Utbredelsen av isbrekappene over Nordvest-Europa ved siste istids maksimum for om lag 20 000 år siden.
.
Isbredekke under siste istid.
Isbredekke under siste istid.
Lisens: CC BY SA 3.0

Siste istid var en periode fra om lag 117 000 til 10 000 år siden, da opptil 3000 meter tykke isbrekapper dekket store deler av Nordvest-Europa og Nord-Amerika. Hele Norge, Barentshavet og Svalbard var i denne perioden dekket av is.

Istidene har satt sterkt preg på landskapet i Norge og mange andre steder i verden ved at iserosjon har dannet innsjøer, fjorder og daler, og isbreene har avsatt morene og andre jordarter. I artikkelen brukes eksempler fra Norge.

Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid (Eem) og i forskjellige perioder unde siste istid. Det er store usikkerheter i rekonstruksjonene, unntatt for Eem og siste istids maksimum (20 000 år siden).

Siste istid i Norge

Brekappen over Norge var på det største for omtrent 20 000 år siden. Den startet å smelte for 18 000 år siden. Isavsmeltingen er en av de viktigste hendelsene i norsk naturhistorie. Smeltingen fordelte nesten all mineraljord (morene, sand, marin leire). Dette la grunnlaget for jordbruk, og åpnet for innvandring av planter, dyr og mennesker. Brekappen over Norge var smeltet helt bort for 9500 år siden, og den over Canada for 6000 år siden.

Klimaet varierte mye gjennom siste istid og derfor også størrelsen på brekappen. Da brekappen var på det største eroderte den bort nesten alle avsetninger fra tidligere isfrie perioder, så vår kunnskap om eldre deler av istiden er fragmentarisk.

Siste istid kalles hos oss Weichsel, i Alpene for Würm og i Nord-Amerika for Wisconsin.

Starten på siste istid

Temperaturen under siste mellomistid, som varte fra 130 000 til 117 000 år siden, var i Europa 2–3 °C varmere enn i dag. Mot slutten ble det kaldere og for 117 000 år siden startet siste istid. Like over lagene fra mellomistiden viser et tykt leirlag ved Fjøsanger i Bergen at brefronten nådde dit tidlig i siste istid og derved at brekappen over Norge hadde vokst raskt.

Milde perioder

Utviklingen gjennom siste istid. Den vertikale tidsskalaen starter med saale-istiden for 140 000 år siden. Kurven til venstre viser julitemperatur (skala nede) og vegetasjon (skala oppe) i Nord-Tyskland. Den store blå kurven viser brefrontens posisjon. Etter forrige mellomistid (eem) vokste breen, og for 110 000 år siden nådde den til Fjøsanger (Gullsteinen) før den trakk seg tilbake. Breen var størst for vel 20 000 år siden. «Isotoptrinn» reflekterer variasjoner i dyphavets oksygenisotoper og dette er en global skala for istidene.

Klimaet varierte mye gjennom siste istid, men det ble aldri så varmt som i en mellomistid. Variasjonene var på flere tidsskalaer, de lengste periodene var på 41 000 og omtrent 21 000 år og er to av Milanković sykluser. Disse syklusene er best klarlagt i borkjerner fra havbunnen i dyphavet, men de finnes tydelig i vegetasjonsutviklingen i Mellom-Europa og de danner grunnlaget for hovedinndelingen av siste istid.

Flere, mer kortvarige variasjoner ble først oppdaget, og er fremdeles best kjent, fra borkjerner gjennom innlandsisenGrønland. De mest markerte kalles Dansgaard-Oeschger-sykluser og viser på toppen av innlandsisen en oppvarming på 6–10 °C på noen få tiår, og deretter en sakte nedkjøling over noen hundre år.

I Norge og Sverige skrapte isbrekappen under siste istids maksimum bort nesten alle eldre avsetninger. Vi kan derfor ikke helt finne ut hvordan brekappen har vokst og minket, og hvordan forholdene var i Norge under de milde periodene (interstadialer) i siste istid. Men noen funn kaster lys over den lange perioden fra 117 000 til 20 000 år siden, og noe kan vi utlede fra forholdene sør for brekappen.

