Magma, bergartssmelte, varmt, flytende mineralsk materiale som dannes inne i Jorden. Strømmer det ut på overflaten, kalles det lava. Magma kan krystallisere eller størkne til magmatiske bergarter (også kalt størkningsbergarter, smeltebergarter og eruptiver). Opptrer særlig der hvor de store jordplatene glir fra hverandre (for eksempel Atlanterhavsryggen) eller støter sammen (for eksempel ildringen rundt Stillehavet), men kan også opptre inne på selve platene (for eksempel på Hawaii). Magmaet kan trenge inn i andre bergarter og bryte seg gjennom jordskorpen. Temperaturen veksler med dypet og sammensetningen av magmaet; ved overflaten er den vanligvis mellom 700 og 1200 °C (sjelden helt oppe i 1500 °C).

De fleste magma er silikatsmelter med oppløste gasser, strøkorn av mineraler og inneslutninger av bergarter. Sammensetningen veksler her fra komatiittiske magma med mye magnesium og forholdsvis lite silisium til basaltiske, dacittiske og rhyolittiske magma med mer natrium, kalium og silisium. Strukturen i den flytende massen er vanligvis preget av polymerer med forbundne, men uordnede Si-O-tetraedre og løst tilknyttede kationer av magnesium, jern, kalsium, natrium og kalium. I tillegg til de magmatiske silikatsmeltene finnes mer sjeldne magma som vesentlig består av sulfider eller karbonater.

I dypet danner magmaet dypbergarter som granitt og gabbro, og i overflaten dagbergarter eller vulkanske bergarter som rhyolitt, basalt og vulkansk tuff. Dersom magmaet størkner i spalter under overflaten, dannes gangbergarter. Under størkningen eller krystallisasjonen blir det avgitt store mengder vanndamp, karbondioksid, svoveldioksid, klorvannstoff, flussyre og andre flyktige bestanddeler. I dypet kan disse gassene bidra til konsentrasjon av tunge metaller slik at det dannes ertser og malmforekomster i, eller omkring, den magmatiske bergarten. Ved langsom krystallisasjon av magmaet i dypet vil de tunge og mørke mineralene falle ut tidlig, slik at det fra et basaltisk magma først kan dannes olivin- og pyroksenrike bergarter. Senere produkter blir anriket på lyse mineraler som kalifeltspat og kvarts. Dette kan føre til en oppdeling, slik at samme magma gir opphav til forskjellige bergarter.

Ved konsentrasjon av energi som frigjøres ved radioaktive prosesser, kan det bli så varmt at de overveiende faste massene i Jordens mantel og nedre skorpe begynner å smelte noen steder. Man regner med at det er små «lommer» av magma under havområdene øverst i asthenosfæren, særlig i et dyp på 75–250 km. Herfra kan det stige opp mot overflaten langs midthavryggene og andre steder hvor det er rifter i det faste jordskallet (litosfæren) og langs beltene der jordskorpen under havbunnen dykker ned under landområdene (se subduksjon). Her har man også fjellkjededannelse med delvis smelting av bergarter i jordskorpen og dannelse av migmatitter. Et tredje sted for magmadannelse er varmeflekkene (eng. hot spots) på de stabile jordplatene, som trolig skyldes oppstigning av magma fra meget store dyp, kanskje helt nede fra bunnen av mantelen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.