statsminister

Statsminister er i mange land tittelen på regjeringens sjef. Andre navn er premierminister, konseilpresident eller ministerpresident.

I Norge ble embetet innført ved den grunnlovsrevisjonen som i 1814 var foranlediget av unionen med Sverige. Frem til 1905 bar sjefen for den norske statsrådavdelingen i Stockholm tittelen statsminister, mens regjeringens hoveddel satt i Kristiania (nå Oslo). Da stattholderposten ble opphevet i 1873, ble det opprettet et embete for en statsminister i Kristiania som sjef for den norske regjeringen.

I forbindelse med utbruddet av andre verdenskrig i 1939 ble statsministeren fritatt for å bestyre et departement for å kunne ofre seg for samordningen av regjeringens politikk, og dette har siden vært praksis. Etter krigen fikk statsministeren sitt eget kontor: Statsministerens kontor.

Etter innføringen av de politiske partiene blir lederen av det sterkeste partiet i Stortinget eller det partiet som har størst sjanse til å komme overens med Stortingets flertall, utpekt til statsminister. Dette prinsippet vokste fram med parlamentarismen på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet, og ble skrevet inn i Grunnloven i 2007. Etter norsk statsskikk får statsministerkandidaten regjeringsoppdraget av Kongen, men i praksis er det den sittende statsministeren som peker på sin etterfølger.

Når statsministeren trekker seg tilbake, går hele regjeringen av. I mange parlamentariske demokratier er det en tendens til å styrke statsministerens stilling i forhold til regjeringens øvrige medlemmer.