Et spennende funn fra Mjøsområdet er hardpakket torv som lå under flere meter med silt og morene i Brumunddal. Torven var ei myr som breen begravde. Pollenanalyser viser at det var tynn skog med gran og lerk, men ingen mer varmekrevende trær. Dette tyder på en korrelasjon med Brørup-interstadialen (cirka 100 000 år siden) lenger sør i Europa, eventuelt med Odderade (cirka 80 000 år siden).

Funn av mammut og moskus

Bein fra Ålesund interstadial (38 000–35 000 år siden) i Skjonghelleren på Valderøy. Til venstre tåledd av isbjørn og til høyre framfoten av polarrev.

.

De første funnene av noe som hadde overlevd siste istids maksimum var av mammuttenner, som er svært sterke og holdbare. I 1886 fant Kari Joten ei mammuttann (620 gram) i en bekk i Vågå. Nå er det til sammen funnet over 20 tenner eller bein, nesten alle i Gudbrandsdalen, flere i to grustak i Kvam og Fåvang. Funnene er datert til Gudbrandsdalen interstadial (mild periode), men dateringen av denne perioden, og mammuttennene, er problematisk. Radiokarbonmetoden er begrenset til om lag 50 000 år. Noen resultater tyder på at mammutrestene er eldre, mens andre tyder på at mammuten levde i Norge i en mild periode for rundt 50 000 år siden. Funn ved Pilgrimstad i Jämtland, Sverige er sikrere datert og støtter at mammuten levde i sentrale Skandinavia for 50 000 år siden, og altså at brekappen da var nesten helt smeltet bort.

Under byggingen av Dovrebanen i 1913 ble det funnet to moskusbein ved Innset, som senere er datert til 35 000–40 000 år siden. Dette er samme alder som Ålesund interstadial. Det er kjent at moskus og mammut levde side om side under istiden, så kanskje de har nesten samme alder. I så fall er kanskje 50 000 år mest sannsynlig.

Ålesund interstadial

Tverrsnitt av hulene Skjonghelleren og Hamnsundhelleren. For 40 000 år siden demmet en bre vann inne i hula og det ble avsatt et leirlag.
Tverrsnitt av hulene Skjonghelleren og Hamnsundhelleren. Breen trakk seg tilbake i den milde perioden Ålesund interstadial. Det blir etablert fuglefjell utenfor hula og polarrev drar inn masse bein.
.
Lisens: CC BY SA 3.0
Tverrsnitt av hulene Skjonghelleren og Hamnsundhelleren. Breen vokser og blokkerer igjen inngangen. Beinene fra Ålesund interstadial blir begravd under et leirlag.
.
Lisens: CC BY SA 3.0
Skjonghelleren

Skjonghelleren på Valderøy i Møre og Romsdal. Her er det funnet beinrester etter fugler og dyr som er om lag 30 000 år gamle – altså fra siste istid. Senere har helleren også vært bebodd.

En spesiell interstadial (mild periode) i Norge ble oppdaget i Ålesund. Den er godt datert til 35 000–38 000 år, og funn av titusener av bein gir et enestående innblikk i dyreliv under istiden. I og rundt Ålesund er det funnet skjellfragmenter i morenene. Dette er skjell som breen ikke hadde knust helt opp før den avsatte morenen. Skjellene ble datert med radiokarbonmetoden til å være 36 000 år gamle og funnstedet ga navnet til Ålesund interstadial.

