Danmarks litteratur

Etter år 1000 begynner den egentlige runestil og dens åndelige innhold å forfalle; latinsk og kristelig innflytelse gjør seg gjeldende, kort etter avløses runene av det gotiske alfabet, og i den danske middelalderlitteratur finnes bare få runeskrevne verker. Den latinske litteratur skrives selvfølgelig med latinske bokstaver, og er naturlig nok især knyttet til klostrene; her skrives helgenbiografier, krøniker og annaler. I Valdemarenes storhetstid fører Svend Aggesen og Saxo Grammaticus, oppflammet av nasjonal begeistring og trang til å støtte kongemakten, historien langt opp over den annalistiske form; Aggesen i sin kortfattede Compendiosa historia regum Daniæ, Saxo i sitt storverk Gesta Danorum, et av den nyere europeiske latinlitteraturs mest betydningsfulle verker. Skjønt Saxo sannsynligvis var geistlig, er hans storverk helt igjennom verdslig i sin ånd og tendens. Det tilkom Anders Sunesen å skape dansk latinsk middelalderpoesis geistlige hovedverk, det store heksameterdiktet Hexaëmeron (8000 vers), som fremstiller den skolastiske teologis dogmer.

Samtidig utvikler litteraturen på morsmålet seg, blandet med latinsk som i legebøkene, Henrik Harpestreng og kong Valdemars jordebok, eller helt fri for fremmed påvirkning, som i de gamle landskapslover. I perioden etter 1350 slutter seg til dette diplomer (brev), en mer og mer dansk avfattet klosterlitteratur, krøniker og oversettelser. Poesien omfatter religiøse dikt, Mariadikt av munken Peder Ræff Litle, Hr. Michaels danske rimværker, oversettelser av ridderdikt, dyrerim og med hjemlig stoff, rimkrøniken. Diktet i middelalderen utgjør sikkert også størstedelen av folkevisene, skjønt deres skriftfesting i reformasjonstidens visebøker presenterer dem i en uopprinnelig skikkelse. De er de mest betydelige poetiske produkter i den tidligste danske litteratur og representerer også ved sin mengde størsteparten av den.

1500-tallet bryter avgjørende med middelalderen; humanisme, reformasjon og kunstnerisk renessanse skaper et helt nytt kulturinnhold. Den latinske humanisme merkes i dansk litteratur gjennom Christiern Pedersens utgiverarbeid av Saxo og ordbøker, andre navn er Petrus Parvus, legen Henrik Smid og Erasmus Lætus (Rasmus Glad), som ble kjent for sine historiske latinske dikt. Humanismen ble likevel helt fortrengt av den folkelige reformasjonsbevegelsen, som preger 1500-tallets litteratur på morsmålet som en kamp mellom katolisismen (Povl Helgesen) og lutheranerne, Christiern Pedersen, Hans Tausen og Peder Palladius, som med sin visitasbok gir oss det tydeligste uttrykk for tidens bestrebelser i retning av å organisere den nye kirke.

Bibeloversettelsene kulminerer med Christian 3s bibel (1550). Poesien går også i noen grad i agitasjonens tjeneste, viktigst er salmediktningen med omarbeidelser av eldre katolske salmer, nyskrevet og samlet i Hans Thomissøns salmebok; den betydeligste geistlige dikter er Hans Christensen Sthen. 1500-tallets tredje hovedstrømning, renessansebevegelsen, har satt spor i dansk vitenskapelig og prosaisk litteratur. Navn som Niels Hemmingsen og Tyge Brahe hører til Europas ypperste, og i den nasjonale historieskrivning merkes tendensen til å skape seg en glorverdig fortid da det opprettes et historiografembete. Blant historikerne fremheves Anders Sørensen Vedel, hvis planlagte nasjonale og humane storverk ganske visst bare ble tilløp, men som ved sin oversettelse av Saxo og folkeviseutgave gjorde en storbedrift, og Arild Huitfeldt, som skrev en fullstendig Danmarks riges krønike, grunnet på omhyggelige dokumentstudier.

1600-tallet er fremfor alt det lærde århundre. Dansk litteraturs betydeligste verker er knyttet til universitetsfolkenes arbeid; Ole Worm studerer den nordiske oldtid, Ole Christensen Rømer er en kjent fysiker, Bartholinene rydder grunn innen medisin, og århundrets største danske personlighet, Niels Stensen, utvikler seg fra en fremragende analytiker til en glødende mystiker. Poesien får på 1600-tallet en ny kunststil med bestemte krav og forhold, som innføres da Anders Arrebo fastslår reglene for oppbyggingen av det danske vers. Bare to diktere har skapt diktning av større format; Anders C. Bording og særlig Thomas Kingo, hvis salmer er dette århundres største dikteriske innsats. Prosaen utvikles gjennom oversettelser, memoarer, dagbøker og lignende, således at det danske språk ved inngangen til 1700-tallet kan sies å være parat til å overta enhver litterær sjanger.

1700-tallets religion er deismen, dets livssyn er optimismen, og dets moral er en oppfatning av at dyden er det som kan skape størst mulig lykke for flest mulig mennesker. Litterært er århundret delt mellom etterklassisisme, som beholder de klassiske kunstformer, men anvender dem i dydsagitasjonens tjeneste, og førromantikk, som skaper nye kunstformer, den nordiske tragedie og den følsomme romanse. Kunstverket ble bedømt etter sin evne til å bevege sinnet. Tiden inntil 1740 er en klassisk periode; Tøger Reenberg skriver dens poetikk, Christian Falster og Ludvig Holberg satirer, og den siste skaper med eposet Peder Paars et verk som tar del i den europeiske diskusjon om de gamles eller de nyes overlegenhet, og slutter seg til den moderne strømning. Hans komedier er den dansk-norske klassisismens storbedrift, hans moralske brev og historiske verker oppdyrker sjangerne og viser ham som den utrettelige skribent, dansk-norsk litteraturs fremste av format og sterkeste av overbevisning. I historien er han langt mer essayist enn sin samtidige, Hans Gram, som for første gang anvender kildekritikken.

Samtidig forbereder Hans Adolph Brorson og Ambrosius Stub et storslått lyrisk gjennombrudd. I de neste 30 årene, perioden 1740–1770, fortsetter en rekke menn i Holbergs ånd; de er ikke så originale, men så meget ivrigere for å kjempe for kulturen. Frederik Christian Eilschow, Jørgen Riis og Jens Kraft er det første kull av unge filosofer, Jens S. Sneedorff og Andreas Schytte det andre, som utvikler den danske prosa til klassisk modenhet. Poesien dyrkes av nordmannen Christian B. Tullin i store læredikt, av nordmannen Peter C. Stenerson i oder.

Tiåret 1770–1780 bringer etterklassisismens siste utløper: Det norske selskab omkring Johan Herman Wessel og hans kolleger, Claus Frimann, Claus Fasting og andre, og det første frembrudd av førromantikken med Johannes Ewald, som utvider kjennskapet til Europa (som for klassikerne bare var 1600-tallets Frankrike) ved lesning av Jean-Jacques Rousseau, engelskmennene og tyskerne, især Friedrich Gottlieb Klopstock. Han innfører den nordiske tragedie, skaper århundrets mest patetiske, lyriske dikt og dets mest lunefulle prosa. Det danske litteraturselskap, som sluttet seg til hans bestrebelser, formådde ikke å skape levedyktig poesi, og de siste 20 år løper ut, behersket av rasjonalisme (Christian Bastholm), sentimentalitet (Knud Lyhne Rahbek) og politisk agitasjonslitteratur (Peter Andreas Heiberg, Malthe Conrad Bruun), og av periodens yndlingssjangere, drikkevisen. Det eneste store navn er Jens Baggesen, som på en janusaktig måte både ser frem mot en fantasidiktning og tilbake til en følelsesdiktning. Som artist og språkmester er han en av dansk litteraturs største.

Romantikken innleder 1800-tallet og er eneherskende til 1824. Inspirasjonen er tysk, men med en lykkelig balanse mellom den tyske klassisisme (Goethe–Schiller) og Jenaromantikken. Fantasien får sin rettmessige plass, kunstverket skal ikke mer bestemmes etter sin evne til å gjøre inntrykk, men etter sin egen indre og dypere harmoni. Den herskende filosof er Friedrich von Schelling, som har lært Henrik Steffens det meste av det han forkynner på de forelesninger i 1802 som innvarsler den danske romantikk. Hovedpunktet er den mystiske enhet mellom natur og ånd, og hevdelse av religion og historie som åpenbaringer av det guddommelige.

Adam Gottlob Oehlenschlägers ungdomsverker utvikler stor språklig virtuositet og allmennmenneskelig fylde. Tragedien og romansen utfyller han for første gang med kraft; prosaen stemmer han på ny i Vaulundur. Hans innflytelse er merkbar like til 1870. Av temperament er den mer splittede og grublende Adolf Schack Staffeldt hans rake motsetning; derimot finner Johannes C. Hauch og Bernhard S. Ingemann først sitt egentlige felt i en lignende rolig harmoni etter å ha gjennomgått kriseperioder som førte dem langt ut i den tyske spekulasjon. Nikolai F. S. Grundtvig hører til den samme periode, men har større folkelig og religiøs betydning enn litterær.

Under innflytelse av hegelsk filosofi, introdusert i Danmark av Johanne Luise Heiberg, og engelsk-fransk romantisme skjer det en nyorientering fra omkring 1824. Som i den tidlige romantikk står lidenskap og følelse stadig i sentrum. Forskjellene finner man i større interesse for samtiden, i større intellektuell distanse og et strengere formspråk. De nye litterære signaler føres frem i Johanne L. Heibergs estetikk – begrunnet i Georg W. F. Hegels filosofi – og får sine eksempler i vaudeviller av ham selv og Henrik Hertz, fortellinger av Thomasine C. Gyllembourg og Carl Bernhard. 1830-årenes romantisme er en stor periode i dansk litteratur: Christian Winthers og Emil Aarestrups lyrikk blomstrer, Carl Christian Bagger skriver en av sine første romaner, Steen Steensen Blicher avslutter sin realistiske novellediktning. H. C. Andersen begynner sine eventyr, som skaper en ny sjanger ut av en gammel.

Den sammensatte «interessante» karakter står i fokus for romantismens reflekterte estetiske nytelse. Det gjelder også den unge Frederik Paludan-Müller, som i 1840-årene hever seg over estetismen med sitt senere etiske forfatterskap. Den samtidige Søren Kierkegaard undersøker det interessante inngående. Hos ham problematiseres romantismens estetisme i forhold til det etiske og religiøse, og både det hegelske system og romantikkens harmoni mellom kunst og religion avvises. Det eneste som står igjen er den enkeltes valg. I 1840-årene settes det politiske på dagsordenen blant annet i Carl Plougs dikt og skuespill.

Betydeligst står prosaen med den raffinerte og fine roman- og novelleforfatter Meïr Aron Goldschmidt og den tidlig avdøde Hans Egede Schack. Svakere står lyrikk og drama, som ikke unngår preget av etterklang ved blant andre Hans Vilhelm Kaalund, Christian Richardt og Christian K. F. Molbech. Samtidig merkes den fremtredende naturvitenskaps innflytelse hos filosofene, og hele situasjonen trekker opp til en revisjon.

Revisjonen kommer med 1870-årenes naturalisme. I sitt livssyn er den inspirert av den engelske utviklingslære, i sin estetikk av den franske determinisme, i sin moral av den engelske nyttemoral, og som tysk innflytelse har den bibelkritikkens resultater. Menneskene sees ikke mer som beslektede med noe guddommelig, da dette er likvidert, men i sammenheng med naturen og det dyrisk-organiske; romantikkens idealiserende stil avløses av en skarp-realistisk, som søker å komme den ubesmykkede virkelighet så tett inn på livet som mulig.

Den nye idéforkynnelse skjer med Georg Brandes' forelesninger i 1871; dens viktigste fremførere er Jens Peter Jacobsen og Holger Drachmann, mindre betydelig Sophus Schandorph; utenfor kretsen, men med samme teknikk, Vilhelm Topsøe. 1880-årenes stemning er bitrere; Herman Bangs og Henrik Pontoppidans diktning er mindre tendenspreget enn forgjengernes; de ligger etter gjennombruddet og er sprunget ut av dette. 1890-årene bringer en religiøs og sjelelig reaksjon mot den strenge naturalisme: Johannes Jørgensen, Helge Rode, Viggo Stuckenberg og Sophus Claussen, i kritikken Valdemar Vedel og Vilhelm Andersen.

På begynnelsen av 1900-tallet fortsetter i alt vesentlig i teknikk og metode naturalismen, men viser i livsoppfatning også religiøst betonte idealister. Realismen vinner nytt terreng i hjemstavnslitteraturen: Jeppe Aakjær, Johan Skjoldborg, Martin Andersen Nexø, som samtidig innfører den sosiale roman ved Harry Søiberg og andre. Johannes V. Jensen starter også i hjemstavnsfølelsen, men utvider den til en gotisk renessanse, inspirert av utviklingslæren. Gjennom sin stil har han øvd den største innflytelse på de følgende slektledd, ikke minst på den ekspresjonisme som rundt 1920 forsøkte å danne skole, men ble sprengt og etterlot valplassen som den var før; en utløper av naturalismen med stedvise politiske eller religiøse signaler.

Mellomkrigstidens første del preges av en bitter reaksjon på ekspresjonismens festrus ved blant annet Tom Kristensens og Jacob Paludans romaner og Otto Gelsteds lyrikk, og spredte forsøk på omvurdering og nyorientering (den kritisk-essayistiske såkalte «livsanskuelsesdebatt»). Omkring 1930 trådte det frem en ny skribentgenerasjon, som av kunstneriske landevinninger brakte den sosiale eller kollektive roman (H. Kirk, Harald Herdal, O. Fischer, Knud Sønderby) og det gjenvakte, «reteatraliserte» drama (Carl Erik Soya, Kaj Munk, Kjeld Abell), men rommet også enkelte fritt fabulerende talenter som Nis Petersen og Karen Blixen. Til samme generasjon hørte også satirikeren Hans Scherfig. Omkring 1940 mottok prosakunsten fornyelse gjennom den psykologiske roman eller novelle ved blant andre Aage Dons, Hans Christian Branner, Michael Tejn, Tove Ditlevsen og, under tidens trykk, den historiske fortelling (Kelvin Lindemann) eller fantastisk-satiriske reiseroman (Martin A. Hansen).

Den tyske okkupasjon fremkalte en aktiv motstandsdiktning av blant andre lyrikerne Morten Nielsen, Halfdan Rasmussen og Poul Sørensen, blant de eldre især Kaj Munk; av de mange senere okkupasjonsromaner fremheves Ole Juuls. Etterkrigstidens religiøse søken kom til orde hos de unge lyrikere, især gruppen rundt tidsskriftet Heretica; men dens rent menneskelige kriser har funnet det mest betydningsfulle uttrykk hos noe eldre diktere som Martin Alfred Hansen, Hans Christian Branner og Paul de la Cour. Etter 1950 gjør modernistiske retninger seg gjeldende etter europeiske forbilder, tidligst i lyrikken med forløpere hos Ole Sarvig og Erik Knudsen og høydepunkter hos Klaus Rifbjerg og Jørgen Sonne; noe senere i prosakunsten, fra absurde fabler av Villy Sørensen og Peter Seeberg til 1960-årenes vidtdrevne romaneksperimenter ved Ulla Ryum og Svend Åge Madsen.

Nå førte forsøkene med det konkrete språkmaterialet til at grensen mellom lyrikk og prosa kunne oppløses. Man produserte «tekster», enten «ny-enkle», punktaktig registrerende – delvis etter svensk mønster – eller bygd opp etter et indre system i den såkalte systemdiktning av blant andre Per Højholt, Hans-Jørgen Nielsen og Inger Christensen. Dermed ble skriveprosessen en skapelsesprosess som også krever leserens medvirkning. Mer tradisjonelt arbeider de såkalte «nyrealister» som blant andre Anders Bodelsen, Henrik Stangerup og Christian Kampmann med spennings- og miljøromaner; en fornyelse av fortellesjangeren er især skjedd gjennom dokumentariske innslag; både av historisk art ved Thorkild Hansen, og med benyttelse av nåtidige rapporter, intervjuer, montasjer og lignende. Disse former er utnyttet i 1970-årene av de sosialt og politisk bevisste retninger som samler seg om arbeider- og kvinnesaksproblemer, om industrisamfunnets vilkår og massemedienes innvirkning. Men radio og TV er også blitt utnyttet kunstnerisk i konkurranse med underholdningsindustrien (Leif Panduro). Tilsvarende har dramatikerne tatt i bruk midler fra revy og musikal til samfunnskritiske formål, blant andre Ernst Bruun Olsen.

Særlig grokraftig har kvinnelitteraturen vært, med navn som Elsa Gress, Dorrit Willumsen, Suzanne Brøgger, Dea Trier Mørch og Kirsten Thorup. Men også problemene omkring økologi og u-landene er blitt behandlet, med mytisk perspektiv hos Vagn Lundbye og Ib Michael. Kompliserte og reflekterende fortellerformer har avløst den jevne realisme, for eksempel hos Poul Vad, Henrik Bjelke og Jens Smærup Sørensen, som en reaksjon på at 1970-årenes politisering og fiksering på ideologi og budskap kunne medføre en kunstløs stil i debattbøker eller i lyrikkens såkalte «knækprosa».

En tilsvarende reaksjon har fra omkring 1980 avstedkommet en lyrisk høyblomstring, hvor fantasi og drøm er kommet til verdighet og billedspråket er blitt sterkt utviklet, for eksempel hos Michael Strunge, Bo Green Jensen og Pia Tafdrup. Sistnevnte står bak generasjonsantologien Transformationer (1986). Den nye diktningen skapte en prinsipiell poetikkdiskusjon. Postmodernismens problematisering av «de store fortellinger» bevirket på den ene siden et lekende forhold til eldre uttrykksformer, på den annen en ny bestemmelse av diktningen. Karakteristisk for 1980- og 1990-årenes diktning er at den tar utgangspunkt i det kroppslige, men likeså intenst forholder seg til en metafysisk instans. Ulike former for minimalistisk prosa vinner frem, men det store publikum foretrekker psykologiske eller fantastiske fortellere som Ib Michael, Peter Høeg og Jens Christian Grøndahl.

• Anbefalt litteratur