Nationaltheatret

Oslo, åpnet 1. september 1899 med Bjørn Bjørnson som første teatersjef (1899–1907); bygningen var tegnet av Henrik Bull. Fra starten var Nationaltheatret et privat aksjeselskap, og det ble drevet uten offentlig støtte frem til 1927. I 1930-årene økte tilskuddene, samtidig som staten og Oslo, Asker og Bærum kommuner fikk representanter i teaterets styrende organer. I løpet av 1960-årene overtok myndighetene hoveddelen av teaterets utgifter, og siden 1975 er Nationaltheatret et rent statlig og kommunalt teater, ledet av en teatersjef og et offentlig oppnevnt styre innenfor det budsjett myndighetene fastlegger.

Som landets hovedscene har klassisk og moderne norsk dramatikk hatt den største plassen på spilleplanen, men teateret har også gitt bred plass til utenlandsk dramatikk. I årene 1899–1919 spilte teateret regelmessig operaforestillinger under Johan Halvorsens musikalske ledelse, og operetter hørte til repertoaret frem til omkring 1960. Flere av forestillingene i teaterets historie har vært politisk, moralsk eller estetisk kontroversielle i sin samtid: Gunnar Heibergs Paradesengen ble møtt med pipekonsert i 1914, oppsetningen av Mark Connellys Guds grønne enger i 1933 resulterte i en blasfemidebatt på Stortinget; fra senere år huskes Charles Marowitz' omdebatterte oppsetning av En folkefiende i 1979.

I årene 1918–34 ledet Oliver Neerland teaterets malersal og innførte den moderne teaterdekorasjon. I etterkrigstiden har særlig Lubos Hruza markert seg som en original og særpreget scenograf. Teateret fikk sin første biscene på Centralteatret 1959–60, 1963 åpnet Amfiscenen på loftet som fast biscene; denne ble fullstendig modernisert 1980. I 1990-årene tok man også i bruk Malersalen. I perioder har også Chat Noir og Victoria vært benyttet som biscener.

Teaterets ensemble bestod i begynnelsen av krefter fra Christiania Theater, men nye navn kom raskt til. De første tiårene etter 1900 var det særlig to sterke personligheter som kom til å prege teateret: Bjørn Bjørnson og Johanne Dybwad. Rundt disse befant seg den skuespillergenerasjonen som gav denne perioden betegnelsen «gullalderen» i norsk scenekunst, med navn som bl.a. Ragna Wettergreen, Hauk Aabel, Egil Eide, August Oddvar, Ingolf Schanche, Harald Stormoen og David Knudsen. Ledende instruktører var, i tillegg til Bjørnson og Dybwad, Halfdan Christensen og Gustav Thomassen.

Omkring 1930 kom en ny begavet skuespillergenerasjon til, med bl.a. Gerd Grieg, Tore Segelcke, Aase Bye, Olafr Havrevold, Alfred Maurstad, Per Aabel og Ella Hval, og med Gerda Ring og Agnes Mowinckel som de ledende regissørnavn. Våren 1941 kom Nationaltheatret i konflikt med nazistene. De tre aksjonærvalgte styremedlemmene ble satt på Grini, og Gustav Berg-Jæger ble innsatt som teatersjef (1941–45). I disse årene ble Nationaltheatret totalt boikottet av publikum.

Førkrigsgenerasjonen stod sentralt i gjenreisningen av teateret etter krigen, supplert av nye skuespillerkrefter som bl.a. Lillebil Ibsen, Wenche Foss, Liv Dommersnes, Ingerid Vardund, Toralv Maurstad, Knut Wigert og Lars Nordrum. På instruktørsiden gjorde teatersjefen Knut Hergel en betydelig innsats de første etterkrigsårene. I løpet av 1960-årene ble skuespillere som Henki Kolstad, Liv Ullmann, Rolf Søder, Monna Tandberg, Mona Hofland og Espen Skjønberg knyttet til ensemblet, senere kom bl.a. Anne Marit Jacobsen, Sverre Anker Ousdal, Nils Ole Oftebro, Frøydis Armand og Lise Fjeldstad til. I Arild Brinchmanns sjefsperiode fra 1967 ble det gjennomført en omfattende reorganisering av teateret, som bl.a. medførte en demokratiseringsprosess der personalet ble trukket mer inn i driften. Det ble under Janken Vardens ledelse satt i gang oppsøkende virksomhet for å nå nye tilskuergrupper.

Siden 1977 har teateret drevet bydelsscenen Torshovteatret, der instruktørene Stein Winge og Bjørn Sæther har hatt stor betydning. Ved hovedscenen har Kirsten Sørlie og Edith Roger ved siden av Brinchmann og Winge vært ledende instruktørkrefter i flere tiår. I tillegg har utenlandske instruktører vært benyttet. Toralv Maurstads sjefsperiode fra 1978 var preget av indre strid som bl.a. dreide seg om skuespillernes tilsetningsforhold. Høsten 1980 ble sceneområdet ødelagt av brann, og i en periode ble det derfor spilt både i prøvesalen, i publikumsfoajeen og i et sirkustelt på baksiden av bygningen. Hovedscenen ble tatt i bruk på ny 1985, med Peer Gynt som åpningsforestilling. Kjetil Bang-Hansens korte sjefstid var et resultat av teaterets vanskelige økonomiske kår.

I slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene var teateret preget av både økonomisk og kunstnerisk uro, hovedårsaker til både Kjetil Bang-Hansens og Stein Winges korte tid ved teateret. Etter at stormene hadde lagt seg, overtok Ellen Horn som sjef 1991–2000, med hovedvekt på et «sikkert» repertoar, særlig knyttet til de mange vellykkede Ibsen-festivalene og den årlige repeteringen av kjente familiesuksesser som Thorbjørn Egners barnemusikaler og Sverre Brandts Reisen til Julestjernen. Underavdelingen, scenen på Torshov, som preges av et friskere repertoar, ble stengt etter økonomiske nedskjæringer i 1992, men ble gjenåpnet året etter. Sjef 2000–08 Eirik Stubø, fra januar 2009 Hanne Tømta. – Fra 1995 er teateret 100 % statlig finansiert.

• Nationaltheatrets nettsider

• Anbefalt litteratur