Munchmuseet

Samtaler mellom Munch og Oslo kommune om et museum for Munchs kunst begynte allerede i 1927. Munch hadde et klart ønske om at alle hans etterlatte arbeider og eiendeler skulle være samlet på ett sted. Mange tomter ble vurdert, men Munch ønsket seg helst en tomt på østkanten av Oslo. Før andre verdenskrig kom de til enighet om at Nordre Skøyen Hovedgård, mellom Bryn og Tveita, kunne være et egnet sted for et framtidig museum. Kommunen vedtok først i 1946, to år etter Munchs død, at et museum for hans kunst skulle bygges. Diskusjonene om beliggenhet fortsatte fram til 1951, da det endelig ble klart at trekanttomta på Tøyen, ved Botanisk hage (del av Naturhistorisk museum, Universitet i Oslo) skulle velges. Museet på Tøyen sto klart i 1963, 100 år etter Munchs fødsel.

Da Tyskland okkuperte Norge i april 1940, skal Edvard Munch ha blitt sterkt bekymret for sin omfattende kunstsamling. Bare ni dager etter okkupasjonen omgjorde han testamentet og bestemte at all hans kunstproduksjon og alle litterære arbeider i hovedsak skulle overtas av Oslo kommune, og ikke av staten, slik han opprinnelig hadde bestemt. I januar 1944, bare uker før Munch døde, ble bildene hans taksert og evakuert fra Ekely til Dikemark sykehus i Asker. Her ble de oppbevart og skjult for nazistene fram til 1945, da krigen var over og det tyske regimet hadde kapitulert. En fryktet at de skulle bli destruerte som såkalt Entartete Kunst (degenerert kunst), en betegnelse nazistene brukte på moderne bildekunst som noe dekadent og moralsk nedbrytende. De Munch-bildene som var innkjøpt til Nasjonalgalleriet (i dag del av Nasjonalmuseet), var allerede vinteren 1940 blitt brakt i sikkerhet.

Munchs hjem på Ekely, en sveitservilla fra 1897 hvor Munch bodde og arbeidet, skulle i følge testamentet tilfalle arvingene. Familien solgte Ekely-eiendommen til Oslo kommunen i 1946. Kommunen lot huset stå å forfalle før det skandaløst ble revet i 1960, til fordel for en parkeringsplass. Atelierbygningen ble forsømt på samme måte, men fikk bli stående.

Munchs siste testament over sitt livsverk og sine eiendeler utgjorde forutsetningen og fundamentet for opprettelsen av det som skulle bli Munchmuseet. Originaldokumentene fra boets mapper vedrørende testamentet ble i 2010 overført fra Riksarkivet til Statsarkivet i Oslo. Dokumentene er også blitt del av offentlige dokumenter valgt ut til EU-prosjektet European Digital Treasures, et prosjekt som har til formål å digitalisere og tilgjengeliggjøre et arkiv for en felles europeisk arv innenfor feltene kultur og historie.

I tillegg til den generøse gaven Edvard Munch forærte Oslo kommune i 1940 og samlingene etter Rolf Stenersen, huser det nye museet også kunstgaver etter to andre private samlere, kunstneren Amaldus Clarin Nielsen og den markante kulturpersonligheten, kunstneren og slektningen av Edvard Munch, Ludvig O. Ravensberg.

I 1933 donerte Nielsens familie kunstnerens maleri- og tegningssamling fra 1865–1932 til Oslo by. Samlingen besto av rundt 300 malerier og 100 tegninger. Ravensbergs enke, Signe Rosengren, ga omkring 160 arbeider etter sin mann til Oslo kommune i 1972.

Til sammen representerer disse fire private kunstgavene et eksepsjonelt blikk inn i norsk kunsthistorie fordelt over en tidsperiode på mer enn hundre år.

Arkitektene Gunnar Fougner og Einar Myklebust vant i 1954 konkurransen om et eget Munchmuseum i Tøyengata 53 på Tøyen, et strøk i bydelen Gamle Oslo. Etter tre års byggeperiode sto bygget ferdig våren 1963, 100 år etter Munchs fødsel. Einar Myklebust var også arkitekten bak museets rehabilitering og nybygg i 1994, 50 år etter Munchs død. Denne utvidelsen ble mulig gjennom betydelig økonomisk støtte fra det japanske oljeselskapet Idemitsu Kosan Co. Ltd.

