dativ

Dativ er i grammatikken ein kasus som typisk blir nytta for det indirekte objektet – det setningsleddet som viser til ein mottakar eller den som handlinga skjer til fordel eller ulempe for.

Faktaboks

Uttale
dˈativ
Etymologi
Kjem av latin (cāsus) datīvus, der datīvus er avleitt frå verbet dāre ‘å gje’

Mottakar

I desse setningane frå tysk, islandsk og latin står mottakaren i kasusen dativ og har den syntaktiske funksjonen indirekte objekt:

Tysk: 'Han gav mannen brevet'

subjekt verbal indirekte objekt direkte objekt verbal
Er hat dem Mann den Brief gegeben
han.NOMINATIV har mannen.DATIV brevet.AKKUSATIV gjeve

Islandsk: 'Han gav mannen boka'

subjekt verbal indirekte objekt direkte objekt
Hann gaf manninum bókina
han.NOMINATIV gav mannen.DATIV boka.AKKUSATIV

Latin: 'Ho/han gav mannen boka'

direkte objekt verbal indirekte objekt
Librum dedit virō
bok.AKKUSATIV ho/han gav mann.DATIV

Den som handlinga skjer til fordel eller ulempe for

Eit indirekte objekt i dativ kan som regel også vise til den/dei som handlinga skjer til fordel eller ulempe for. Dette kan illustrerast med ei tysk setning:

Tysk: 'Han viste mannen brevet'

subjekt verbal indirekte objekt direkte objekt verbal
Er hat dem Mann den Brief gezeigt
han.NOMINATIV har mannen.DATIV brevet.AKKUSATIV vist

Dativ i norsk

Norsk skriftspråk har ikkje dativ. Det norrøne systemet med fire kasus (nominativ, akkusativ, dativ, genitiv) har forsvunne, og funksjonane til kasusa er overtekne av leddstilling (rekkjefølgja på setningsledda) og preposisjonar. Men ei ending -e, som opphavleg uttrykte dativ, finst i mange faste uttrykk på substantiv etter ein preposisjon, jamfør i live, av garde, gå mann av huse, i tide og i hende. Vi fell i søvn, men vi går i søvne.

Dativ var den kasusen som overlevde lengst, og dativ ved substantiv i bunden eintal og fleirtal har vore eit karakteristisk drag ved nokre norske dialektar fram til våre dagar, i området frå grensa mot Nordland gjennom det indre av Trøndelag til Nordhordland og Voss og til Hallingdal, Toten, Hedmark og Solør. I dag ser denne dativen ut til å vere på veg ut; dei fleste stader er han berre i bruk mellom eldre folk.

Desse setningane, her skrivne i tilnærma standardisert ortografi, viser ein bruk av skiljet mellom dativ og nominativ som er vanleg i dei dialektane som har teke vare på dette kasusskiljet:

Han Ola går ned på vegen. (Ola går nedover mot vegen.)

Han Ola går nedpå vega. (Ola er nede på vegen og går bortover.)

Hankjønnssubstantivet veg har mange stader suffikset -en i bunden nominativ eintal og suffikset -a i bunden dativ eintal. Nominativ blir nytta etter ein preposisjon for å uttrykkje rørsle mot eit mål, medan dativ blir nytta etter ein preposisjon for å uttrykkje at noko(n) er på ein stad.

For bunden dativ fleirtal er -om det vanlegaste suffikset – jamfør Twist oppi dalom, tittelen på ei plate som den kjende norske songaren Sølvi Wang gav ut i 1962.

Les meir i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg