oppholdstillatelse

En oppholdstillatelse er en tillatelse til å oppholde seg og arbeide i riket (landet).

Reglene om oppholdstillatelse har vi i utlendingsloven kapittel 7. Her er de generelle vilkårene om at underhold og bolig må være sikret, og saksbehandlingsreglene for søknader om oppholdstillatelse er også nedfelt i dette kapittelet.

Det er krav om oppholdstillatelse for å kunne arbeide i riket – med eller uten vederlag (utlendingsloven § 55). Oppholdstillatelsen må som hovedregel være gitt før innreise til Norge. Unntaksvis kan det gis foreløpig oppholdstillatelse som gjelder frem til søknaden er avgjort. Det er videre et krav om oppholdstillatelse for å kunne oppholde seg i Norge utover tre måneder. Opphold i et annet Schengen-land likestilles med opphold i riket.

Etter lovens § 5 annet ledd er nordiske borgere unntatt fra kravet om oppholdstillatelse.

Som hovedregel innebærer oppholdstillatelsen at man får rett til å oppholde seg hvor som helst i riket, at man kan ta arbeide og drive ervervsvirksomhet, får adgang til ubegrenset antall innreiser til riket, og at den danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, jf. § 60. Eventuelle begrensninger i dette skal fremgå av selve tillatelsen. Eksempler på begrensninger kan være at tillatelsen er knyttet til en bestemt type arbeid eller arbeid for en bestemt arbeidsgiver, se § 23, knyttet til studier ved et bestemt studiested, se utlendingsforskriften (forskriften) § 6-19, at tillatelsen ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller at tillatelsen er knyttet til ekteskap eller samboerskap med referansepersonen, jf. § 40 og 41.

For å få oppholdstillatelse er det et generelt vilkår at det ikke foreligger bortvisnings- eller utvisningsgrunn, jf. lovens § 59.

I utgangspunktet er det statene selv som bestemmer i hvilken utstrekning utlendinger kan ta arbeid og oppholde seg i riket. Dette følger av statenes suverenitet. Denne myndigheten er allikevel på enkelte punkter begrenset av statenes folkerettslige forpliktelser etter eksempelvis EØS-avtalen, flyktningekonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Et sentralt hensyn i norsk innvandringspolitikk er å skaffe nødvendig arbeidskraft som ikke er tilgjengelig på det norske arbeidsmarkedet. De innvandringsregulerende vilkår som er gitt i medhold av lovens § 5 annet ledd, er i første rekke ment å ivareta dette hensynet.

I fremmedloven av 1927 ble det for første gang gitt regler om oppholds- og arbeidstillatelser. Utgangspunktet var at arbeidstillatelser skulle gis til utlendinger som hadde skaffet seg arbeid i riket. Dette regelverket ble videreført i den neste fremmedloven av 1956, men på bakgrunn av stadig økende innvandring ble det innført en midlertidig innvandringsstopp med virkning fra 1. februar 1975. Da ble utgangspunktet snudd slik at arbeidstillatelser ikke lenger ble gitt før visse fastsatte vilkår var oppfylt.

I utlendingsloven av 1988 ble innvandringsstoppens utgangspunkt videreført på permanent basis – for arbeidstillatelser så vel som for oppholdstillatelser. Dette er videreført i den någjeldende loven.

Asylsøkere som oppfyller vilkårene i lovens § 28 for anerkjennelse som flyktning har rett til oppholdstillatelse. Se nærmere flyktning og asylsøker.

Selv om utlendingen ikke oppfyller vilkårene plikter forvaltningen å vurdere om han bør gis oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter § 38 idet det foreligger sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. Dersom søknaden om beskyttelse (asyl) ikke er avgjort av Utlendingsdirektoratet innen 15 måneder fra man fremsatte søknaden, har man etter forskriftens § 8-2 rett til oppholdstillatelse dersom man legger frem godkjent dokumentasjon om ens identitet (pass o.l.) og ikke kan lastes for at søknaden ikke er avgjort innen 15 måneder. Om andre grunner til at oppholdstillatelse kan gis på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket etter lovens § 38, se humanitært opphold.

Førstegangs oppholdstillatelse skal som hovedregel være gitt før innreise, jf. lovens § 56. Unntak er blant annet ved søknader om asyl eller non refoulement-regelen. Tillatelsen gis etter § 60 som hovedregel for minste ett år av gangen og fornyes etter reglene i § 61 dersom vilkårene for det fortsatt er tilstede. De er midlertidige, men må ikke forveksles med foreløpige tillatelser som er gitt på midlertidig basis (se ovenfor).

Dersom man søker om fornyelse senest én måned før utløpet av tillatelsen, så har man rett til fortsatt opphold på samme vilkår inntil søknaden er endelig avgjort forutsatt at oppholdstillatelsen kan fornyes.

Dersom tillatelsen er knyttet til eksempelvis et bestemt arbeidsforhold eller er knyttet til en allerede gitt tillatelse til en referanseperson, så kan ikke tillatelsen overstige varigheten av arbeidsforholdet eller tillatelsen til referansepersonen.

Dersom det er knyttet betingelser til tillatelsen – eksempelvis ekteskap eller samboerskap – er tillatelsen betinget av at ekteskap eller samboerskapet består. Etter § 63 kan tillatelsen tilbakekalles eksempelvis dersom betingelsene ikke lenger er til stede for tillatelsen eller dersom tillatelsen er gitt på uriktig grunnlag eller uriktige opplysninger.

Ved fornyelser av de midlertidige tillatelsene sammenhengende i mer enn tre år, så kan det søkes om permanent oppholdstillatelse etter lovens § 62, se permanent oppholdstillatelse. De forutgående tillatelsene er alle benevnt midlertidige oppholdstillatelser.

Utlendinger som har fått innvilget oppholdstillatelse skal få sin tillatelse dokumentert ved at det utstedes et oppholdskort etter lovens § 64a som er Schengen-standardisert. Etter § 19 skal utlendingen som har fått oppholdstillatelse før innreise, senest innen én uke etter innreise melde seg for politiet.

Vedtak om oppholdstillatelser, tilbakekall og fornyelser fattes av Utlendingsdirektoratet. Det er for enkelte søknadstyper fastsatt at politiet eller norsk utenriksstasjon kan fatte vedtak. Klageinstans for vedtak fattet av Utlendingsdirektoratet er Utlendingsnemnda.

Etter lovens § 23 tredje ledd og tilhørende regler i forskriften § 6-7, kan en arbeidsgiver søke om tillatelse til å ta i  arbeid et bestemt antall arbeidstakere for en bestemt periode. Selv om det er gitt slik gruppetillatelse, får hver enkelt utlending individuell oppholdstillatelse. Særlig i oljebransjen har muligheten vært benyttet en god del.

Etter lovens § 58 er det oppstilt som vilkår for oppholdstillatelse at utlendingen oppfyller nærmere fastsatte krav til inntekt og bolig – eller at referansepersonen oppfyller vilkårene og garanterer for utlendingen. De nærmere vilkårene er fastsatt i forskriften. Inntektsvilkåret anses som hovedregel oppfylt når man har inntekt fra heltidsarbeid eller mottar stipend / studielån av tilstrekkelig omfang. Sosialstønader anses ikke som underhold, men ytelser fra NAV for øvrig, som uførepensjon, alderspensjon mv., er omfattet.

Når det gjelder referansepersonens inntekt, kreves det som hovedregel at han hadde en registrert inntekt siste ligningsår tilsvarende lønnstrinn 8 i statens lønnsregulativ.

Det er gjort unntak fra underholdskravet ved søknader om oppholdstillatelse på humanitært grunnlag og for flyktninger.

Kravet om bolig anses oppfylt dersom offentlige krav er tilfredsstilt og boligen ellers er stor nok til å huse husstanden. Unntak fra boligkravet er ved søknader om asyl og humanitært opphold.

Dersom grunnlaget for den forutgående tillatelsen bortfaller eksempelvis på grunn av  skilsmisse eller oppsigelse fra arbeidsforholdet, kan man søke om fornyet tillatelse etter lovens § 61 syvende ledd. Dersom man søker om ny tillatelse senest en måned før utløpet av gjeldende tillatelse, har man rett til fortsatt opphold inntil søknaden er endelig avgjort forutsatt at vedkommende hadde rett til opphold minst de siste ni månedene.

I forskriften er det gitt regler om rett til fornyelse av oppholdstillatelser på annet grunnlag i enkelte særlige tilfeller. Det følger også av lovens § 53 en rett til fortsatt opphold på selvstendig grunnlag for tidligere ektefeller og samboere dersom samlivet opphørte på grunn av referansepersonens død, eller dersom utlendingen ble tvangsgiftet eller mishandlet i samlivsforholdet. Videre kan det også gis fornyet oppholdstillatelse etter forvaltningens skjønn til en utlending som vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet som følge av samlivsbruddet grunnet de sosiale og kulturelle forholdene der.

Etter lovens § 5 og tilhørende forskrift kapittel 1 er det fastsatt en rekke unntak fra kravet om oppholdstillatelse. Det gjelder blant annet diplomater, lønnede konsulære representanter, ansatte i mellomstatlige organisasjoner og deres ektefeller, samboere og forsørgede barn.

Videre kan utlendinger som kun skal arbeide i inntil tre måneder i riket og som tilhører en bestemt oppregnet yrkeskategori, også arbeide uten oppholdstillatelse. Dette gjelder blant annet idrettsutøvere og medfølgende støtteapparat, journalister på oppdrag fra utenlandske medieinstitusjoner, handels- og forretningsreisende, personer med teknisk kompetanse som skal vedlikeholde eller reparere mv. teknisk utstyr, forskere, forelesere, religiøse forkynnere, musikere, artister, frivillige som utfører vederlagsfritt arbeid for humanitære, ideelle eller religiøse organisasjoner som idrettslag o.l.

Faglærte arbeidstakere, spesialister m.fl. kan også unntas fra kravet om oppholdstillatelse mens en søknad om oppholdstillatelse behandles når de har adgang til å arbeide hos en bestemt arbeidsgiver før søknaden om oppholdstillatelse er ferdig behandlet.

EØS-borgere har mulighet til å søke om oppholdstillatelse etter lovens alminnelige regler. De har også oppholdsrett i inntil tre måneder uten at det er nødvendig med noen forutgående oppholdstillatelse, jf. lovens § 111.

Dersom EØS-borgeren akter å oppholde seg i riket utover tre måneder, er det oppstilt tilleggsvilkår om han er arbeidstaker, yter tjenester, er opptatt ved norsk studieinstitusjon eller har tilstrekkelig med økonomiske midler til å forsørge seg selv og medfølgende familiemedlemmer, jf. § 112. Etter § 113 har familiemedlemmer til EØS-borger oppholdsrett så lenge EØS-borgerens oppholdsrett består. Dersom familiemedlemmet selv skaffer seg arbeid eller på andre måter oppfyller vilkårene, vil vedkommende oppnå oppholdsrett etter § 112.

Etter fem års sammenhengende oppholdsrett har EØS-borgeren og tilhørende familiemedlemmer varig oppholdsrett uavhengig av om vilkårene for opphold etter §§ 112 og 113 er oppfylt.. For videre lesning se EØS-borgere.  

Se arbeidstillatelse og utlendingsloven.

• Utlendingsloven. hos Lovdata