Nationaltheatret

Nationaltheatret i Oslo er én av tre nationale scener for teaterkunst i Norge. Nationaltheatrert eies av Kulturdepartementet. Teatersjef er Hanne Tømta.

Teateret åpnet 1. september 1899 med Bjørn Bjørnson som første teatersjef. Bygningen er tegnet av Henrik Bull.

Fra starten var Nationaltheatret et privat aksjeselskap, og det ble drevet uten offentlig støtte frem til 1927. I 1930-årene økte tilskuddene, samtidig som staten og Oslo, Asker og Bærum kommuner fikk representanter i teatrets styrende organer.

I løpet av 1960-årene overtok myndighetene hoveddelen av teatrets utgifter. I perioden 1975–1995 var Nationaltheatret et rent statlig og kommunalt teater, og fra 1995 hundre prosent statlig finansiert. Det er ledet av en teatersjef og et offentlig oppnevnt styre og drives innenfor det budsjett som myndighetene fastlegger.

Som landets hovedscene har klassisk og moderne norsk dramatikk hatt den største plassen på spilleplanen, men teatret har også gitt bred plass til utenlandsk dramatikk. I årene 1899–1919 spilte teatret regelmessig operaforestillinger under Johan Halvorsens musikalske ledelse, og operetter hørte til repertoaret frem til omkring 1960. Flere av forestillingene i teatrets historie har vært politisk, moralsk eller estetisk kontroversielle i sin samtid: Gunnar Heibergs Paradesengen ble møtt med pipekonsert i 1914, oppsetningen av Mark Connellys Guds grønne enger i 1933 resulterte i en blasfemidebatt på Stortinget; fra senere år huskes blant annet Charles Marowitz’ omdebatterte oppsetning av En folkefiende i 1979.

I årene 1918–34 ledet Oliver Neerland teatrets malersal og innførte den moderne teaterdekorasjonen. I etterkrigstiden har særlig Lubos Hruza markert seg som en original og særpreget scenograf. Teatret fikk sin første biscene på Centralteatret 1959–1960, og i 1963 åpnet Amfiscenen på loftet som fast biscene. Denne ble fullstendig modernisert i 1980. I 1990-årene tok man også i bruk Malersalen. I perioder har også Chat Noir og Victoria vært benyttet som biscener.

Teatrets ensemble bestod i begynnelsen av krefter fra Christiania Theater, men nye navn kom raskt til. De første tiårene etter 1900 var det særlig to sterke personligheter som kom til å prege teatret: Bjørn Bjørnson og Johanne Dybwad. Rundt disse befant seg den skuespillergenerasjonen som gav denne perioden betegnelsen «gullalderen» i norsk scenekunst, med navn som Ragna Wettergreen, Hauk Aabel, Egil Eide, August Oddvar, Ingolf Schanche, Harald Stormoen og David Knudsen. Ledende instruktører var, i tillegg til Bjørnson og Dybwad, Halfdan Christensen og Gustav Thomassen.

Omkring 1930 kom en ny begavet skuespillergenerasjon til, med blant andre Gerd Grieg, Tore Segelcke, Aase Bye, Olafr Havrevold, Alfred Maurstad, Per Aabel og Ella Hval, og med Gerda Ring og Agnes Mowinckel som de ledende regissørnavn. Våren 1941 kom Nationaltheatret i konflikt med nazistene. De tre aksjonærvalgte styremedlemmene ble satt på Grini, og Gustav Berg-Jæger ble innsatt som teatersjef i perioden 1941–1945. I disse årene ble Nationaltheatret boikottet av publikum.