Etter en lang prosess vedtok Oslo bystyre i 2013 at det nye Munchmuseet skulle flyttes til Bjørvika. Det spanske arkitektkontoret estudio Herreros vant konkurransen om nytt Munchmuseum allerede i 2009. Vinnerutkastet var tegnet av Juan Herreros og Jens Richter. Prosessen ble imidlertid forsinket på grunn av uenighet om hvor museet skulle ligge, og hvor høyt bygget kunne være.

Bygningen består av et tårn med 13 etasjer, omkranset av et podium på tre etasjer. Idéen med et vertikalt museum er at hovedfunksjonene skal være plassert i høyden. Utvendig er fasadene kledd med aluminiumsplater som ivaretar dagslys og utsyn. Fasaden er ment å speile et naturlig og kunstig lys, og på den måten endre karakter, avhengig av perspektiv og tid på døgnet.

Bygget ble først kalt Lambda, etter den 11. bokstaven i det greske alfabetet. Signalbygget, med sin karakteristiske knekk, sto ferdig våren 2021. Da hadde Munchmuseet gått over til å profilere bygget under navnet MUNCH istedenfor Lambda.

I det nye museets nå fem ganger større utstillingsarealer enn på Tøyen vil det vises både faste og temporære (midlertidige) utstillinger. Det vil også vises skiftende kunst av andre kunstnere, som på en eller annen måte relaterer seg til Munch.

Utstillingene vil ellers knyttes opp mot museets viktige rolle som samfunnsaktør og premissleverandør for kulturelle verdier, historiske og samtidige, ifølge direktør Stein Olav Henrichsen. Det vil videre bli debatter, samtaler, konserter og filmvisninger i forbindelse med aktuelle utstillinger. Nye samtidsstemmer skal slippes til.

Både de mest kjente motivene, slike som Skrik, Madonna, Livets dans og Døden i sykeværelset, og en rekke mer ukjente verker, tatt fram fra magasinene, stilles ut i samlingsutstillingen i fjerde etasje, med tittelen Uendelig. Bildene er kategorisert under tolv ulike temaer som Munch utforsket hele livet, eksempelvis kjærlighet, sjalusi, seksualitet, angst, ensomhet og død.

I en spesialbygd sal over to etasjer vises noen av Munchs største arbeider. De enorme kunstverkene har en størrelse på nesten femti kvadratmeter og er ulike versjoner av utsmykningen Munch arbeidet med for hundreårsjubileet til Universitetet i Oslo. Universitets nye aula ble innvidd til jubileet i 1911. Utsmykningen består av elleve motiver, hvor Solen er plassert lengst fremme på endeveggen. Solen kom i ulike versjoner, og Munchmuseet eier flere av dem, blant annet én i full størrelse (fra 1910–1911). Denne utstillingssalen ligger i sjette etasje, og rommets utstilling har tittelen Monumental.

I syvende etasje vises en biografisk utstilling, kalt Skygger, om kunstnerens hjem på Ekely, som ble revet i 1960. En multimedial installasjon med lys, lyd og filmsekvenser forteller historier og anekdoter fra Munchs liv.

Grafikken er viet stor oppmerksomhet og vises også i syvende etasje med utstillingen Inntil. Munch eksperimenterte med mange ulike kunstneriske uttrykk hele livet, men i de grafiske teknikkene ble noen av Munchs mest karakteristiske bilder til.

Den første kunstneren i det nye museet som vises i sammenstilling til Munchs arbeider, er den kontroversielle britiske samtidskunstneren Tracey Emin (født 1963). Utstillingen er kalt Sjelens ensomhet og består av malerier, skulpturer, neonarbeider (lysrør), installasjonen My Bed samt 16 av Munchs malerier hun har valgt å vise sammen med egen kunst. Hennes fascinasjon og tette forhold til Munchs kunst startet tidlig i tenårene og var avgjørende for valget om å bli kunstner.

Emin vant også den internasjonale utsmykningskonkurransen i 2018 med kunstverket The Mother, en skulptur som vil bli plassert i en blomstereng rett utenfor museumsbygget. Den vil prege utearealet i området og være på plass i løpet av våren 2022.