Matrikkel, fortegnelse, særlig over et lands jordeiendommer, med angivelse av disses skattetakst og skattebeløp, utmålt etter skjønn ved innbyrdes sammenligning, derfor også skyldsettingsmålestokk for jordeiendommer. Fra 1. januar 2010 er Matrikkelen landets offisielle eiendomsregister. Matrikkelen inneholder en oversikt over eiendommer, eiendomsgrenser, adresser og bygninger. Statens kartverk, matrikkelavdelingen er sentral matrikkelmyndighet og er ansvarlig for forvaltning av matrikkelen og tilhørende regelverk. Kommunene er lokal matrikkelmyndighet og har med dette ansvar for oppdatering av matrikkelen.

Matrikkelens opprinnelse er å søke dels i de fortegnelser over avgifter til kongens kasse som allerede i middelalderen ble ført av fiscus (statskassen) – man kjenner dem fra Karl den stores tid; dels i de senere jordebøker (se jordebok). Den eldste virkelige matrikkel er den engelske Domesday Book fra 1086.

I Norge likesom i Danmark (se hartkorn) utviklet matrikkelen seg på grunnlag av landskylden, dvs. avgiften på jordeiendom opprinnelig betalt i naturalier; i matrikkelen ble angitt hva hver eiendom på den måten måtte yte. I 1665 ble det bestemt at det skulle etableres et standardisert register over grunneiendommer på landet. All landskyld ble redusert til de såkalte 3 species - korn (også kalt «tunge», dvs. vekt i korn), smør eller tørrfisk. Ved siden av ble flere andre betalingsmidler (species) beholdt i den «gamle» matrikkel. Systemet led imidlertid av den mangel at det ikke var frembrakt noen riktig overensstemmelse mellom skyldforholdene (beskatningsmålestokken) i de forskjellige landsdeler.

I forbindelse med revisjonen av skatteverdiene i perioden 1818-38 ble det etablert en ny Norges matrikkel over alle landets jordeiendommer (Finnmark unntatt) der samlet skyld ble satt til 247 068 «skylddaler». Norges matrikkel ble ført helt fram til innføring av GAB-registeret i 1980. Gjennom hele perioden lå imidlertid ajourføringen langt etter. Fra 1848, da hver eiendom fikk eget grunnboksblad, ble derfor grunnboka det primære eiendomsregisteret.

Ved lov av 6. juni 1863 ble det bestemt en fullstendig revisjon av matrikkelen ved hjelp av nye, mer inngående og nøyaktige taksasjoner med verdsettelse av hver enkelt eiendoms skyld, fremdeles med unntagelse av Finnmark. Samtidig ble det nåværende nummersystem med gårdsnummer og bruksnummer innført for eiendommer på landet. Grunnlaget for denne nye reviderte matrikkel var at landets samtlige skyldsatte eiendommer til sammen skulle ha en skyld. – Matrikkelskyld av 500 000 mark (à 100 øre). Reglene om fordeling av skyld ved oppdeling av eiendommer fantes i skylddelingsloven av 20. aug. 1909, som ble opphevet ved delingsloven av 23. juni 1978.

Matrikkelskylden hadde før 1976 betydning ved beregning av eiendomsskatt. Ved delingsloven opphørte dens betydning også ved deling og tinglysing. Matrikkelskylden vil fortsatt kunne ha betydning ved jordskifte og i sameieforhold når anpartene skal fastslås, ofte slik at det er den gamle matrikkel som blir avgjørende.

Selv om skyldverdien ble lagt til grunn for utlegging av skatt, ble arealer i stor grad omsatt eller overdratt uten medvirkning fra det offentlige og uten registrering. Det var derfor lenge betydelige uoverensstemmelser mellom eiendommene slik de var ført opp i matrikkelen, og deres fysiske utstrekning i marka. Fra 1764 kunne ikke skjøte bli tinglyst uten at det var foretatt en fysisk eiendomsdeling, men det tok likevel lang tid før dette ble gjennomført fullt ut i praksis. Helt til delingsloven trådte i kraft i 1980 ble eiendomsdeling på landet gjennomført som skylddeling av tre lekfolk (skylddelingsmenn) oppnevnt av lensmannen. Nye grenser ble merket i marka, men bare skissemessig opptegnet og beskrevet.

Reglene for eiendomsregistrering i byene var etablert ved reskripter og kongelige resolusjoner. Disse ble etter hvert videreført i bygningslovgivningen som kom omkring 1830 og var spesiallover for den enkelte by. Reglene ble tatt i bruk i Oslo 1828, Bergen og Trondheim 1830. Lovene hadde blant annet krav om grensekart i stor målestokk over alle grunneiendommer innenfor byenes grenser. Bygningsloven av 1924 hadde regler om oppmålingsforretning som vilkår for bebyggelse, og plikt til oppmåling ved overføring av eiendomsrett og bortfeste av grunn. Ved bygningsloven av 1965 ble det innført måleplikt i tettbygd strøk. Kommunene kunne ved vedtekt innføre måleplikten også utenfor tettbygd strøk, og denne adgangen ble benyttet i stor utstrekning. Inntil 1980 kunne byene fastsette sitt eget nummersystem for eiendommer. Det mest vanlige var at gatenavn og husnummer også ble brukt som betegnelse for eiendommene, men det fantes også andre nummersystemer med rodeinndeling og fortløpende nummerering.

Delingsloven av 1978 ble avløst av lov om eigedomsregistrering av 17. juni 2005 (matrikkelloven), med ikrafttredelse 1. januar 2010. Matrikkelen ble innført kommune for kommune i perioden fra desember 2007 til april 2009, basert på registerinformasjon fra det tidligere GAB-registeret og kartdata fra Digitalt Eigedomskart (DEK). Ifølge matrikkelloven er matrikkelen landets offisielle register over fast eiendom. Matrikkelen skal inneholde opplysninger om den enkelte matrikkelenhet som er nødvendige for planlegging, utbygging, bruk og vern av fast eiendom. Videre skal den inneholde opplysninger om offisielle benevnelser og opplysninger om den enkelte bygning, bolig og adresse, samt opplysninger om pålegg som gjelder bruk av grunn eller bygninger vedkommende enheten. Matrikkelkartet (tidligere kalt Digitalt eiendomskart - DEK) er den grafiske delen av matrikkelen, som viser eiendommenes avgrensning på kart. Statens kartverk er den sentrale matrikkelmyndighet, med kommunene som lokale myndigheter. Det er således kommunene som har ansvaret for innføring av opplysninger i matrikkelen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.