Fra Ålesund interstadial ble det gjort funn ved utgravinger i to store huler nær Ålesund; Skjonghelleren og Hamnsundhelleren. Skjonghelleren er 70 meter dyp innover, og er dannet av bølger en gang havet sto så høyt. Gulvet i hulen er om lag 60 meter over dagens havnivå. På overflaten i hulene ligger det store og små stein som har falt fra taket i løpet av de ca. 14 000 årene som er gått siden breen trakk seg tilbake fra området. Under steinene er det et 1–2 meter tykt lag som består av fint laminert sand nær munningen og leire innerst i hula. Dette laget må være avsatt i stille vann, altså en liten innsjø som må ha blitt dannet ved at en isbre utgjorde en demning i huleåpningen. Under leira er det nytt steinlag som inneholder tusenvis av bein, og dette er fra Ålesund interstadial. Under dette kommer det igjen et lag med fint laminert leire.

Det nederste leirlaget i hulene viser at isbrekappen var så stor at den blokkerte inngangen til hulene. Dette laget kan dateres til 40 000 år siden fordi magnetiske partikler i laget viser at magnetisk nord lå langt sør. Denne magnetiske ekskursjonen, som heter Laschamp, er godt kjent og datert mange steder i verden. Så må brefronten ha smeltet tilbake slik at stein falt ned fra taket, og dyr kom inn i hulene i perioden. Etter dette kommer et nytt leirlag som viser at breen igjen vokste og stengte huleinngangen.

Det er flere andre funn rundt Ålesund som viser at området var isfritt i perioder både før og etter Ålesund interstadial; skjell i morener som er datert til 42 000–43 000 år siden og bein i Hamnsundhelleren som er datert til cirka 29 000 år siden. Brefronten har altså beveget seg fram og tilbake flere ganger, sikkert i takt med varirende klima.

Det ble funnet nærmere 50 000 bein i interstadiallagene i Skjonghelleren og Hamnsundhelleren, men mange var tynne fuglebein som ikke kunne identifiseres. De fleste beina som er identifisert er fra sjøfugl som er vanlig på Svalbard i dag, som alkekonge, polarlomvi, havhest, lundefugl og ærfugl. Utenfor disse hulene har det vært fuglefjell med et yrende liv med tusenvis av fugl. Polarreven travet rundt, fanget fugleunger og brakte all slags mat inn i hula som vinterreserve. Det er rever, og altså ikke mennesker, som har brakt alle beina inn i hulene.

Det ble også funnet bein av flere fiskeslag (torsk, polartorsk, ulke, flyndre), selarter (ringsel, grønlandssel, storkobbe) og landdyr som snøspurv, rype, polarrev og rein. Reinsdyrbeina, funnet i Hamnsundhelleren, er spesielt interessante fordi de viser at det må ha vært isfritt langs hele kysten sørover, og tilstrekkelig vegetasjon for en reinstamme.

Kalde perioder under siste istid

Utviklingen av isskillet. Da brekappen startet å vokse, lå isskillet omtrent langs vannskillet mellom Østlandet og Vestlandet/Trøndelag og isen beveget seg til begge kanter. Etter hvert som brekappen vokste, flyttet isskillet seg øst- og sørover.

Brekappen vokste og minket flere ganger under siste istid. Kalde perioder da breen vokste kalles stadialer. Først vokste små brekapper ut fra der det i dag er breer. Etter hvert smeltet de sammen og vokste til en svær brekappe som dekket Norge og Sverige, og senere vokste utover Finland og inn i Russland i øst og Nord-Tyskland i sør. I vest rakk den helt ut til eggakanten, men framrykkingen der stoppet da brefronten nådde dypt vann på kontinentalskråningen og store isfjell brakk av (kalvet).

Brekappen over Norge fikk nære naboer, særlig under siste istids maksimum (for 20 000 år siden). I vest vokste det en brekappe over Storbritannia med fjellene i Skottland som det viktigste kjerneområde. De to brekappene «kolliderte» i Nordsjøen slik at det ble en sammenhengende brekappe som dekket hele nordlige Nordsjøen. I nord startet breene på Svalbard og de andre øyene i Arktis å vokse, og etter hvert ble de til en svær brekappe med den høyeste brekulen, kanskje mer enn 2000 meter høy, lokalisert over Barentshavet. Det ble da sammenhengende isbreer helt fra Irland i vest til Karahavet i øst som med et fellesnavn kalles De eurasiske iskapper (Engelsk: Eurasian Ice Sheets).

