tiende

Artikkelstart

Tiende er en kirkeskatt etter mønster fra Det gamle testamentet (især 3. Mosebok kapittel 27, vers 30).

Faktaboks

Etymologi
av norrønt tí und, fra latin decima (pars), ‘tiendepart’

Tiende, som var ukjent i oldkirken, ble innført som kirkelig forordning på 500-tallet, som statlig påbud første gang i Frankerriket på 700-tallet. I Norge ble tienden innført av Sigurd Jorsalfare rundt 1120. Den skulle svares (oftest med 1/10) av all inntekt, gjerne i naturalia, og gikk i katolsk tid til biskop, prest, kirkebygning og de fattige (den såkalte bondeluten som bøndene forvaltet).

Ved innføringen av ny type kirkeledelse ved reformasjonen ble bispetienden omgjort til en kongetiende og ble senere en grunnbyrde, samtidig som bondeluten falt bort. Tiende ble siden opphevet eller avløst av andre skatteformer. I enkelte kirkesamfunn kan tiende fremdeles praktiseres som en frivillig ordning, det vil si at medlemmer betaler en tiendedel av inntekten til kirken.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg