statsminister

Statsminister er i mange land tittelen på regjeringens sjef. Andre navn er premierminister, konseilpresident eller ministerpresident.

I Norge ble embetet innført ved den grunnlovsrevisjon som i 1814 var foranlediget av unionen med Sverige. Frem til 1905 bar sjefen for den norske statsrådavdeling i Stockholm tittelen statsminister, mens regjeringens hoveddel satt i Kristiania (nå Oslo). Da stattholderposten ble opphevet i 1873, ble det opprettet et embete for en statsminister i Kristiania som sjef for den norske regjeringen.

I forbindelse med utbruddet av andre verdenskrig i 1939 ble statsministeren fritatt for å bestyre et departement for å kunne ofre seg for samordningen av regjeringens politikk, og dette har siden vært praksis. Etter krigen fikk statsministeren sitt eget kontor Statsministerens kontor.

Etter innføringen av de politiske partiene blir lederen av det sterkeste parti i Stortinget eller det parti som har størst sjanse til å komme overens med Stortingets flertall, utpekt til statsminister. Dette prinsippet vokste fram med parlamentarismen på slutten av 1800- og starten av 1900-tallet, og ble skrevet inn i Grunnloven i 2007. Etter norsk statsskikk får statsministerkandidaten regjeringsoppdraget av Kongen, men i praksis er det den sittende statsministeren som peker på sin etterfølger.

Når statsministeren trekker seg tilbake, går hele regjeringen av. I mange parlamentariske demokratier er det en tendens til å styrke statsministerens stilling i forhold til regjeringens øvrige medlemmer.

• Se oversikt over Norges statsministre