Toppen av breen, som kalles isskillet (på platåbreer ofte breakulen) fordi isen derfra beveger seg til hver sin side, var til å begynne med en langstrakt rygg langs de høyeste fjellene fra Hardangervidda til Jotunheimen, Dovre, Sylene og så nordover mer eller mindre langs grensen mellom Norge og Sverige. Etter hvert som brekappen vokste, flyttet imidlertid isskillet sørover på Østlandet og langt østover inn i Sverige lenger nord. Under isavsmeltingen førte dette til at det dannet seg store bredemte sjøer mellom isskillet og vannskillet.

Isbreene hadde forskjellig utbredelse i de forskjellige stadialer. For eksempel var breen størst over Skandinavia og de fleste steder i verden for 20 000 år siden, men da var brekappen liten over Karahavet og Sibir. For 90 000 år siden var det motsatt; da var brekappen over Skandinavia mindre mens den dekket hele Karahavet og langt sørover i Vest-Sibir. Dette førte til at de store russiske elvene Petsjora, Ob og Jenisej, som renner mot nord og ut i Barentshavet eller Karahavet, ble blokkert av brekappen. Det ble dannet bredemte sjøer, større enn Norge i areal, som fikk utløp mot sør til Kaspihavet og Svartehavet.

Isavsmeltingen

Kartserie som viser utbredelsen av de Eurasiske brekapper til forskjellige tidspunkter under isavsmeltingstiden, D viser for 22 000 år siden (22 kilo anno), J for 16 000 år, M for 13 000 år og P for 10 000 år siden. Merk at kartene også viser usikkerheter i vår kunnskap: Hvit dekkfarge med hvit ytterlinje viser mest sannsynlig størrelse, mens stiplet og prikket linke viser henholdsvis største og minste mulige størrelser.

En bre vokser så lenge det snør mer om vinteren enn summen av smelting og kalving om sommeren. Vendepunktet under siste istid ble bestemt av økt smelting fordi solinnstrålingen på høye nordlige breddegrader startet å øke for om lag 20 000 år siden på grunn av Milanković-syklusene. Likevel kom ikke avsmeltingen samtidig over hele De eurasiske brekappene. Vest for Irland startet tilbaketrekkingen allerede for 22 000 år siden, mens breen fremdeles vokste østover og inn i Russland.

Andøya står i en særstilling når det gjelder tiden for isavsmeltingen i Norge. Sedimentene på bunnen av innsjøer på Andøya viser at deler av øya ble isfrie for 22 000 år siden, mens andre deler av norskekysten ikke ble isfrie før for 16 000 år siden.

I Norge kan isavsmeltingen deles i tre perioder:

  1. Eldste dryas, bølling og allerød
  2. Yngre dryas
  3. Holocen

Eldste dryas, bølling og allerød

I denne perioden, fra 20 000 til 12 800 år siden, trakk brefronten seg tilbake fra kontinentalsokkelen og de ytre delene av kysten. Det gikk ikke like raskt langs hele kysten og det var noen kortvarige framstøt. At brefronten trakk seg tilbake betød også at brekappen ble tynnere innover i landet, og fjelltopper begynte å stikke opp.

Fra starten av bølling (14 800 år siden) finnes det blåskjell, O-skjell, strandsnegl og andre arter som viser at atlanterhavsstrømmen (Golfstrømmen) nå nådde kysten av Norge så langt nord som til Tromsø. Tidligere svingte den tvers over Atlanterhavet mot Portugal.

