Oslo Børs

Det var handelsmannen Nicolai Andresen som fra sitt varasete på Stortinget i 1818 foreslo opprettelsen av en egen børs. Han så kapitalbehovet det nye, selvstendige Norge hadde, og problemene som var med å skaffe kapitalen til nødvendige formål.

Børsens viktigste oppgaver i disse årene var valutaomsetning og kjøp og salg av veksler. Det var ved opprettelsen tre meglere og 234 såkalte børspliktige kjøpmenn.

Børsens oppgaver var i første omgang todelt: Den skulle fungere som valutabørs og som auksjonshus for varer og skipsfart.

Børsen holdt de første årene til i leide lokaler i det som i dag er Fred. Olsen-gården. Selve børsbygningen, tegnet av Christian Heinrich Grosch, ble fullført i 1828 og åpnet året etter. Bygningen ble Norges første monumentalbygg etter 1814.

Det var først i 1881 at børsen startet med omsetning av obligasjoner og aksjer, en såkalt fondsbørs, men det var liten interesse for fondsbørsen frem til midt på 1890-tallet.

Det hadde eksistert aksjeselskaper før den tid, og det eksisterte et marked for omsetning av aksjer også i Kristiania, men omsetningen hadde et begrenset volum.

Det ble ved åpningen notert 13 obligasjoner og 23 aksjer på fondsbørsen. Disse var Norges Bank, en rekke jernbaneselskaper, banker og forsikringsselskaper. De industrielle aksjeselskapene dukket derimot ikke opp før omkring århundreskiftet.

Det første fondsmeglerfirmaet ble etablert av J. M. Nielsen i 1876. Selskapet rådde grunnen alene frem til 1890-tallet, da enkeltpersoner begynte å handle med aksjer i beskjeden målestokk.

I perioder med høy aktivitet steg også antallet fondsmeglere, som blant annet under første verdenskrig, da det var 1304 såkalte fondsmeglerforretninger i Norge.

En slik periode med høy aktivitet oppsto på midten av 1890-tallet, da såkalte børsjobbere slo seg opp, og flere nye meglerfirma ble etablert. Oppgangsperioden og aksjespekulasjonen kulminerte i det såkalte Kristiania-krakket i 1899.

Selv om det fortsatt var relativt lav omsetning i aksjemarkedet, og eiendomsmarkedet var det mest naturlige investeringsområdet i Norge, var boomen på midten av 1890-tallet et slags lite gjennombrudd for aksjemarkedet som investeringsområde her til lands.

Rundt 20 år etter, ved børsens 100 års-jubileum, var det 63 stats-, hypotek-, og kommuneobligasjoner, samt 64 bank- 23 forsikrings-, og 21 industriaksjer på den såkalte A I listen, som hadde notering to ganger ukentlig.

En rekke nye selskaper hadde dukket opp, og første verdenskrig førte med seg en ny spekulasjonstid, i ettertid kalt «jobbetiden», etter det store antall børsjobbere som engasjerte seg i børshandel.

Kursene steg til nye høyder og aksjer ble omsatt, ikke bare på børsen, men også på byens ulike kafeer. En lov mot aksjejobbing ble innført, men det utviklet seg likevel til en krise, både på børsen og i samfunnet forøvrig.

Den totale omsetningen på aksjemarkedet falt gjennom hele tiåret, mens den økonomiske krisen kom til å vare til midten av 1930-tallet.

For å unngå at det oppsto bobler på aksjemarkedet, slik det gjorde under første verdenskrig, innførte børsledelsen flere nye reguleringer etter krigsutbruddet 1. september 1939. Fondsbørsen ble umiddelbart stengt ved invasjonen 9. april 1940, og åpnet først halvannen måned senere, med nye restriksjoner for å hindre for store kurssvingninger.

Etter krigen ble aksjer marginalisert som et naturlig sted for plassering av kapital, blant annet som en følge av at Arbeiderpartiets økonomiske politikk la store føringer på hvilke næringer som skulle prioriteres.

Myndighetene, og ikke aksjemarkedet, skulle kanalisere kapitalen. Selv om investeringsnivået økte mye, var verdien av aksjeemisjoner på nivå med slutten av 1930-tallet gjennom store deler av 1950- og 60-tallet.

Fra midten av 1970-tallet ble det ført en motkonjunkturpolitikk for å motvirke tilbakegangen i industrien, men denne politikken rammet også aksjemarkedet. Mens aksjemarkedet internasjonalt utviklet seg relativt stabilt, sank kursindeksen på norske industriaksjer etter 1974.

Krisen på 1970-tallet fikk politiske følger, blant annet ved at en markedsbasert tenkning vant frem foran troen på plan og styring. Kreditt- og kapitalmarkedet ble deregulert, og det ble tatt visse grep for å stimulere aksjemarkedet.

Omsetningsavgiften på handel med børsnoterte aksjer ble opphevet, og kredittinstitusjoner kunne nå oppfylle sin plasseringsplikt ved også å investere i aksjer, ikke bare obligasjoner. Det ble også skattefritak for salg av aksjer etter to år.

1980-tallet representerte et gjennombrudd for aksjemarkedet i Norge. Aksjemarkedet fikk en mer sentral rolle som egenkapitalplass, og i den offentlige debatt.

Fra 1983 begynte det norske aksjemarkedet å stige, det ble en økende interesse for aksjemarkedet også blant utenlandske investorer.

20. oktober 1987 kom det største kursfallet i børsens historie, da totalindeksen falt med 19 prosent. Børsen hentet seg imidlertid raskt inn, og i 1990 nådde totalindeksen en historisk topp på 666,35 poeng.

Oslo Børs har vært aktiv for å rasjonalisere rutiner og registreringer av verdipapirhandelen. Børsen medvirket til etableringen av Verdipapirsentralen i 1985.

I 1988 innførte Oslo Børs et elektronisk handelssystem, og den gamle aksjonsmodellen ble avviklet. Dette åpnet også for desentralisert handel. Med innføringen av det elektroniske handelssystem for aksjer, ASTS, i 1999, flyttet meglerne ut av børsbygningen. Samtidig vokste nettbasert aksjehandel frem, med etableringen av rene nettmeglerhus.

I 2019 meldte Euronext sin interesse for å kjøpe opp Oslo Børs. Det oppsto budkrig med Nasdaq-børsen, men de største aksjonærene anbefalte tilslutning til Euronext sitt bud. Oppkjøpet ble gjennomført høsten 2019.