Nationaltheatret i Oslo.
Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).
Nationaltheatret i Oslo er én av tre nasjonale scener for teaterkunst i Norge. Nationaltheatret eies av Kulturdepartementet. Det er ledet av en teatersjef og et offentlig oppnevnt styre og drives innenfor det budsjett som myndighetene fastlegger. Teatersjef er Hanne Tømta.
Teateret åpnet 1. september 1899 med Bjørn Bjørnson som første teatersjef. Bygningen er tegnet av Henrik Bull.
Fra starten var Nationaltheatret et privat aksjeselskap, og det ble drevet uten offentlig støtte frem til 1927. I 1930-årene økte tilskuddene, samtidig som staten og Oslo, Asker og Bærum kommuner fikk representanter i teatrets styrende organer.
I løpet av 1960-årene overtok myndighetene hoveddelen av teatrets utgifter. I perioden 1975–1995 var Nationaltheatret et rent statlig og kommunalt teater, og fra 1995 hundre prosent statlig finansiert.
Teatrets ensemble bestod i begynnelsen av krefter fra Christiania Theater, men nye navn kom raskt til. De første tiårene etter 1900 var det særlig to sterke personligheter som kom til å prege teatret: Bjørn Bjørnson og Johanne Dybwad. Rundt disse befant seg den skuespillergenerasjonen som gav denne perioden betegnelsen «gullalderen» i norsk scenekunst, med navn som Ragna Wettergreen, Hauk Aabel, Egil Eide, August Oddvar, Ingolf Schanche, Harald Stormoen og David Knudsen. Ledende instruktører var, i tillegg til Bjørnson og Dybwad, Halfdan Christensen og Gustav Thomassen.
Som landets hovedscene har klassisk og moderne norsk dramatikk hatt den største plassen på spilleplanen, men teatret har også gitt bred plass til utenlandsk dramatikk. I årene 1899–1919 spilte teatret regelmessig operaforestillinger under Johan Halvorsens musikalske ledelse, og operetter hørte til repertoaret frem til omkring 1960.
Flere av forestillingene i teatrets historie har vært politisk, moralsk eller estetisk kontroversielle i sin samtid: Gunnar Heibergs Paradesengen ble møtt med pipekonsert i 1914, og oppsetningen av Mark Connellys Guds grønne enger i 1933 resulterte i en blasfemidebatt på Stortinget. Fra senere år huskes blant annet Charles Marowitz’ omdebatterte oppsetning av En folkefiende i 1979 og den tyske regissøren Sebastian Hartmanns oppsetning av John Gabriel Borkman i 2004.
I årene 1918–1934 ledet Oliver Neerland teatrets malersal og innførte den moderne teaterdekorasjonen. I etterkrigstiden markerte særlig Lubos Hruza seg som en original og særpreget scenograf.
Omkring 1930 kom en ny begavet skuespillergenerasjon til, med blant andre Gerd Grieg, Tore Segelcke, Aase Bye, Olafr Havrevold, Alfred Maurstad, Per Aabel og Ella Hval, og med Gerda Ring og Agnes Mowinckel som de ledende regissørnavn.
Våren 1941 kom Nationaltheatret i konflikt med nazistene. De tre aksjonærvalgte styremedlemmene ble satt på Grini, og Gustav Berg-Jæger ble innsatt som teatersjef i perioden 1941–1945. I disse årene ble Nationaltheatret boikottet av publikum.
Førkrigsgenerasjonen stod sentralt i gjenreisningen av teatret etter krigen, supplert av nye skuespillerkrefter som blant andre Lillebil Ibsen, Wenche Foss, Liv Dommersnes, Ingerid Vardund, Toralv Maurstad, Knut Wigert og Lars Nordrum. På instruktørsiden gjorde teatersjefen Knut Hergel en betydelig innsats de første etterkrigsårene.
I løpet av 1960-årene ble skuespillere som Henki Kolstad, Liv Ullmann, Rolf Søder, Monna Tandberg, Mona Hofland og Espen Skjønberg knyttet til ensemblet, senere kom blant andre Anne Marit Jacobsen, Sverre Anker Ousdal, Nils Ole Oftebro, Frøydis Armand og Lise Fjeldstad til.
I Arild Brinchmanns sjefsperiode fra 1967 ble det gjennomført en omfattende reorganisering av teatret, som blant annet medførte en demokratiseringsprosess der personalet ble trukket mer inn i driften.
Toralv Maurstads sjefsperiode fra 1978 var preget av indre strid som blant annet dreide seg om skuespillernes ansettelsesforhold. I slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene var teatret preget av både økonomisk og kunstnerisk uro, noe som var hovedårsaker til både Kjetil Bang-Hansens og Stein Winges korte tid ved teatret. Etter at stormene hadde lagt seg, overtok Ellen Horn som sjef i perioden 1991–2000, med hovedvekt på et «sikkert» repertoar, særlig knyttet til de mange vellykkede Ibsen-festivalene og den årlige repeteringen av kjente familiesuksesser som Thorbjørn Egners barnemusikaler og Sverre Brandts Reisen til Julestjernen.
Ved hovedscenen var Kirsten Sørlie og Edith Roger ved siden av Brinchmann og Winge ledende instruktørkrefter i flere tiår. I tillegg har utenlandske instruktører vært benyttet. Høsten 1980 ble sceneområdet ødelagt av brann, og i en periode ble det derfor spilt både i prøvesalen, i publikumsfoajeen og i et sirkustelt på baksiden av bygningen. Hovedscenen ble tatt i bruk på ny i 1985, med Peer Gynt som åpningsforestilling.
Nationaltheatret fikk sin første biscene på Centralteatret i 1959–1960, og i 1963 åpnet Amfiscenen på loftet som fast biscene. Denne ble fullstendig modernisert i 1980. I 1990-årene tok man også i bruk Malersalen. I perioder har også Chat Noir og Victoria vært benyttet som biscener.
Siden 1977 har teatret drevet bydelsscenen Torshovteatret, som startet som en allmannastyrt scene og det blant andre instruktørene Stein Winge og Bjørn Sæther i sin tid hadde stor betydning. Denne biscenen har til tider vært preget av et noe smalere repertoar enn scenene på Johanne Dybwads plass, og under Janken Vardens ledelse ble det satt i gang oppsøkende virksomhet for å nå nye tilskuergrupper. Torshovteatret ble stengt etter økonomiske nedskjæringer i 1992, men ble gjenåpnet året etter.
Torshovteatret har hele tiden vært et sted der Nationaltheatrets skuespillere kunne prøve ut nye kunstneriske uttrykk og organisasjonsformer og ble lenge drevet etter en modell hvor en gruppe skuespillere med et felles kunstnerisk prosjekt kunne søke seg til teatret og drive dette for en toårsperiode.
| Teatersjef | år |
|---|---|
| Bjørn Bjørnson | 1899–1908 |
| Vilhelm Krag | 1908–1911 |
| Halfdan Christensen | 1911–1923 |
| Bjørn Bjørnson | 1923–1927 |
| Einar Skavlan | 1928–1930 |
| Halfdan Christensen | 1930–1933 |
| Anton Rønneberg | 1933–1934 |
| Johan Henrik Wiers-Jenssen | 1934–1935 |
| Axel Otto Normann | 1935–1941 |
| Gustav Berg-Jæger | 1941–1945 |
| Axel Otto Normann | 1945–1946 |
| Knut Hergel | 1946–1960 |
| Carl Fredrik Engelstad | 1960–1961 |
| Erik Kristen-Johanssen | 1961–1967 |
| Arild Brinchmann | 1967–1978 |
| Toralv Maurstad | 1978–1986 |
| Kjetil Bang-Hansen | 1986–1987 |
| Ellen Horn/Ole-Jørgen Nilsen/Sverre Rødahl | 1988–1989 |
| Stein Winge | 1990–1992 |
| Ellen Horn | 1992–2000 |
| Eirik Stubø | 2000–2008 |
| Hanne Tømta | 2009–2020 |
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.