Gress, blomster og busker, kanskje også noen bjørketrær, innvandret på denne tiden til Vestlandet sammen med rype, rein og sikkert flere andre dyr. I sjøen var det all slags fisk, sel og hval. Forholdene for steinaldermennesker var like gode som de var 3000 år seinere, da mennesker først vandret inn til Norge. Grunnen til at mennesker ikke fant veien til Vestlandet for 13 000–15 000 år siden er antagelig at det fremdeles var en bred bretunge ut Oslofjorden som sammen med høyt relativt havnivå sperret veien. Skulle de komme fra Sverige, Danmark eller Nordsjøfastlandet måtte de krysse 200 kilometer åpent hav.

Yngre dryas

Kartet viser morenene rundt Skandinavia og Finland i klimaperioden yngre dryas. Her er det også gitt navn og alder på morenene. Alderen er gitt i kiloår, slik at 11.6 er 11 600 år. Hoklingen og Salpausselkä III er ganske sikkert yngre enn yngre dryas. Ås-Ski er kanskje yngre enn yngre dryas. Brukket hvit linje viser hvor isskillet lå under yngre dryas. MSEMZ er Mellomsvenske endemorene-sone.

I yngre dryas (cirka 12 000 til 11 600 år siden) ble klimaet i Norge nesten like kaldt som under istiden selv om solinnstrålingen ifølge Milanković-syklusene skulle gi fortsatt varmere klima. Klimaet under yngre dryas er godt beskrevet i hele Europa og over store deler av jorda, men man vet ikke fullt ut årsaken til klimareverseringen. Det man vet er at Atlanterhavsstrømmen igjen forlot norskekysten og tok veien tvers over Atlanterhavet mot Portugal. Noe varmt vann strømmet riktignok inn i Norskehavet, men dette var på dypere vann og det påvirket derfor ikke klimaet.

Det mest markante resultat av det kaldere klimaet var at Den skandinaviske brekappen vokste, og det ble dannet endemorener og breelv-deltaer langs brefronten. Dette er den eneste israndavsetningen som er kartlagt sammenhengende rundt Den skandinaviske brekappen. Det er et paradoks at noe av det beste jordbrukslandet i Norge (Raet gjennom Østfold og Vestfold med utenforliggende leirområder, Halsnøy og Herdla i Vestland og Tautra i Trøndelag) ble dannet på grunn av en klimaforverring.

Holocen

Strandlinje fra Nedre Glomsjø i østre dalside i Østerdalen, om lag fem kilometer nord for Jutulhogget. Glomma renner fra venstre mot høyre i bildet og strandlinjen er altså 200 meter over Glomma. Moreneryggene som går fra strandlinjen til dalbunnen viser hvordan brefronten trakk seg tilbake (fra venstre mot høyre på figuren). Terrengmodell basert på lasermåling av terrenget (LIDAR) av Norges geografiske oppmåling (hoydedata.no).

.
Kompasset ligger langs skuringsstriper fra siste istid
Skuringsstriper og rundsva ved Fanafjorden. Breen har beveget seg fra høyre mot venstre.
Kompasset ligger langs skuringsstriper fra siste istid
Lisens: CC BY SA 3.0

På overgangen fra yngre dryas til holocen for 11 600 år siden ble det i løpet av noen få hundre år like varmt som i dag. Breen smeltet svært raskt tilbake og dette ga noen enorme smeltevannselver. Nesten all sand og grus og marin leire i Norge er dannet av disse smeltevannselvene.

Østlandsområdet, fra Raet til Mjøsa, er et klassisk område for studier av denne perioden. Innenfor Raet kommer Ås-Ski-trinnet. Det er uklart om disse er dannet i slutten av yngre dryas eller starten på holocen. Morenen til Akertrinnet ligger rundt Oslo by og demmer opp blant annet Maridalsvannet.

Grustak i Bergertrinnet har forsynt Oslo med grus i flere tiår. Hauersetertrinnet er et isranddelta der breelva har avsatt enorme mengder sand og grus og bygd deltaet opp til havnivået, som der og da var 205 meter over dagens havnivå. Oslo lufthavn Gardermoen ligger på denne grusflaten. Den finkornete leira ble avsatt i sjøen utenfor deltaet og utgjør nå de fruktbare leirområdene på Romerike.

Det siste av de store isranddeltaene er i Minnesundtrinnet som utgjør sørenden av Mjøsa. Det tok om lag 400 år for brefronten å trekke seg tilbake fra Oslo til Minnesund, i gjennomsnitt trakk den seg tilbake rundt 200 meter i året. Den stoppet og dannet avsetningene ved Berger, Jessheim, Hauerseter, Dal og Minnesund, men med ganske korte stopp. Enorme mengder grus og leire ble avsatt i disse områdene. Den yngste morenen på Østlandet, ved Moelv, er om lag 10 500 år gammel.

I Hordaland er landhevningen i holocen godt datert, en vet altså hvor høyt havet sto på hvert sted og til enhver tid. Denne kunnskapen er brukt til å datere isranddeltaer ved å måle høyden. I et landskap med fjell og fjorder i forskjellige retninger ble mønsteret for isavsmeltingen komplisert. Breene i de store fjordene brakk opp raskest. I Sognefjorden trakk brefronten seg tilbake 340 meter i året, i Hardangerfjorden 240 meter, mens den i området imellom trakk seg tilbake i gjennomsnitt 120 meter i året. De siste spor etter breen er en terrasse i Modalen og morener i Eidfjord og Osa, alle datert til å være 10 900 år gamle.

De yngste skuringsstripene i sør-vest Norge viser isbevegelser ut fra Jotunheimen, så her lå siste rest av den aktive brekappen i de høyeste fjellene. På Østlandet derimot lå den siste sammenhengende rest av brekappen tvers over Gudbrandsdalen og Østerdalen og fjellområdene på begge sider av dalene, der is-skillet lå og brekappen var tykkest da den var på det største. Dette førte til at det ble demmet opp store sjøer, større enn Mjøsa i dag, mellom breen og vannskillet i nord. Det kjente Jutulhogget ved Barkald i Østerdalen ble dannet da sjøen i Østerdalen, kalt Nedre Glomsjø, ble tappet over til Rendalen.

For 9500 år siden, sannsynligvis allerede for 10 000 år siden, var brekappen helt borte, selv om små, lokale breer overlevde. Det ser ut som også disse små breene smeltet bort for ca. 7500 år siden. Antagelig var Norge helt uten breer, eller i hvert fall med bare noen ganske få og små breer, i flere hundre år. Dagens breer er altså ikke rester fra istiden.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Andersen, B.G. (2000). Istider i Norge. Landskap formet av istidens breer. Universitetsforlaget.
  • Hughes, A., Gyllencreutz, R., Lohne, Ø., Mangerud, J., Svendsen, J.I. (2016). The last Eurasian ice sheets – a chronological database and time-slice reconstruction, DATED-1. Boreas 45, side 1-45.
  • Mangerud, J. (2021). Hvor stor – og liten – var isbrekappen over Norge under siste istid? Geonytt 26, side 6-9.
  • Mangerud, J., Gyllencreutz, R., Lohne, Ø., Svendsen, J.I. (2011). Glacial history of Norway. Kapittel i Ehlers, J., Gibbard, P., Hughes, P. (Eds.), Quaternary Glaciations – Extent and Chronology. Elsevier, Amsterdam.
  • Vorren, T.O., Mangerud, J. (2013). Istider kommer og går . Kapittel 15 i Ramberg, I.B., Bryhni, I., Nøttvedt, A., Rangnes, K. (Eds.), Landet blir til. Norges geologi. 2. utgave. Norsk Geologisk Forening, Trondheim.
  • Vorren, T., Mangerud, J., Blikra, L.H., Nesje, A. og Sveian, H. (2013): Norge av i dag trer fram. Kapittel 16 i I.B. Ramberg, I. Bryhni, A. Nøttvedt og K. Rangnes: Landet vårt blir til – Norges geologi. 2. Utgave. Norsk Geologisk Forening, Trondheim.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg