Domstol, institusjon som har myndighet til å treffe avgjørelser i rettssaker. En domstol kan ha en eller flere dommere. Ifølge maktfordelingsprinsippet er domstolene den tredje statsmakt, ved siden av den utøvende makt, som er statsoverhodet og regjeringen, og den lovgivende og bevilgende makt, som er nasjonalforsamlingen.
Domstolene treffer sine avgjørelser som dommer, kjennelser eller andre beslutninger. Eksempler på beslutninger som verken er dommer eller kjennelser, er i sivile saker avgjørelser om saksbehandlingen som ikke etter loven krever kjennelse, og avgjørelser om samtykke til eller nektelse av anke (tvisteloven av 17. juni 2005 § 19-1).
Man skiller mellom alminnelige domstoler og særdomstoler. De alminnelige domstoler i Norge er fra 1. januar 2008 Høyesterett, lagmannsrettene og tingrettene, se domstolloven av 13. august 1915 § 1. Tidligere ble også forliksrådene og Høyesteretts kjæremålsutvalg, nå Høyesteretts ankeutvalg, regnet som egne alminnelige domstoler. Særdomstoler dømmer i spesielle saker. Norge har få særdomstoler (se nedenfor). Det fins også internasjonale domstoler.
Som regel er en domstol organisert av staten. Siden 2002 har Den sentrale domstoladministrasjonen i Trondheim hatt det administrative ansvaret for de alminnelige domstolene og etter hvert også jordskifterettene. Hensikten med å etablere en egen domstoladministrasjon var å sikre domstolenes uavhengighet av de andre statsmaktene. Arbeidsretten hører likevel under Arbeids- og sosialdepartementet.
Partene kan bli enige om at en sivil rettstvist skal avgjøres ved en privat domstol (voldgiftsrett) når de har fri rådighet over det som er gjenstand for tvisten. Voldgift reguleres ikke av domstolloven, men av en egen voldgiftslov av 14. mai 2004.
Se sivilprosess, straffeprosess, rettsvesen i Norge og internasjonale domstoler.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.