I 1970-årene var det folketingsvalg annethvert år, men ingen av dem skapte stabile forhold og handlekraftige regjeringer. Den økonomiske krisen varte ved, med en stor og økende arbeidsløshet, stigende underskudd på betalingsbalansen med utlandet og på statsbudsjettet, og en tyngende utenlandsgjeld. Anker Jørgensens mindretallsregjeringer ble presset fra to kanter. Fra høyre kom Fremskridtspartiet ut som Danmarks nest største parti ved valget 1977. Samtidig var Socialdemokratiet nødt til å samarbeide i sentrum for å få gjennomført sin økonomiske saneringsplan. Dermed skjøv Jørgensen ikke bare fra seg partiene til venstre, men også fagbevegelsen. Arbeidsløsheten nådde 225 000 i 1982. Både i 1979 og 1982 ble kronen devaluert med 3 %, og 1979–81 var det lønns- og prisstopp.

1982 gikk Jørgensens mindretallsregjering av. Danmark fikk i stedet en borgerlig regjering av 4 partier, «firkløverregjeringen». Statsministeren, Poul Schlüter, var den første konservative regjeringssjef i Danmark siden parlamentarismen ble innført. Også denne regjeringen måtte slite med taktiske manøvreringer og kompromisser for å få gjennomført sin økonomiske politikk. Enkelte tegn til bedring i økonomien viste seg i 1980-årene, på tross av økende arbeidsløshet og stor uro på arbeidsmarkedet. Arbeidsløsheten sank fra over ti prosent i 1983 til under åtte prosent i 1988, men steg deretter igjen. Eksporten steg derimot kraftig fra midten av 1980-årene, og betalingsbalansen ble bedre. Inflasjonen ble også brakt under kontroll. Uenighet om en ny skattereform var en utløsende årsak til nyvalget 1990. Regjeringen ville ha skattesenkning for midlere og høyere inntekter som et ledd i tilpasningen til EFs indre marked, men opposisjonen sa nei. Etter valget ble skattereformen endret, og det ble 1991 foretatt en generell senkning av inntektsskatten. Under den nye regjeringen Nyrup Rasmussen ble det 1994 vedtatt enda en ny skattereform.

Politisk opplevde Danmark under Schlüter en nesten sammenhengende parlamentarisk krise. Det var folketingsvalg både 1984, 1987, 1988 og 1990, samt folkeavstemninger om EF/EU 1986 og 1992. Regjeringskoalisjonen gikk tilbake ved hvert valg, og 1988 ble firkløverregjeringen avløst av en «trekløverregjering», der de konservative og Venstre samarbeidet med Radikale Venstre i stedet for med Centrum-Demokraterne og Kristeligt Folkeparti. Etter valget 1990 trakk Radikale seg ut, men Schlüter fortsatte med en topartiregjering trass sitt fjerde valgnederlag på rad.

Da Schlüter gikk av 1993, var han den lengst regjerende danske statsminister siden Stauning. 1990 opplevde han at Danmark for første gang på 25 år hadde overskudd på betalingsbalansen med utlandet. Selv om arbeidsløsheten fortsatt var økende, var det en klar bedring i økonomien. Det som til slutt felte Schlüter, var den såkalte tamil-saken, en komplisert politisk sak som dreide seg om regjeringens informasjonsplikt overfor Folketinget. Saken tok til 1989, da Justisdepartementet ble kritisert for uvanlig lang saksbehandling og til dels henleggelse av saker som angikk familiegjenforening av tamilske flyktninger i Danmark. Samtidig ble det kjent at den forrige justisministeren og nå Formand (president) i Folketinget, Erik Ninn-Hansen, hadde forsikret Folketinget om at tilstanden for tamilene på Sri Lanka var i bedring, på tross av at regjeringen nettopp hadde fått melding om det motsatte. Ninn-Hansen måtte etter dette gå av som Formand for Folketinget. Avsløringene i saken fortsatte imidlertid. En omfattende rapport om tamil-saken ble fremlagt 1993. Den konluderte med at Ninn-Hansen var ansvarlig for en ulovlig stans i familiegjenforeninger for tamiler 1987–89. Han ble videre kritisert for å ha ført Folketinget bak lyset med misvisende, villedende og uriktige opplysninger. Også den senere justisminister H. P. Clausen og statsministeren selv ble kritisert for å ha gitt Folketinget villedende og uriktige opplysninger. Schlüter trakk seg deretter tilbake. Ninn-Hansen ble stilt for riksrett, den første riksrettssak i Danmark siden 1910. Han fikk 1995 betinget fengselsstraff i saken.

Regjeringens avgang åpnet veien for sosialdemokratene. Etter det gode valgresultatet 1990 var det misnøye innad blant sosialdemokratene over at det ikke var blitt dannet en ny regjering. Skylden ble lagt på partileder Svend Auken, som 1992 ble kastet på en ekstraordinær kongress. Den nye partilederen Poul Nyrup Rasmussen ble ansett som en mer samarbeidsvillig politiker blant mellompartiene. 1993 dannet han en firkantregjering med Radikale Venstre, Centrum-Demokraterne og Kristeligt Folkeparti. Sistnevnte parti gikk ut av regjeringen da det ikke ble representert i Folketinget etter valget 1994. Valget medførte for øvrig tilbakegang for regjeringskoalisjonen, mens Venstre under ledelse av Uffe Ellemann-Jensen gikk kraftig frem. Men koalisjonsregjeringen fortsatte med sviktende parlamentarisk støtte. I 1996 trakk også Centrum-Demokraterne seg ut av regjeringen, som dermed ble en to-partiregjering.

Ved Folketingsvalget 1998 berget regjeringen seg med et nødskrik. Venstre befestet sin posisjon som Danmarks klart nest største parti, men klarte ikke å overta regjeringsmakten ved valget. Ellemann-Jensen trakk seg av den grunn som partileder, og Anders Fogh Rasmussen overtok. De konservative fikk halvert sin oppslutning i forhold til 1994-valget og var nå blitt marginalisert i dansk politikk. Fremskridtspartiet gjorde sitt dårligste valg noensinne, mens avleggeren, det nye høyrepopulistiske Dansk Folkeparti, rykket inn med over 7 % av stemmene og 13 mandater i Folketinget under den tidligere Frp-lederen Pia Kjærsgaards ledelse. Socialdemokratiet styrket sin posisjon ved en omdannelse av topartiregjeringen i 2000. Valget som ble skrevet ut året etter, førte imidlertid til borgerlig maktovertakelse – og dermed slutten både på Nyrup Rasmussens åtte år lange statsministerperiode og på den 77 år lange epoken med Socialdemokratiet som Danmarks største parti. Venstre overtok nå denne posisjonen, etter en fremgang fra 24 % til 31,3 %. Partiet dannet regjering sammen med de konservative, med Anders Fogh Rasmussen som statsminister og med Dansk Folkeparti – som nå var blitt det tredje største – som støtteparti i Folketinget. Centrum-Demokraterne og Fremskridtspartiet falt ut av Folketinget ved 2001-valget.

Tilliten til dansk politikk ble svekket i 1990-årene. Tamil-saken og andre avsløringer bidrog til dette (se bl.a. Thule-saken ovenfor). Et nytt bidrag var avsløringene av regnskapsjuks i Farum kommune utenfor København i 2002. I tillegg har en rekke personlige skandaler rystet det politiske miljøet, og det har vært til dels betydelige indre stridigheter i flere partier, bl.a. i Socialdemokratiet og Centrums-Demokraterne om regjeringssamarbeidet. Sist i 1990-årene skiftet de konservative partileder tre ganger på like mange år, noe som gjenspeilte en strid om politisk kurs og om personer, samt en vedvarende velgerflukt. Fremskridtspartiet ble splittet både 1990, da Mogens Glistrup ble ekskludert, og 1995, da flere sentrale partimedlemmer brøt ut og dannet Dansk Folkeparti – som ekskluderte 19 medlemmer i 1999. I den offentlige debatt er partiet blitt anklaget for rasismefremmende holdninger.

Dansk økonomi var i merkbar bedring mot slutten av 1990-årene, med økende sysselsetting og lav prisstigning. Den økonomiske veksten avtok igjen et par år inn i det nye århundret. Men alt i alt hadde Danmark, som valgte å stå utenfor eurosamarbeidet, en gunstigere utvikling enn gjennomsnittet i eurosonen. Asyl- og innvandringspolitikk vokste frem som et hovedtema i dansk politikk gjennom 1990-årene, en periode hvor feilslag i integreringspolitikken fikk mye oppmerksomhet. Politikken ble dreid i en klart mer restriktiv retning, og Dansk Folkeparti ble ansett å ha en pådriverrolle. Fløypartiene på begge sider kanaliserte også, med ulik argumentasjon, mye av skepsisen til EU. I en folkeavstemning i 2000 sa 47 % ja og 53 % nei til dansk eurotilknytning. EU-vedtaket om å ta opp 10 nye medlemmer ble fattet på toppmøtet i København i desember 2002, som avsluttet perioden med dansk formannskap. Regjeringen, med tilslutning fra de øvrige etablerte partiene, var opptatt av å styrke Danmarks posisjon i unionen.

Den danske regjeringen plasserte seg blant USAs mest lojale støttespillere i forbindelse med Irak-krigen, og måtte tåle kritikk - fra opposisjonen så vel som FNs våpeninspektør Hans Blix - for å ha tøyet rapporten om Iraks angivelige arsenal av masseutryddelsesvåpen for langt, og dermed gått med i krigen på sviktende grunnlag. Fogh Rasmussens støtte til USA-doktrinen om "forebyggende angrep" fikk motbør også innen regjeringspartiene. Men også Socialdemokraterne stilte seg bak beslutningen om å bidra til den britisk-ledede sikringsstyrken. Like bred var enigheten en forsvarsreform som innebar de facto overgang fra verneplikt til profesjonelle mannskaper, og at forsvaret i økende grad spisses inn mot internasjonale oppdrag og hjemlig terrorberedskap.

Irak-spørsmålet rystet dansk politikk i flere omganger, og målinger viste synkende oppslutning om regjeringens linje. Men Irak ble likevel intet hovedtema ved folketingsvalget 8. februar 2005 - der koalisjonsregjeringen av Venstre og De konservative fikk fornyet sitt mandat, med det høyrenasjonalistiske Dansk Folkeparti som støtteparti. Anders Fogh Rasmussen ble dermed den første Venstrestatsministeren som har oppnådd gjenvalg. Nedturen fortsatte for Socialdemokraterne, og Mogens Lykketoft gikk av som partileder. Etter maktkamp og uravstemning i partiet ble han etterfulgt av den 38 år gamle nyvalgte folketingsrepresentanten Helle Thorning-Schmidt. Også for Socialistisk Folkeparti førte valgresultatet til lederskifte, mens Radikale Venstre hadde valgets største fremgang. Senere på året ble det gjennomført ytterligere innstramninger i innvandrings- og asylpolitikken, gjennom brede forlik i Folketinget - og med Radikale Venstre som kritisk opposisjon. Kravene for å få sosialhjelp ble skjerpet, bl.a. med det siktemål å få 10 000 flere innvandrere i arbeid. De som søkte permanent opphold måtte fra nå av avgi en erklæring om å "respektere grunnleggende danske verdier", spesifisert i 17 punkter, bl.a. om å avstå fra tvangsgifte og omskjæring. Et overordnet mål var å hindre ghettodannelser og å bekjempe kriminalitet blant innvandrerungdom.

For å markere at ytringsfriheten veier tyngre enn et islamsk bildeforbud inviterte Danmarks største avis, Jyllands-Posten, landets avistegnere til å gi sin tolkning av profeten Muhammed. 12 tegninger ble trykket høsten 2005 - og i løpet av noen måneder befant landet seg i sin største utenrikspolitiske krise siden andre verdenskrig. Det kom til opptøyer med flaggbrenning og voldelige angrep på danske ambassader en rekke steder i den muslimske verden, og med flere terroranslag også de påfølgende årene. Tegnere og redaktører mottok drapstrusler, og eksporten til disse landene fikk en knekk. EU gjorde det imidlertid klart at en handelsboikott ville bli betraktet som en boikott av hele unionen. Motsetningene mellom islamske miljøer og storsamfunnet tilspisset seg også i Danmark, med demonstrasjoner som uartet til gatekamper. Regjeringen måtte tåle kritikk for en lite smidig håndtering av konflikten rundt Muhammed-tegningene, mens en gruppe imamer kom i søkelyset for å ha spredd falsk informasjon og hisset til hat.

Et omfattende velferdspolitisk forlik i Folketinget våren 2006 omfattet bl.a. økning av pensjonsalderen fra 65 til 67 år, og av aldersgrensen for "efterlønn", tilsvarende AFP, fra 60 til 62 år - for å holde flere i arbeid og styrke velferdsordningenes økonomiske fundament. En forvaltningsreform fra 1. januar 2007 reduserte antallet kommuner fra 271 til 98, mens de 14 amtene (fylkene) ble erstattet av fem regioner; etter dette har ingen kommune under 20 000 innbyggere.

Statsminister Anders Fogh Rasmussen skrev med kort varsel ut nyvalg i november 2007, bare to år etter forrige valg - og hentet med snau margin sin tredje seier på rad. Venstre holdt stand som Folketingets største parti, tross en viss tilbakegang. For regjeringspartneren De konservative og støttepartiet Dansk Folkeparti gav valget nær status quo. Socialdemokraterne lyktes ikke med sitt gjenreisningsforsøk, og partiet måtte nå helt tilbake til 1909 for å finne et like svakt valgresultat, uten at Helle Thorning-Schmidt posisjon som partileder og fremtidig statsministerkandidat ble bestridt. Under hennes ledelse anses det danske sosialdemokratiske partiet å ha fortsatt en sentrumsdreining og lagt seg tettere opp til den borgerlige regjeringens innvandringspolitikk, dens USA-lojale kurs og dens skattelettelser. Denne kursdreiningen bidro til å forklare at Socialistisk Folkeparti nesten doblet sin oppslutning og sitt mandattall. Senere synes SF-leder Villy Søvndals kraftige oppgjør med islamsk fundamentalisme å ha forsterket oppsvinget. Radikale Venstre ble henimot halvert ved valget, men videreførte sitt samarbeid med Socialdemokraterne i Folketinget.

Partifloraen fikk en tilvekst i 2007 med dannelsen av Ny Alliance, som hadde som sin fremste målsetning å presse regjeringen over mot en mer liberal innvandringspolitikk og bort fra Dansk Folkeparti. Partiet og dets leder Naser Khader red på en oppsiktsvekkende høy popularitetsbølge frem mot valget, men endte bare så vidt over sperregrensen; året etter var Danmarkshistoriens raskeste partihavari et faktum. Også Centrum-Demokraterne ble formelt oppløst i 2008, 34 år etter at Erhard Jakobsen brøt ut fra Sosialdemokraterne.

Anders Fogh Rasmussen gikk av som statsminister i 2009, da han ble utnevnt til ny generalsekretær i NATO. Han ble etterfulgt av finansminister Lars Løkke Rasmussen, som beholdt de fleste statsrådene. Skiftet var først og fremst et skifte av statsminister; Fogh Rasmussen opplevde dalende popularitet og styringsslitasje mot slutten av sin periode.

I det nye århundret kom dansk økonomi bedre ut enn gjennomsnittet i euroområdet, og ble i 2007 kåret til den mest dynamiske innen EU, med det relativt sett største budsjettoverskuddet. Under den langvarige oppgangen hadde imidlertid de økonomiske forskjellene økt i befolkningen. Arbeidsledigheten var rekordlav, men inflasjonen var på vei opp da finanskrisen slo inn, med et bratt fall i eksport, næringsinvesteringer og privat forbruk. I august 2008 gikk den første banken overende, Roskilde Bank, og ble overtatt av sentralbanken. I krisens kjølvann kulminerte også en langvarig aviskrig, ved at de store gratisavisene - som utgjorde frontlinjen - ble nedlagt på løpende bånd, mens den etablerte dagspressen måtte notere nye, til dels dramatiske fall i opplaget.

Høsten 2009 viste de økonomiske indikatorene at Danmark var sterkere rammet av finanskrisen enn først antatt, men landet beholdt sin posisjon i det øverste sjiktet innen EU. En registrert arbeidsledighet på 3,7 % utgjorde bare en tredel av EU-gjennomsnittet, men mer enn en fordobling fra året før. Investeringer, eksport, privatforbruk og boligbygging pekte nedover. Tross visse tegn til lysning senhøstes, ble det for 2009 anslått en nedgang i dansk økonomi (negativ vekst) på 2,4 %.

Økonomien ble ett av temaene ved kommunevalget i november, der de to fløypartiene Socialistisk Folkeparti og Dansk Folkeparti fikk størst fremgang, til 14,5 og 8,1 %. For SFs del innebar resultatet en fordobling fra forrige lokalvalg, under partileder Villy Søvndals nye linje med skarpere islamkritikk og krav om en strammere innvandringspolitikk. Statsminister Lars Løkke Rasmussens Venstre gikk tilbake 2,7 %, til 24,8 %. Størst tilbakegang fikk Socialdemokraterne, 3,7 % til 30,7 % og gjorde dermed sitt svakeste lokalvalg siden krigen, men var fortsatt desidert størst på landsbasis. Det også desidert største "borgermesterpartiet" kunne dessuten overta vervet i en rekke nye kommuner, gjennom det samarbeidet med SF som var under utbygging - etter norsk rødgrønt mønster og med samme siktemål. Etter 2009-valget hadde Danmarks fire største byer sosialdemokratisk styre. I København og mange andre kommuner ble det nye flertallet dannet under sterk politisk turbulens, med brudd på allianser og partier som byttet side. Dette lokalvalget var det første etter den store reformen i 2007 der antall kommuner ble redusert til en tredel. Lokale lister og regionpartier lot til å ha tapt på reformen, mens valgvinnerne SF og DF trolig tjente på at de for første gang kunne stille liste i alle landets kommuner.

Grønland forblir en del av det danske riket, men fra 21. juni 2010 får øya økt selvstyre, til avløsning for den 30 år gamle hjemmestyreordningen. Et omforent lovforslag ble vedtatt i 2008 etter lang politisk tautrekking mellom regjeringen i København og hjemmestyret i Nuuk. De føringer som ellers er lagt, innebærer bl.a. at fremtidige oljeinntekter skal deles likt mellom Danmark og Grønland.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.