Hiphop-kulturen består av fire elementer:
Hiphops fire elementer
Av /Unsplash.

Grandmaster Flash hadde sitt gjennombrudd på begynnelsen av 80-tallet.

Lisens: CC BY 2.0

Hiphop er en musikkstil og en urban subkultur. Hiphopkulturen består av fire elementer: rapping, DJ-ing, breakdance og graffiti. Den har sitt opphav i New York, særlig bydelen Bronx, på 1970-tallet. Hiphop har spredd seg til å bli en del av en verdensomspennende populærkultur, der spesielt musikken har fått stor utbredelse.

Faktaboks

uttale:
hipp'åpp
også kjent som:
hip-hop

Hiphop vokste frem på såkalte «block parties» i Bronx på 1970-tallet. Dette var fester som ble holdt i offentlige parker, basketballbaner, gater eller oppholdsrom, hovedsakelig i bydelens afrikansk-amerikanske nabolag.

Hiphop-kulturen har sin egen opprinnelsesmytologi der starten for hiphop sies å være en bestemt fest som fant sted 11. august 1973. På denne datoen var den jamaicanskfødte artisten Clive Campbell, bedre kjent som DJ Kool Herc, både DJ og MC (Master of Ceremonies) på en fest i oppholdsrommet i en blokk med adresse 1520 Sedgwick Avenue i Bronx. Både festen og DJ Kool Herc hadde utvilsomt betydning for hiphopens utvikling, men i virkeligheten fikk kulturen sin fremvekst ved at de fire elementene rap, DJ-ing, graffiti og breakdancing vokste sammen i løpet av 70-tallet.

I Norge fikk hiphop et publikum etter at hiphop-filmen Beat Street gikk på norske kinoer i 1984. Siden slutten av 1990-tallet har hiphop vært en ledende ungdomskultur med stor innvirkning på norsk musikk, mote, dans og språk. I starten av norsk hiphops historie var det særlig graffiti og breakdance som var populært, men i årene som fulgte ble rapmusikken det viktigste og mest utbredte hiphopelementet i Norge.

Hiphop har historisk sett vært en verden der det har vært vanskelig for kvinner å hevde seg, og en kultur som tidvis har vært preget av mannssjåvinistiske tekster og sexistiske musikkvideoer. Enda vanskeligere har det vært for seksuelle minoriteter, da hiphop historisk sett har vært preget av hypermaskulinitet og homohat. Kvinner har allikevel vært en del av hiphopkulturen helt siden starten, mens flere homofile rappere har slått igjennom på 2010-tallet.

Bakgrunn

Jay-Z var en av de viktigste rapperne på 2000-tallet.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Hiphop startet som en amerikansk subkultur, men har spredt seg over hele verden. Det finnes rappere fra mange forskjellige land. Noen bruker engelsk, mens andre rapper på sitt eget morsmål. Karpe er en norskspråklig rapgruppe fra Oslo.

Av /NRK P3.
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Rapperen Nicki Minaj er en av de største hiphop-artistene, og hun vant flere priser under MTV Europe Music Awards i 2018.

Av /Reuters/Scanpix.

Graffiti på en T-banevogn på Lexington Avenue-linjen i New York i 1974. Graffiti spredde seg raskt i New York, og hadde sin storhetstid i byen på 70- og 80-tallet.

På midten av 1970-tallet var levevilkårene for unge afrikansk-amerikanere i Bronx dårlige. Arbeidsledigheten blant unge var på over 60 prosent, og den gjennomsnittlige inntekten var lav, kun 40 prosent av det nasjonale gjennomsnittet. Både borgerrettsbevegelsen og mer militante bevegelser hadde gitt manglende resultater, og mange unge hadde gitt opp håpet om bedre levevilkår.

Gjenger og block-parties

Arbeidsløshet, apati og politisk likegyldighet førte til at gjenger fikk gode vekstvilkår. I New York markerte gjenger som Savage Skulls, Black Spades og Glory Stompers sine territorier, blant annet med graffiti, samtidig som de var i konstant bråk med andre gjenger, andre etniske grupperinger og politiet. Gjengene hadde harde opptakskrav, var apolitiske og drevet av vold. Samtidig var det også en til dels forståelig egenrådighet blandet med en selektiv fellesskapsfølelse som drev gjengene og deres medlemmer.

