Teatrets ensemble bestod i begynnelsen av krefter fra Christiania Theater, men nye navn kom raskt til. De første tiårene etter 1900 var det særlig to sterke personligheter som kom til å prege teatret: Bjørn Bjørnson og Johanne Dybwad. Rundt disse befant seg den skuespillergenerasjonen som gav denne perioden betegnelsen «gullalderen» i norsk scenekunst, med navn som Ragna Wettergreen, Hauk Aabel, Egil Eide, August Oddvar, Ingolf Schanche, Harald Stormoen og David Knudsen. Ledende instruktører var, i tillegg til Bjørnson og Dybwad, Halfdan Christensen og Gustav Thomassen.
Som landets hovedscene har klassisk og moderne norsk dramatikk hatt den største plassen på spilleplanen, men teatret har også gitt bred plass til utenlandsk dramatikk. I årene 1899–1919 spilte teatret regelmessig operaforestillinger under Johan Halvorsens musikalske ledelse, og operetter hørte til repertoaret frem til omkring 1960.
Flere av forestillingene i teatrets historie har vært politisk, moralsk eller estetisk kontroversielle i sin samtid: Gunnar Heibergs Paradesengen ble møtt med pipekonsert i 1914, og oppsetningen av Mark Connellys Guds grønne enger i 1933 resulterte i en blasfemidebatt på Stortinget. Fra senere år huskes blant annet Charles Marowitz’ omdebatterte oppsetning av En folkefiende i 1979 og den tyske regissøren Sebastian Hartmanns oppsetning av John Gabriel Borkman i 2004.
I årene 1918–1934 ledet Oliver Neerland teatrets malersal og innførte den moderne teaterdekorasjonen. I etterkrigstiden markerte særlig Lubos Hruza seg som en original og særpreget scenograf.
Omkring 1930 kom en ny begavet skuespillergenerasjon til, med blant andre Gerd Grieg, Tore Segelcke, Aase Bye, Olafr Havrevold, Alfred Maurstad, Per Aabel og Ella Hval, og med Gerda Ring og Agnes Mowinckel som de ledende regissørnavn.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.