En oppholdstillatelse er en tillatelse til å oppholde seg og arbeide i riket (landet). I 2016 ble det gitt noe over 15 000 førstegangs oppholdstillatelser til familieinnvandrere. Det ble gitt noe over 7000 arbeidstillatelser og over 36 000 EØS-borgere registrerte seg i Norge. Omlag 12 000 fikk innvilget asyl og nesten 500 fikk humanitært opphold. I tillegg ble det gitt noe over 5500 studietillatelser og nesten 17 000 fikk permanent oppholdstillatelse i Norge.
Reglene om oppholdstillatelse har vi i utlendingsloven kapittel 7. Her er de generelle vilkårene om at underhold og bolig må være sikret, og saksbehandlingsreglene for søknader om oppholdstillatelse er også nedfelt i dette kapittelet.
Det er krav om oppholdstillatelse for å kunne arbeide i riket – med eller uten vederlag (utlendingsloven § 55). Oppholdstillatelsen må som hovedregel være gitt før innreise til Norge. Unntaksvis kan det gis foreløpig oppholdstillatelse som gjelder frem til søknaden er avgjort. Det er videre et krav om oppholdstillatelse for å kunne oppholde seg i Norge utover tre måneder. Opphold i et annet Schengen-land likestilles med opphold i riket.
Etter lovens § 5 annet ledd er nordiske borgere unntatt fra kravet om oppholdstillatelse.
Som hovedregel innebærer oppholdstillatelsen at man får rett til å oppholde seg hvor som helst i riket, at man kan ta arbeide og drive ervervsvirksomhet, får adgang til ubegrenset antall innreiser til riket, og at den danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, jf. § 60. Eventuelle begrensninger i dette skal fremgå av selve tillatelsen. Eksempler på begrensninger kan være at tillatelsen er knyttet til en bestemt type arbeid eller arbeid for en bestemt arbeidsgiver, se § 23, knyttet til studier ved et bestemt studiested, se utlendingsforskriften (forskriften) § 6-19, at tillatelsen ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller at tillatelsen er knyttet til ekteskap eller samboerskap med referansepersonen, jf. § 40 og 41.
For å få oppholdstillatelse er det et generelt vilkår at det ikke foreligger bortvisnings- eller utvisningsgrunn, jf. lovens § 59.
I utgangspunktet er det statene selv som bestemmer i hvilken utstrekning utlendinger kan ta arbeid og oppholde seg i riket. Dette følger av statenes suverenitet. Denne myndigheten er allikevel på enkelte punkter begrenset av statenes folkerettslige forpliktelser etter eksempelvis EØS-avtalen, flyktningekonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.
Et sentralt hensyn i norsk innvandringspolitikk er å skaffe nødvendig arbeidskraft som ikke er tilgjengelig på det norske arbeidsmarkedet. De innvandringsregulerende vilkår som er gitt i medhold av lovens § 5 annet ledd, er i første rekke ment å ivareta dette hensynet.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.