I likhet med populariteten til de militante politiske bevegelsene, var gjengene et relativt kortvarig fenomen. Allerede på begynnelsen av 70-tallet var mange oppløst. Gjengene og kriminalitet fortsatte å sette sitt preg på New York utover 70-tallet, men mye av gjengvirksomheten ble erstattet av den nye hiphopkulturen. Ungdommene fant sin egen kultur ved å blande den jamaicanske musikktradisjonen toasting – en form for improvisert og poetisk skryting over musikk – med spilling, breakdancing og sampling av diverse amerikanske musikkstiler. Jamaicansk musikk, funk, og 70-tallets discobølge ble dermed de grunnleggende inspirasjonskildene for den tidligste hiphopmusikken.

Blokk- og gatefestene ble fort en ny kampsone, der det var om å gjøre å ha det beste lydsystemet, den beste DJen, den beste MCen, de beste graffiti-piecene og de beste breakerne. Dette var også en del av den Jamaicanske tradisjonen. En hel rekke av de første sentrale hiphoperne kom direkte fra gjengene, som Afrika Bambaataa, som gikk fra å være et sentralt medlem av Black Spades til å grunnlegge den verdensomspennende hiphopbevegelsen Zulu Movement. Hiphopkulturen kan derfor med en viss tyngde hevdes å ha oppstått som et kunstnerisk utløp og en tilgjengelig fritidssyssel for unge mennesker i et forfallent og skadeskutt urbant miljø.

Historie

Coveret til rapperen Queen Latifahs debutalbum All Hail the Queen fra 1989. Rap og hiphop har vært og er dominert av menn. Queen Latifah var en av de første viktige kvinnelige rapperne.

Albumcover
Av .

DJing er et av hiphopens elementer. Norske Tommy Tee har vært involvert i samtlige elementer av hiphop. Her som DJ.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

De første utgivelsene med hiphop-musikk kom i 1979. Hiphop hadde allerede begynt å utvikle seg til å bli et nasjonalt fenomen, og i 1979 kunne man finne hiphop-utøvere i en rekke amerikanske og kanadiske byer. På noen få år forandret hiphop seg fra å være en subkultur som foregikk i de urbane nabolagene i New York, til å bli en millionindustri med noen av de mest kjente internasjonale artistene.

Innen 1982 hadde hiphopmusikken virkelig utviklet seg til en egen sjanger, nå med elementer av europeisk elektronika og afroamerikansk fortellerkunst, i tillegg til jamaicansk gatemusikk, amerikansk funk og disco.

Breaking var det viktigste elementet i den første internasjonale spredningen av hiphop, og ble raskt et ungdomsfenomen i land så forskjellige som Japan, Norge og Sør-Afrika.

Samtidig som musikken utviklet seg og breakingen internasjonaliserte seg, var graffitikunsten i ferd med å tilbakelegge sine beste år. Allerede i 1972 hadde New Yorks ordfører erklært «krig» mot graffiti. Kampen mot graffiti gjorde det vanskeligere og farligere å tagge. Samtidig gjorde den voksende oppmerksomheten rundt graffiti at flere unge plukket opp sprayboksene. Flere taggere, og da spesielt mange nykommere, med stadig mindre plass å tagge på gjorde at mye av æreskodeksen og de interne reglene, som tidligere hadde vært så viktig i New Yorks graffiti-miljøer, fort ble utvannet. Som en følge av dette ble miljøet mer voldelig og konfliktpreget, noe som igjen førte til mer negativ oppmerksomhet og større innsats fra politiet og styresmaktenes side.

Mens breaking og graffiti hadde stagnert, fortsatte rapmusikken å eksplodere som et moderne amerikansk fenomen. Rapmusikk delte seg i subsjangere og satte for alvor preg på både på det kulturelle og politiske liv i USA på 80- og 90-tallet. En rekke av albumene i denne perioden blir sett på som både definerende for sjangeren i sin helhet, og som grunnleggende for diverse subsjangere. Fokuset var imidlertid flyttet fra Bronx, og over til andre bydeler i New York og Los Angeles På samme tid som mye av den sentrale rapmusikken på USAs østkyst var politisk orientert, vokste det frem en annen subsjanger på vestkysten, nemlig gangsterrap.

Den kanskje viktigste gruppen på 80-tallet var Run-D.M.C., som allerede i 1983 slo igjennom med singelen «It's Like That». Sammen med LL Cool J ble gruppen definerende for den nye hiphop-stilen, der bearbeidelsen som startet med blant annet Afrika Bambaataa og Melle Mel ble videreutviklet. Det ble blandet inn mer rock i melodiene, mer politiske og sosiale kommentarer i tekstene og mer aggressivitet i stilen.

Run-D.M.C. ble de første innen hiphop til å ha et album som solgte til både gull og platina og de første til å bli nominerte til en Grammy. Run-D.M.C. hadde dessuten en betydning som gikk langt utover selve musikken. De ble de første hiphop-artistene til å pryde forsiden til Rolling Stone og de første til å få musikkvideoene sine spilt på MTV. Trioen fra Queens viste hvor kraftfull estetikken i hiphopkulturen kan være og hvilke kommersielt potensial som lå i nettopp dette.

Kvinner i hiphop

Kvinnelige rappere var blant de første som ga ut rapmusikk, da både Lady B fra Philadelphia og The Sequence fra Columbia kom med singler i 1979. Fra 1980-tallet og frem til 2010-tallet var det alltid noen få suksessfulle og respekterte kvinnelige hiphopartister. På midten av 80-tallet var Roxanne Shante nær ved å få et større gjennombrudd, før MC Lyte og Queen Latifah noen år senere ble de første kvinnelige rapperne som slo igjennom. Sistnevnte ble dessuten senere en av de første åpne homofile i hiphopkulturen.

På 1990-tallet kom det en rekke kvinnelige rappere som, i likhet med rapscenen generelt, hadde et hardere image og lydbilde. Artister som Lil’ Kim, Foxy Brown og Eve blandet historier fra det urbane Amerikas skyggesider med breial seksuell fremtoning. I mange av tilfellene ble de først kjent gjennom en mannlig rapper, eller gjennom et større lag rappere, men de fleste skulle vise seg å stå utmerket på egne ben. Samtidig ble Missy Elliot og Lauryn Hill to av de mest kritikerroste og bestselgende amerikanske rapperne med utgivelser fulgt av særpreg og nybrottsarbeid.

Selv om rapmusikk fortsatt er en mannsdominert sjanger, stikker ikke kvinnelige rappere seg like mye ut i dag. En større andel av de bestselgende artistene er kvinner, og dette gjelder særlig hvis vi ser på beslektet musikk som moderne R&B, der først Jill Scott og Erykah Badu, og senere Beyoncé, Janelle Monáe og Rihanna har hatt flere hiphopelementer i musikken sin. Nicki Minaj og Cardi B, de to største kvinnelige stjernene på 2010-tallet, har kombinert ekstraordinære raptekniske talenter med popteft og sexappeal til stor suksess. De har videreført den tilsynelatende selvsikre måten Lil’ Kim og Foxy Brown spilte på egen kropp, noe som både har fått kritikk for å være ren objektivering av kvinnekroppen og hyllest som en feministisk overtakelse av hiphopkulturens sexisme.

Hiphop og homoseksualitet

Rapmusikk har siden 1980-tallet vært skjendet av homofobi og homohat. Dette må sees i sammenheng med den rådene homofobien som har vært både i den vestlige verden og særlig i afroamerikanske miljøer. Utbredelsen av homofobi må også sees i sammenheng med de trange maskuline rammene som vokste frem i hiphopkulturen, og da spesielt med gangsterrappens fremvekst. Til slutt kan det sees som en konsekvens av gjeldende homohat i religiøse og politiske menigheter, måtte det være sosialt konservative afroamerikanske kirkemiljøer eller grupperinger som Nations of Islam. Homofobiske tekster har vært svært utbredt i rapmusikk, og spenner fra enkle, nedsettende betegnelser på homofile til mer grove oppfordringer til vold mot LHBT-personer. Sistnevnte ble særlig popularisert gjennom Eminem sitt gjennombrudd rundt tusenårsskifte.

Det siste tiåret har det vært en voldsom nedgang i eksplisitt homohat i raptekster, intervjuer og andre kulturelle kontekster, selv om det i alle høyeste grad fortsatt eksisterer. Nedgangen må naturligvis sees i sammenheng med samfunnet forøvrig, men utviklingen er også lenket til kraftig endrede kjønnsroller innad i kulturen. De siste årene har det vært en håndfull åpne homofile rappere med større kommersiell suksess, som Dej Loaf, Young M.A, ILoveMakonnen og Kevin Abstract, mens den unge rapperen Lil Nas X raskt har blitt en viktig homofilt ikon i vestlig populærkultur. I Skandinavia har den lesbiske rapperen Silvana Imam både blitt en fremtredende artist og offentlig stemme, mens Big Daddy Karsten ble Norges første åpne homofile rapper da han sto frem i 2016.

Mote

Mote hadde alltid hatt en naturlig plass i hiphop, med sitt fokus på kles- og fargebruk, artisteri, selvskryt og konkurranse, noe som hadde vært tydelig hos både rappere, breakere og andre aktører. Dette kom for fullt til syne med Run-D.M.C., som skapte sin helt spesielle stil med kombinasjon av minimalistisk musikk og svære gullkjeder, bowlinghatter, joggedresser og Adidas-sko uten lisser. Måten å dyrke seg selv på som et stilideal viste seg naturligvis å være fordelaktig, utover det å markedsføre seg selv, og fremhevelse av diverse produkter ble raskt en del av hiphopens historie. Mens Run-D.M.C. inngikk sponsoravtaler med Adidas, fikk Nike, og spesielt deres skomodell Air Force 1, et løft gjennom samarbeid med rappere som KRS-One.

Politisk rap

Chuck D, Rakim, KRS-One og mange andre rappere fra New York ble på mange måter de nye afroamerikanske lederne. På den ene siden fortsatte de i sporene til blant annet Malcolm X og Adam Clayton Powell jr. med å snakke om behovet for etnisk frigjørelse gjennom personlige rammer og erfaringer, mens de på den andre siden flyttet debatten fra den politiske til den kulturelle sfære. Der 60- og 70-tallets aktivister hadde brukt gatene og aviser til å spre sitt budskap, fant Public Enemy og andre ut at de like gjerne kunne bruke globale medier. Artistene solgte millioner av plater med svært politisk innhold til et etnisk blandet publikum, startet en rekke diskusjoner rundt ytringsfrihet, rasisme og sosial urettferdighet, og fungerte dermed som nye rollemodeller for en generasjon unge amerikanere.

Gangsterrap

Av /NTB/Scanpix.

På samme tid som mye av den sentrale rapmusikken på USAs østkyst var politisk orientert, vokste det frem en annen subsjanger på vestkysten, nemlig gangsterrap. Gangsterrap hadde sitt viktigste utspring i California, med rapperen Ice-T, og deretter gruppen N.W.A. (Niggaz With Attitude). Med albumet Straight Outta Compton kom N.W.A. med selve formelen for gangsterrap: musikken og tekstene skulle være provoserende, kompromissløse og alvorlige, men også lekende og humoristisk.

Vestkystens gangsterrap hadde mange likhetstrekk med de mer politiske rapperne på østkysten. Gangsterrap tok også opp etnisk diskriminering gjennom personlige rammer og historier, og var et krast angrep på både det hvite majoritetssamfunnet og den eldre afroamerikanske generasjonen. Samtidig var gangsterrap som oftest mer overdrevent enn realistisk, noe som har fått enkelt kommentatorer, som Spike Lee, til å kritisere gangsterrap for å være en moderne form for minstrel-show og såkalte «blackface-forestillinger», der både fargede og hvite artister etterligner svarte på en stereotypisk og ignorant måte i den hensikt av å underholde. Denne kritikken ble forsterket ettersom majoriteten av både gangesterrapens publikum og plateselskapene som profitterer på sjangeren, har vært hvite mennesker.

Både gangsterrap og radikal-politisk rap ble fort gjenstand for kontroverser. Det kom kritikk fra både den politiske venstresiden og høyresiden, religiøse ledere og fra afroamerikanske aktivister. Kritikken kom mot homofobiske, antisemittiske og sexistiske tekster, bruk av stigmatiserende ord og uttrykk, forherligelse av materialisme, kriminalitet, vold og salg av narkotika og oppfordring til promiskuitet og rasistisk motivert vold. Til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, kontroversene som var rundt musikken, fortsatte artistene å øke sine salgstall.

Andre subsjangere

På 1990-tallet ble rap og hiphop dominerende i populærkulturen. Trioen TLC vant i 1995 flere priser under MTV Video Music Awards for sin video «Waterfalls».
TLC
Av /AP/Scanpix.

Samtidig som gangsterrappen og den politiske rappen tok mye av oppmerksomheten, vokste det frem andre kreative og suksessfulle alternativer som var mindre kontroversielle. Salt-n-Pepa opplevde både kommersiell suksess og kunstnerisk anerkjennelse med sin miks av popmusikk, R&B og hiphop, og skapte med det en sammensetning som senere ble brukt av blant andre TLC. DJ Jazzy Jeff & The Fresh Prince, hvor Will Smith startet sin karriere, fikk tilbake mye av humoren og positiviteten i hiphop-musikk, med låter som «Summertime», «Parents Just Don't Understand» og «I Think I Can Beat Mike Tyson». De La Soul, A Tribe Called Quest og Jungle Brothers samarbeidet i kollektivet Native Tongues, blandet sampling av jazz med en mildere form for afrosentrisme og svart stolthet, og fungerte på sin side som rollemodeller for rappere som Mos Def, Talib Kweli og Common.

Magasiner og kommersialisering

På 80- og 90-tallet fikk hiphopkulturen sine første egne publikasjoner. Britiske Hip Hop Connection og amerikanske The Source ble lansert i 1988. Fra 1993 og utover kom også Vibe og et hav av mindre publikasjoner. Spesielt Vibe ble gjennom store annonseplasser svært attraktive for ulike merkenavn. Nike, Sprite og The Gap var noen av de første selskapene som tidligere hadde sett at det lå store penger i produktplassering i hiphopkulturen, og nå hoppet blant annet klesmerker som Tommy Hilfiger og Timberland, og til og med den amerikanske hæren etter.

Samtidig som musikken blomstret, møtte kulturen seg selv på mange måter i døren. Journalistene i The Source og Hip Hop Connection beklaget suksessen til Vanilla Ice, MC Hammer og Young MC, som nokså skamløst laget svært utvannet, men ekstremt kommersielt suksessfull, hiphop-musikk, og krevde at hiphop-aktører tok avstand fra musikkindustrien og kommersialismen. Samtidig inkorporerte magasinene som de selv jobbet i, kommersiell virksomhet inn i hiphop-musikken. Både for artister, publikum og journalister ble kommersialiseringen en evig motstridene kamp mellom det å «holde det ekte» og det å «gjøre det stort». Denne konflikten ble tydeligere utover på 90-tallet da kulturen fikk sine aller første ikoner og tok over stadig større deler av det totale musikkmarkedet.

Øst og vest

Sexisme og objektivisering av kvinner er utbredt i hiphop-kulturen.
Albumcover
Av .

Gangsterrap og en feide mellom østkysten og vestkysten dominerte stort i hiphop-verden på midten av 90-tallet. Listen over millionselgende artister og grupper innen gangsterrap fra denne tiden er lang. 2Pac, The Notorious B.I.G., Snoop Dogg, Bone Thugs-N-Harmony, Tha Dogg Pound, Westside Connection, Master P og Scarface er noen eksempler.

Hiphop hadde lenge utfordret politisk og sosial stillstand gjennom kultur og musikk. Samtidig hadde hiphop også vært et verktøy for reproduksjon av underkuende ordbruk og minoritetshat. Dette syntes spesielt godt i gangsterrappen. Protest mot politiet, styresmaktene og levekårene i ghettoene ble blandet med både sexisme, kvinnehat, homofobi og rasisme, og med oppfordringer og forherligelse av vold og kriminalitet. Denne dobbeltheten er særdeles tydelig i rapmusikkens største ikon 2Pac.

2pac tilhørte det lille plateselskapet Death Row Records, som dominert både hiphop-musikken og store deler av musikkindustrien for øvrig i fire år. Han ble skutt og myrdet i Las Vegas i 1996. Drapet er fortsatt uoppklart, og har bidratt til ikoniseringen av 2Pac.

Mens Death Row opplevde eventyrlig suksess, hadde Sean «Puff Daddy» Combs bygget opp et tilsvarende alternativ på østkysten. Plateselskapet Bad Boy sitt alternativ til 2Pac var The Notorious B.I.G., også kjent som Biggie Smalls. Notorious B.I.G. hadde ikke den samme karismaen som 2Pac, men han var samtidig en mer teknisk dyktig og kompleks rapper. Notorious B.I.G. ble skutt og drept i Los Angeles i 1997.

I perioden mellom 1995 og 1998 hadde rapmusikk vært den raskest voksende delen av musikkindustrien. Men ifølge enkelte kritikere hadde hiphop-industrien først og fremst utviklet seg til å bli en undertrykkende kulturform preget av vold. Etter drapsforsøket på ham selv i 1994, hevdet 2Pac at Puff Daddy, Notorious B.I.G. og Andre Harrell fra Uptown Records hadde stått bak. Dette startet en mediedrevet «krig» mellom vestkystens og østkystens rappere. Drapene på 2Pac og Notorious B.I.G. er fortsatt uoppklarte, men mange har sett disse to hendelsene som en endelig kulminasjon i en musikksjanger der konkurranse hadde ført til paranoia, og grådighet til vold. Det er imidlertid ingen beviser på at det var en tilknytning mellom den offentlige kranglingen mellom artister og ansatte i Death Row og Bad Boy og de to drapssakene.

Kommersiell storhetstid

Perioden rundt årtusenskiftet var preget av små selskaper, ofte basert rundt en eller flere sentrale hiphop-artister og moguler, som dominerte populærkulturen både i USA og store deler av verden.

Gruppen The Fugees, bestående av Wyclef Jean, Lauryn Hill og Pras, hadde stor suksess, og solgte 14 millioner av albumet The Score (1996) internasjonalt. To år senere ga Lauryn Hill ut The Miseducation of Lauryn Hill. I et år som var, salgsmessig sett, hiphop-musikkens beste, ble Lauryn Hill den fremste med fem Grammy-priser og over 8 millioner solgte album bare i USA. Sammen med blant annet Jay-Z, Master P, DMX, OutKast og Big Pun, sørget Lauryn Hill for at hiphop var den musikksjangeren som solgte best i USA i 1998.

Hiphop-moguler

Rapperen LL Cool J på scenen i Stuttgart, Tyskland. (2001)

.
Lisens: CC BY SA 3.0

I denne lukrative perioden utviklet også flere av artistene seg til å bli hiphop-moguler. Artister som Run-D.M.C. hadde tidligere integrert ulike sko- og klesmerker, som Adidas, inn i deres stil, og dermed vært i en god posisjon til å inngå lukrative sponsoravtaler. Flere rappere begynte også å produsere og reklamere for sine egne merker. Dette hadde vært gjort tidligere, blant annet hadde Wu-Tang Clan sitt Wu-Wear, men Puff Daddy og Jay-Z tok det til et nytt nivå med klesmerkene Sean John og Rocawear. Puff Daddy, Jay-Z og andre rappere innså at de kunne spare millioner av dollar i reklameutgifter ved at nesten all reklame kom gjennom at de selv brukte sine egne produkter.

Jay-Z har skrevet i sin selvbiografi Decoded, at uansett hvilken oppmerksomhet han fikk i mediene, så førte det til økt salg av hans klesmerke. Han trekker frem et eksempel fra desember, 1999. Jay-Z ble arrestert, med stor medieoppmerksomhet, etter bråk på et utested i New York. Resultatet av det hele var at en Rocawear-jakke, som Jay-Z hadde hatt på seg under arrestasjonen, fikk et voldsomt oppsving i julesalget.

Ulike artistdrevede plateselskaper kjempet om å være de mest populære da årtusenskiftet nærmet seg. I New York ble Jay-Z sitt Roc-A-Fella Records, Ja Rules Murder Inc. og Ruff Ryders med DMX stadig viktigere, i sørstatene fortsatte videreutviklingen til interessante selskaper som Rap-A-Lot Records, No Limit Records og Cash Money Records, mens på vestkysten var Dr. Dre og hans Aftermath Entertainment i ferd med å forandre rapmusikken.

Populærkulturell dominans

Bronx-rapperen Cover COD poserer foran graffiti av den norske graffitiartisten Stay (KD GPT).

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Fremveksten av stadig mer ulike aktører, og konkurransen disse imellom, ga rapmusikken det siste avgjørende dyttet inn mot populærkulturell dominans og kommersiell storhetstid. Kritikere vil si at denne perioden var den verst tenkelige utviklingen for hiphop-kulturen, og at spesielt rapmusikken fortsatte en negativ spiral som enten startet med kommersialiseringen på 1980-tallet, eller med enkelte ledende artisters økende materialistiske fokus på 1990-tallet. Mange andre vil imidlertid fremheve perioden rundt årtusenskifte som en æra der hiphop påtvang endringer til det positive i USA, der internasjonal rap fikk sitt gjennombrudd, og der stadig nye, innovative artister vokste frem.

Perioden startet på mange måter med Eminems inntog i hiphop-verden. Betydningen av Detroit-artistens gjennombrudd er vanskelig å overdrive. Han var den første hvite rapperen som var både rapteknisk talentfull og kommersielt suksessfull. Som Dr. Dre sin nyeste protesjé hadde Eminem et unikt innpass i en kunstform som på mange måter hadde en iboende skepsis til artister som ikke var afrikansk-amerikanske. En blanding av hans sosioøkonomiske bakgrunn, talent, forståelse for både svart kultur og egen hvithet, samt Dr. Dre sine produksjoner, gjorde Eminem til en favoritt i både svarte, urbane nabolag og i de hvite forstedene. Med hitlåtene «The Real Slim Shady» og «Stan» ble han også en verdensstjerne. I 2004 hadde Eminem utgitt fire album, som alle solgte mellom 15 og 27 millioner eksemplarer, samt skrevet og spilt hovedrollen i den delvis biografiske kassasuksessen 8 Mile. Filmen inneholdt Eminems største hit «Lose Yourself» (2002), og ble kritikerrost for sitt realistiske bilde av det falleferdig Detroit og av den nye amerikanske underklassen. Mange har stilt spørsmålstegn ved om Eminems voldsomme suksess var kunstnerisk fortjent, og flere kritikere har hevdet at han både solgte mer og fikk bedre anmeldelser enn hva en tilsvarende svart artist hadde fått.

Samtidig som Eminem fikk sitt gjennombrudd, kom Dr. Dre med den etterlengtede oppfølgeren til 1992-albumet The Chronic. Stjerneprodusentens album 2001 (1999) er blant rapmusikkens viktigste og mest suksessfulle skiver, og befestet igjen Dr. Dre sin posisjon som en av sjangerens viktigste musikalske trendsettere. Denne stillingen forsterket han ytterligere noen år senere da han sammen med Eminem signerte rapperen 50 Cent. 50 Cent kom fra en voldelig fortid og hadde tidligere overlevd å bli skutt 9 ganger under et drapsforsøk. Dette var en hendelse og en fortid som 50 Cent, apparatet rundt han og pressen melket for alt det var verdt. Da han i tillegg kom med massive hits som «In Da Club», og det sterke og kritikerroste debutalbummet Get Rich or Die Tryin’ (2003), ble 50 Cent i en kort periode rapmusikkens mest innflytelsesrike artist og en av popverdens største stjerner.

Det viktigste navnet for å oppsummere hiphop i det nye årtusenet er imidlertid Jay-Z. Han hadde siden debuten i 1996, og vokste gradvis frem som en av kulturens dyktigste artister og mest fremtredende personligheter. Med sine allsidige tekster og fremførelsesteknikker over skreddersydde produksjoner fra blant andre Just Blaze og Kanye West sto han frem som den kanskje mest komplette rapperen noensinne. Spesielt blir albumene The Blueprint (2001) og The Black Album (2003) trukket frem som noen av de viktigste kunstneriske produksjonene på 2000-tallet.

Kommersialisering og kritikk

Mange så perioden rundt årtusenskiftet som et kunstnerisk lavmål for hiphop. Kritikerne så en kunstform der musikalsk og poetisk kreativitet ble utvannet av kommersielle interesser, og en bransje som reproduserte det samme lydbilde og de samme stereotypiske fremstillingene av unge minoritetsmenn. Kritikken, som i stor grad kom innenfra, kulminerte med komikeren Chris Rock sin berømte forestilling Never Scared (2004) og Nas sitt 2006-album Hip Hop Is Dead. Mens Rock latterliggjorde de kvinnefiendtlige og tidvis fordummende tekstene til mange av datidens rapartister, fryktet Nas at hiphop var i ferd med å miste sin egenart og sin innovative natur.

Noe av kritikken mot rapmusikkens utvikling har basis i regionalisme. Det har alltid vært en geografisk rivalisering i amerikansk hiphop, noe som har banet vei for konflikter mellom ulike bydeler, byer og regionale områder. Til tross for at New York hadde kommersielt suksessfulle artister som Jay-Z, 50 Cent, Ja Rule, Cam’Ron og DMX, samt innflytelsesrike undergrunnsrappere som Mos Def og MF Doom, tapte New York og østkysten stadig terreng til andre byer og regioner, og da særlig på bekostning av sørstatene som i økende grad utviklet sjangeren.

David Banner, Juvenile, Lil Jon, Lil Wayne, Ludacris, Mike Jones, Missy Elliot, Mystikal, OutKast, Scarface, T.I., UGK og Young Jeezy er bare noen av artistene fra sør som var både kommersielt og artistisk ledende med store hits, gode salgstall, kreative tekster og innovative produksjoner.

En del lyttere så imidlertid deres musikk som en direkte motsetning til New Yorks klassiske hiphop. Motsetningene mellom nord og sør spilte på gamle stereotypiske ideer i det afroamerikanske samfunnet. Sørstatsrapperen ble ofte betegnet som ignorant, lat og rural; et motstykke til den smarte, autentiske og urbane kunstneren fra nord.

Hiphop endret i disse årene vestlig populærkultur radikalt. Den stadig økende blandingen av hiphop og pop førte til at grupper som på grunn av etniske, kulturelle og sosioøkonomiske faktorer tidligere hadde vært neglisjert i massekulturen ble framhevet. Dette var også en tid med økt selvstyring av den kreative prosessen. Artistene og produsentene bestemte i økende grad hvordan deres musikalske produkt skulle høres ut, og det er grunnlag for å hevde at særlig afroamerikanske artister var på vei til å oppnå en egenrådighet som de aldri tidligere hadde disponert.

Alt dette betyr imidlertid ikke at kritikken av 2000-tallets rapmusikk var ubegrunnet. Mange av artistene som toppet hitlistene, som Nelly og The Black Eyed Peas, kan kunstnerisk sett levnes liten ære for sine sammenblandinger av simplistisk rapteknikk og platte musikalske produksjoner, mens andre dominerende aktører, som 50 Cent og Lil Jon, kan beskyldes for å ha fremhevet et karikert bilde av den unge svarte mannen som kriminell, uberegnelig, hyperseksuell og mannsjåvinistisk. Samtidig var hiphopens sammenblanding med populærkulturens musikk og estetikk med på å ufarliggjøre rapmusikken og utvanne dens motkulturelle og politiske natur. For mange ble suksessen til crossover-artister som Gwen Stefani, Jennifer Lopez og Usher, ytterligere bevis på at nåtidens rapmusikk var apolitisk, gjennomkommersialisert, tannløs og uoriginal.

Det store paradokset her er at hiphop aldri før hadde utviklet seg i så mange retninger, både i USA og internasjonalt. De neste årene er derfor oppsvinget for den alternative, og ofte mykere, rapmusikken det sentrale periodetrekket. På mer enn en måte skulle nemlig en ny type rappere dominere kulturen de neste årene, og den fremste representanten for alt det nye var artisten Kanye West.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Andreas Lien

Bildet av Julien Civange og Run-D.M.C er ikke lisensiert CC BY SA 3.0. Det er en bruker på Commons som har utnyttet de gamle bildene og lasted de opp som sitt eget. Men det er ikke riktig og har blitt slettet fra Commons i 2014.[1] Bilde av Tupac Shakur har et lignende problem. Det er et bilde som ikke er CC BY-ND 2.0. Det er stjålet fra en Youtube video som igjen har funnet det på en annen nettside. Det eksistere ikke Creative Commons bilder av Tupac Shakur (per februar 2020).

Referanser:
1.https://commons.wikimedia.org/wiki/Commons:Deletion_requests/File:Run_DMC_1989.jpg

svarte Audun Kjus Aahlin

Hei!

Takk for nyttig tilbakemelding. Jeg har slettet bildene nå.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg