016). Tidligere betegnet Groruddalen dalen fra Alnsjøen langs Alna ned til Bryn, mens begrepet slik det brukes i dag er av forholdsvis ny opprinnelse; det ble laget 1960 av redaktøren i Akers Avis da han skulle definere avisens utbredelsesområde geografisk. Et eldre navn for samme område er Akersdalen.

Groruddalen var tidligere et rikt jordbruksområde, formet av et stort leir- og jordras for omkring 8300 år siden. Storparten av gårdene i dalen, rud-gårdene, ble ryddet i tiden 1050-1350. Etter Svartedauden lå de fleste gårdene øde, bare Bredtvet stod igjen som fullbygd gård, men fra 1500-tallet kom de fleste ødegårdene i drift igjen. I tillegg til jordbruket oppstod det fra 1600-tallet og fremover en del industrivirksomhet i Groruddalen, først sagbruksdrift langs Alna. Omkring 1700 kom det i gang bergverksvirksomhet ved det Gothalfske Kobberverk ved Alnsjøen.

En viktig virksomhet i Groruddalen var steinhuggeriene; grorudgranitten var ettertraktet som byggemateriale, og i 1840-årene var det en betydelig eksport fra steinbruddene her. Virksomheten skjøt ytterligere fart fra 1870-årene og fremover, da byggeaktiviteten økte i Oslo. De mange teglverkene i dalen fikk også avsetning for sin produksjon i denne tiden. Hovedbanen ble anlagt gjennom Groruddalen 1854, noe som medførte ny industrivirksomhet. Nylands Tændstikfabrik startet 1865, men viktigere var Grorud Klædesfabrik som ble etablert 1867.

Industrivirksomheten og jernbaneforbindelsen førte også til en del boligbygging utenom gårdsbrukene fra slutten av 1800-tallet. Særlig gjaldt dette området mellom Trondheimsveien og Grorud stasjon, og fra omkring 1900 Høybråten, som da ble utparsellert til småhusbebyggelse. Likevel var Groruddalen først og fremst et jordbruksområde helt frem til slutten av 1940-årene, da utbyggingen av drabantbyene for alvor tok til. Flaen, Kalbakken, Veitvet og Grorud langs nordsiden av dalen var blant de første drabantbyene som ble etablert, hovedsakelig i løpet av 1950-årene. I 1960-årene kom størstedelen av Ammerudbebyggelsen, samt de første drabantbyene langs sørsiden av dalen, Tveita og Haugerud, mens 1970- og 1980-årenes boligutbygging i Groruddalen strakk seg lenger mot nord og øst: Romsås, Vestli og Stovner på den ene siden, Ellingsrud, Furuset og Lindeberg på den andre. I 1980-årene var mer enn en fjerdedel av Oslos befolkning bosatt i Groruddalen.

I tillegg til jernbaneforbindelsen har Groruddalen T-baneforbindelse langs nordsiden av dalen til Vestli og langs sørsiden til Ellingsrud, foruten flere langs- og tverrgående bussruter. Tre hovedveier skjærer gjennom området, Trondheimsveien (rv. 4), Østre Aker vei (Rv. 163) og Djupdalsveien (E 6). Og mens dalsidene ble bebygd med boliger, ble det reist en rekke nye næringsbygg langs hovedveiene. Flere næringsbygg ble etablert på 1990-tallet, som IKEAFuruset og de store varehusene i og ved Alnasenteret på Alnabru.

På 2000-tallet har utviklingen av Groruddalen vært et prioritert område for byutviklingen i Oslo. Det kommunale Plankontoret for Groruddalen er prosjektkontor for Groruddalssatsingen. Kontoret er en del av Byrådsavdeling for byutvikling i Oslo kommune og tilrettelegger for samarbeid mellom statlige og kommunale aktører i Groruddalssatsingen. Blant tiltakene er opparbeidelse av parker i bydelene. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

23. april 2012 skrev Bjørn Henry Syversen

Groruditt er feilaktig oppgitt som den steinsorten som ble brutt i Groruddalen. Det riktige er at Grorudgranitt, et annet navn på syenitten Nordmarkitt, var den steinsorten som var etterspurt som bygningsstein i siste halvdel av 1800-tallet. Groruditt, eller Grønnstein, er noe helt annet.

24. april 2012 skrev Svein Askheim

Det er riktig at disse bergartene har mange navn blant annet fordi de er mye benyttet som bygningsstein. Groruditt er et lokalt navn på nordmarkitt fra Grorud. Det er ikke en granitt men en syenitt. Grønnstein er noe helt annet.

24. april 2012 skrev Svein Askheim

ps: Etter å ha sjekket med artikkelen groruditt ser det ut til at dette merkenavnet ble brukt om en grønnlig gangbergart med spesielle egenskaper som gjorde den spesielt egnet til bygningsstein.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.