våpen (heraldikk)

Våpen er innenfor heraldikken et kjennetegn som føres av en stat, en by, en institusjon eller en slekt. Våpen var opprinnelig et personlig kjennetegn, sammensatt etter bestemte heraldiske regler. Heraldiske våpen oppsto i middelalderen rundt midten av 1100-tallet som en del av riddervesenet, der krigere til hest brukte skjold til å forsvare seg. For å bli gjenkjent på slagmarken ble skjoldet malt med ridderens merke i egne farger. Skjoldene hadde på den tid gjerne en trekantet form med avrundede sider som endte i en spiss. Våpenets innhold kunne også bæres på ridderens fane og kappe, og på hestens skaberakk. Da skjoldmerker etter hvert ble anbrakt på segl, eiendeler og gravminner, oppsto flere skjoldformer, som romber for kvinner, spissovale for geistlige, avrundet nederst, firkantet eller med mer komplisert kontur.

• Se hovedartikkel: heraldikk

Våpenet består vanligvis av en skjoldformet bunnflate, som kan være inndelt i flere felter og eventuelt utstyrt med en annen bunnflate eller skjold (midtskjold, hjerteskjold) som er lagt oppå hovedskjoldet. Hvert våpen eller våpenfelt kan inneholde ett eller flere våpenmerker, det vil si et symbol som våpenets eier føler en særlig tilknytning til. Våpenet kan også ha ulike tilleggselementer omkring skjoldet, som for eksempel hjelm eller krone, skjoldholdere, våpenkappe (også kalt våpentelt) og tekstbånd med slektens eller våpeneierens valgspråk (devise).