Danmark er et enhetsstatlig parlamentarisk demokrati og et konstitusjonelt monarki. Forfatningen er fra 1953 og avløste forfatningen av 1849.

Monarken (dronningen) er landets statsoverhode. Hun har en formell stilling nokså lik den norske konges, men sterkere enn den svenskes. Tronen arves av monarkens barn, men slik at sønn går foran datter.

Den reelle utøvende makt ligger hos regjeringen, som igjen utgår fra og er ansvarlig overfor den lovgivende forsamling, Folketinget.

Regjeringen fungerer i Danmark, som i Norge, i stor grad gjennom de enkelte ministre. Mye av den reelle beslutningsmyndighet er delegert til ministeriene (departementene). I Sverige og Finland fattes i langt større grad beslutningene i regjeringen som kollegium. Dette bidrar også til at regjeringen og statsministeren ikke får en så sterk stilling i Danmark (og Norge) som i Sverige. De danske ministerier (som de norske) er relativt store og har betydelige forvaltningsoppgaver.

Folketinget har 179 medlemmer, inkludert to representanter fra Færøyene og to fra Grønland. De blir valgt for fire år i allmenne valg, men Folketinget kan oppløses før perioden er utløpt. Stemmerettsalderen er 18 år. 135 av medlemmene velges i forholdstallsvalg fra 17 valgdistrikter. Det er dessuten 40 tilleggsmandater, som fordeles slik at den samlede fordeling av mandater på partiene blir mest mulig matematisk korrekt. Det er sperregrenser for representasjon på to prosent. Grunnlovsendring må først vedtas av to etterfølgende folketing og så godkjennes i en folkeavstemning.

Etter 1901 har den danske regent akseptert at han eller hun ikke kan utnevne en regjering som blir møtt med mistillit av flertallet i Folketinget; men det var først i 1953-grunnloven det ble bestemt at Folketinget kan uttrykke mistillit til en regjering, som så må gå av eller skrive ut nyvalg.

Etter Junigrunnloven i 1849 utkrystalliserte tre hovedgrupper i Riksdagen seg: Venstre, Højre og Centrum. I løpet av 1870- og 80-tallet ble det dannet folkepartier med velgerorganisasjoner og like etter århundreskiftet ble det danske firepartisystem utviklet: Højre (fra 1915 Det Konservative Folkeparti), Venstre (med røtter i Det forenede Venstre fra 1870), Det Radikale Venstre (grunnlagt 1905) samt Socialdemokratiet (grunnlagt 1871). Firepartisystemet holdt seg stort sett intakt til 1960.

Industrialiseringen og utbyggingen av offentlig sektor gjorde partibildet mer sammensatt. Socialistisk Folkeparti samlet fra 1960 velgere til venstre for Socialdemokratiet, og ved det såkalte jordskjelvvalget i 1973 kom tre nye partier inn i Folketinget; sentrumspartiene Kristeligt Folkeparti (fra 2003 Kristendemokraterne) og Centrum-Demokraterne samt Fremskridtspartiet, som i utgangspunktet var et protestparti.

Ved siden av velgerne utøver interesseorganisasjonene betydelig påvirkning. Fagforbundene og LO har en tett organisatorisk tilknytning til Socialdemokratiet, mens de store næringslivsorganisasjoner til en viss grad samarbeider med de to store borgerlige partier, Det Konservative Folkeparti og Venstre; landbrukets organisasjoner især med Venstre.

Fra omkring 1960 har grasrotbevegelser samlet tilhengere omkring enkelte politiske saker. Eksempelvis har Folkebevægelsen mod EF, kvinnebevegelsen, Danmarks Naturfredningsforening, fredsbevegelsen og miljøgruppen NOAH med hell påvirket politikken, og Organisation til Oplysning om Atomkraft (OOA) var på 1970-tallet medvirkende til at det ikke ble bygget kjernekraftverk i Danmark.

Danmarks partisystem ligner på de andre nordiske lands. Til venstre har Socialdemokratiet dominert, men ikke i samme grad som i Sverige og Norge. Til venstre for sosialdemokratene er det flere mindre partier, hvorav Socialistisk Folkeparti er det viktigste. I sentrum har Venstre og det noe mindre Radikale Venstre vært de toneangivende partier. På høyresiden har tradisjonelt Det Konservative Folkeparti (1876) vært det toneangivende.

I 1972 oppstod dessuten et mer aktivistisk høyreparti, Fremskridtspartiet. Dette ble senere splittet, og et nytt høyreparti, Dansk Folkeparti, ble opprettet 1995. Siden 1990-årene har Venstre vært det ledende parti på borgerlig side. Partiet har også beveget seg mot høyre.

Dansk politikk har vært preget av mindretalls- og koalisjonsparlamentarisme. Det har gjort de parlamentariske forhold mindre stabile i Danmark enn ellers i Skandinavia. Sosialdemokratene har tradisjonelt støttet seg til de radikale, men denne støtten har aldri vært sikker; de radikale har også samarbeidet til høyre. På borgerlig side har Venstre og de konservative vanligvis samarbeidet.

Administrativt er Danmark fra 2007 inndelt i fem regioner (Nordjylland, Midtjylland, Syddanmark, Sjælland og Hovedstaden) og 98 kommuner. Unntak er Ertsholmene, som sorterer under Forsvarsministeriet.

Dansk rett ligner svært på norsk, både hva rettsinnholdet og organiseringen av domstolvesenet angår. Retten har sitt utgangspunkt i nordisk-germansk sedvanerett. Kodifiseringen startet i det 12. århundre. Rettsenhet ble oppnådd 1683, med Christian 5s lov. Først ved grunnloven av 1849 ble lovgivningsmakten lagt til et folkevalgt organ.

Domstolene er organisert i tre instanser. Det er underretter i hver rettskrets (byrett i hovedstaden), til sammen 82, og to landsretter (en for øyene og en for Jylland) som fungerer som appellretter og som førsteinstansretter i alvorlige saker. I tillegg kommer Højesteret, bestående av en president og 14 dommere. Som regel benyttes bare to instanser, de to laveste eller øverste. Jury (nævninger) benyttes i alvorlige straffesaker.

Som i Norge og Sverige kan domstolene prøve lovers grunnlovsforenlighet. Danmark har også to spesialdomstoler, en for sjøfarts- og handelssaker og en for arbeidsrettssaker. Landet har en ombudsmann.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.