Eventyrdikteren H.C. Andersen er Danmarks kanskje mest elskede kunstner, og hans navn er kjent over hele verden. Han fortalte så levende og underholdende at barn ble revet med, men mange av eventyrene passer best for voksne.
De eldste spor av et skriftfestet dansk åndsliv finner man på runesteinene med begynnende dansk språkform, som i et antall av cirka 240 er reist i perioden fra 750 til henimot 1100-tallet. Enkelte steder finnes spor av gammelt versemål, og en viss regelmessig oppbygning tyder kanskje også på en poetisk form.
Etter år 1000 begynner den egentlige runestil og dens åndelige innhold å forfalle, og latinsk og kristelig innflytelse gjør seg gjeldende. Kort etter ble runene avløst av det gotiske alfabetet, og i den danske middelalderlitteratur finnes bare få runeskrevne verker. Den latinske litteraturen skrives selvfølgelig med latinske bokstaver, og er naturlig nok især knyttet til klostrene; her ble det skrevet helgenbiografier, krøniker og annaler.
I Valdemarenes storhetstid førte Svend Aggesen og Saxo Grammaticus, oppflammet av nasjonal begeistring og trang til å støtte kongemakten, historien langt opp over den annalistiske form, Aggesen i sin kortfattede Compendiosa historia regum Daniæ, Saxo i sitt storverk Gesta Danorum, et av den nyere europeiske latinlitteraturens mest betydningsfulle verker. Skjønt Saxo sannsynligvis var geistlig, er hans storverk helt igjennom verdslig i sin ånd og tendens. Anders Sunesen skapte dansk latinsk middelalderpoesis geistlige hovedverk, det store heksameterdiktet Hexaëmeron på 8000 vers, som fremstiller den skolastiske teologiens dogmer.
Samtidig utviklet litteraturen på morsmålet seg, blandet med latinsk som i legebøkene, Henrik Harpestreng og kong Valdemars jordebok, eller helt fri for fremmed påvirkning, som i de gamle landskapslovene. I perioden etter 1350 kom det i tillegg til dette diplomer (brev), en mer og mer dansk avfattet klosterlitteratur, krøniker og oversettelser. Poesien omfattet religiøse dikt, Mariadikt av munken Peder Ræff Litle, Hr. Michaels danske rimværker, oversettelser av ridderdikt, dyrerim og med hjemlig stoff, rimkrøniken.
Diktet i middelalderen utgjorde sikkert også størstedelen av folkevisene, selv om de ble skriftfestet i reformasjonstidens visebøker i en uopprinnelig skikkelse. De er de mest betydelige poetiske produktene i den tidligste danske litteraturen og representerer også ved sin mengde størsteparten av den.
1500-tallet brøt avgjørende med middelalderen; humanisme, reformasjon og kunstnerisk renessanse skapte et helt nytt kulturinnhold. Den latinske humanismen merkes i dansk litteratur gjennom Christiern Pedersens utgiverarbeid av Saxo og ordbøker, andre navn er Petrus Parvus, legen Henrik Smid og Erasmus Lætus (Rasmus Glad), som ble kjent for sine historiske latinske dikt. Humanismen ble likevel helt fortrengt av den folkelige reformasjonsbevegelsen, som preger 1500-tallets litteratur på morsmålet som en kamp mellom katolisismen (Povl Helgesen) og lutheranerne, Christiern Pedersen, Hans Tausen og Peder Palladius, som med sin visitasbok gir oss det tydeligste uttrykket for tidens bestrebelser i retning av å organisere den nye kirken.
Bibeloversettelsene kulminerer med Christian 3s bibel (1550). Poesien gikk også i noen grad i agitasjonens tjeneste, viktigst er salmediktningen med omarbeidelser av eldre katolske salmer, nyskrevet og samlet i Hans Thomissøns salmebok. Den betydeligste geistlige dikter var Hans Christensen Sthen.
1500-tallets tredje hovedstrømning, renessansebevegelsen, har satt spor i dansk vitenskapelig og prosaisk litteratur. Navn som Niels Hemmingsen og Tyge Brahe hører til Europas ypperste, og i den nasjonale historieskrivningen merkes tendensen til å skape seg en ærefull fortid da det ble opprettet et historiografembete. Blant historikerne var Anders Sørensen Vedel, hvis planlagte nasjonale og humane storverk ganske visst bare ble tilløp, men som ved sin oversettelse av Saxo og folkeviseutgave gjorde en storbedrift, og Arild Huitfeldt, som skrev en fullstendig Danmarks riges krønike, grunnet på omhyggelige dokumentstudier.
1600-tallet er fremfor alt det lærde århundre. Dansk litteraturs betydeligste verker er knyttet til universitetsfolkenes arbeid; Ole Worm studerte den nordiske oldtid, Ole Christensen Rømer var en kjent fysiker, Bartholinene ryddet grunn innen medisin og århundrets største danske personlighet, Niels Stensen, utviklet seg fra en fremragende analytiker til en glødende mystiker.
Poesien fikk på 1600-tallet en ny kunststil med bestemte krav og forhold, som ble innført da Anders Arrebo fastslo reglene for oppbyggingen av det danske vers. Bare to diktere har skapt diktning av større format; Anders C. Bording og særlig Thomas Kingo, hvis salmer var dette århundres største dikteriske innsats.
Prosaen ble utviklet gjennom oversettelser, memoarer, dagbøker og lignende, slik at det danske språket ved inngangen til 1700-tallet kan sies å være parat til å overta enhver litterær sjanger.
1700-tallets religion var deismen, dets livssyn var optimismen, og dets moral var en oppfatning av at dyden er det som kan skape størst mulig lykke for flest mulig mennesker. Litterært var århundret delt mellom etterklassisisme, som beholdt de klassiske kunstformene, men anvendte dem i dydsagitasjonens tjeneste, og førromantikk, som skapte nye kunstformer, den nordiske tragedien og den følsomme romansen. Kunstverket ble bedømt etter sin evne til å bevege sinnet.
Tiden inntil 1740 var en klassisk periode; Tøger Reenberg skrev dens poetikk, Christian Falster og Ludvig Holberg satirer, og den siste skapte med eposet Peder Paars et verk som tok del i den europeiske diskusjonen om de gamles eller de nyes overlegenhet, og sluttet seg til den moderne strømningen. Hans komedier var den dansk-norske klassisismens storbedrift, hans moralske brev og historiske verker oppdyrker sjangerne og viser ham som den utrettelige skribent, dansk-norsk litteraturs fremste av format og sterkeste av overbevisning. I historien var han langt mer essayist enn sin samtidige, Hans Gram, som for første gang anvendte kildekritikken.
Samtidig forberedte Hans Adolph Brorson og Ambrosius Stub et storslått lyrisk gjennombrudd. I de neste 30 årene, perioden 1740–1770, fortsatte en rekke menn i Holbergs ånd; de var ikke så originale, men så meget ivrigere for å kjempe for kulturen. Frederik Christian Eilschow, Jørgen Riis og Jens Kraft var det første kullet av unge filosofer, Jens S. Sneedorff og Andreas Schytte det andre, som utviklet den danske prosaen til klassisk modenhet. Poesien ble dyrket av nordmannen Christian B. Tullin i store læredikt, av nordmannen Peter C. Stenerson i oder.
Tiåret 1770–1780 brakte etterklassisismens siste utløper: Det norske selskab omkring Johan Herman Wessel og hans kolleger, Claus Frimann, Claus Fasting og andre, og det første frembruddet av førromantikken med Johannes Ewald, som utvidet kjennskapet til Europa (som for klassikerne bare var 1600-tallets Frankrike) ved lesning av Jean-Jacques Rousseau, engelskmennene og tyskerne, især Friedrich Gottlieb Klopstock. Han innførte den nordiske tragedien og skapte århundrets mest patetiske, lyriske dikt og dets mest lunefulle prosa.
Det danske litteraturselskap, som sluttet seg til hans bestrebelser, formådde ikke å skape levedyktig poesi, og de siste 20 år løp ut, behersket av rasjonalisme (Christian Bastholm), sentimentalitet (Knud Lyhne Rahbek) og politisk agitasjonslitteratur (Peter Andreas Heiberg, Malthe Conrad Bruun), og av periodens yndlingssjangere, drikkevisen. Det eneste store navnet var Jens Baggesen, som på en janusaktig måte både ser frem mot en fantasidiktning og tilbake til en følelsesdiktning. Som artist og språkmester var han en av dansk litteraturs største.
Romantikken innledet 1800-tallet og var eneherskende til 1824. Inspirasjonen var tysk, men med en lykkelig balanse mellom den tyske klassisismen (Goethe–Schiller) og Jenaromantikken. Fantasien får sin rettmessige plass, kunstverket skal ikke mer bestemmes etter sin evne til å gjøre inntrykk, men etter sin egen indre og dypere harmoni. Den herskende filosofen var Friedrich von Schelling, som lærte Henrik Steffens det meste av det han forkynte på de forelesningene i 1802 som innvarsler den danske romantikk. Hovedpunktet er den mystiske enhet mellom natur og ånd, og hevdelse av religion og historie som åpenbaringer av det guddommelige.
Adam Gottlob Oehlenschlägers ungdomsverker utviklet stor språklig virtuositet og allmennmenneskelig fylde. Tragedien og romansen utfylte han for første gang med kraft; prosaen stemte han på ny i Vaulundur. Hans innflytelse var merkbar frem til 1870. Av temperament var den mer splittede og grublende Adolf Schack Staffeldt hans rake motsetning; derimot fant Johannes C. Hauch og Bernhard S. Ingemann først sitt egentlige felt i en lignende rolig harmoni etter å ha gjennomgått kriseperioder som førte dem langt ut i den tyske spekulasjon. Nikolai F. S. Grundtvig hører til den samme periode, men hadde større folkelig og religiøs betydning enn litterær.
Under innflytelse av hegelsk filosofi, introdusert i Danmark av Johanne Luise Heiberg, og engelsk-fransk romantisme skjedde det en nyorientering fra omkring 1824. Som i den tidlige romantikken stod lidenskap og følelse stadig i sentrum. Forskjellene finner man i større interesse for samtiden, i større intellektuell distanse og et strengere formspråk. De nye litterære signalene ble ført frem i Johanne L. Heibergs estetikk – begrunnet i Georg W. F. Hegels filosofi – og fikk sine eksempler i vaudeviller av ham selv og Henrik Hertz, fortellinger av Thomasine C. Gyllembourg og Carl Bernhard.
1830-årenes romantisme var en stor periode i dansk litteratur: Christian Winthers og Emil Aarestrups lyrikk blomstret, Carl Christian Bagger skrev en av sine første romaner og Steen Steensen Blicher avsluttet sin realistiske novellediktning. H. C. Andersen begynte sine eventyr, som skapte en ny sjanger ut av en gammel.
Den sammensatte «interessante» karakteren stod i fokus for romantismens reflekterte estetiske nytelse. Det gjaldt også den unge Frederik Paludan-Müller, som i 1840-årene hevet seg over estetismen med sitt senere etiske forfatterskap. Den samtidige Søren Kierkegaard undersøkte det interessante inngående. Hos ham problematiseres romantismens estetisme i forhold til det etiske og religiøse, og både det hegelske system og romantikkens harmoni mellom kunst og religion avvises. Det eneste som står igjen er den enkeltes valg. I 1840-årene ble det politiske satt på dagsordenen blant annet i Carl Plougs dikt og skuespill.
Betydeligst stod prosaen med den raffinerte og fine roman- og novelleforfatter Meïr Aron Goldschmidt og den tidlig avdøde Hans Egede Schack. Svakere stod lyrikk og drama, som ikke unngikk preget av etterklang ved blant andre Hans Vilhelm Kaalund, Christian Richardt og Christian K. F. Molbech. Samtidig ble den fremtredende naturvitenskapens innflytelse merket hos filosofene, og hele situasjonen trakk opp til en revisjon.
Revisjonen kom med 1870-årenes naturalisme. I sitt livssyn var den inspirert av den engelske utviklingslæren, i sin estetikk av den franske determinisme, i sin moral av den engelske nyttemoralen, og som tysk innflytelse har den bibelkritikkens resultater. Menneskene ble ikke lenger sett på som beslektede med noe guddommelig, da dette var avløst, men i sammenheng med naturen og det dyrisk-organiske. Romantikkens idealiserende stil ble avløst av en skarp-realistisk, som søkte å komme den ubesmykkede virkeligheten så tett inn på livet som mulig.
Den nye idéforkynnelsen skjedde med Georg Brandes' forelesninger i 1871; dens viktigste fremførere var Jens Peter Jacobsen og Holger Drachmann, mindre betydelig Sophus Schandorph; utenfor kretsen, men med samme teknikk, Vilhelm Topsøe. 1880-årenes stemning var bitrere; Herman Bangs og Henrik Pontoppidans diktning var mindre tendenspreget enn forgjengernes; de lå etter gjennombruddet og hadde sprunget ut av dette. 1890-årene brakte en religiøs og sjelelig reaksjon mot den strenge naturalismen: Johannes Jørgensen, Helge Rode, Viggo Stuckenberg og Sophus Claussen, i kritikken Valdemar Vedel og Vilhelm Andersen.
På begynnelsen av 1900-tallet fortsatte i alt vesentlig i teknikk og metode naturalismen, men viste i livsoppfatning også religiøst betonte idealister. Realismen vant nytt terreng i hjemstavnslitteraturen: Jeppe Aakjær, Johan Skjoldborg, Martin Andersen Nexø, som samtidig innførte den sosiale romanen ved Harry Søiberg og andre. Johannes V. Jensen startet også i hjemstavnsfølelsen, men utvidet den til en gotisk renessanse, inspirert av utviklingslæren. Gjennom sin stil øvde han stor innflytelse på de følgende slektleddene, ikke minst på den ekspresjonismen som rundt 1920 forsøkte å danne skole, men ble sprengt og etterlot valplassen som den var før; en utløper av naturalismen med stedvise politiske eller religiøse signaler.
Mellomkrigstidens første del var preget av en bitter reaksjon på ekspresjonismens festrus ved blant annet Tom Kristensens og Jacob Paludans romaner og Otto Gelsteds lyrikk, og spredte forsøk på omvurdering og nyorientering (den kritisk-essayistiske såkalte «livsanskuelsesdebatt»). Omkring 1930 trådte det frem en ny skribentgenerasjon, som av kunstneriske landevinninger brakte den sosiale eller kollektive roman (H. Kirk, Harald Herdal, O. Fischer, Knud Sønderby) og det gjenvakte, «reteatraliserte» drama (Carl Erik Soya, Kaj Munk, Kjeld Abell), men rommet også enkelte fritt fabulerende talenter som Nis Petersen og Karen Blixen. Til samme generasjon hørte også satirikeren Hans Scherfig.
Omkring 1940 mottok prosakunsten fornyelse gjennom den psykologiske roman eller novelle ved blant andre Aage Dons, Hans Christian Branner, Michael Tejn, Tove Ditlevsen og, under tidens trykk, den historiske fortellingen (Kelvin Lindemann) eller fantastisk-satiriske reiseromanen (Martin A. Hansen).
Den tyske okkupasjonen (1940–1945) fremkalte en aktiv motstandsdiktning av blant andre lyrikerne Morten Nielsen, Halfdan Rasmussen og Poul Sørensen, blant de eldre især Kaj Munk; av de mange senere okkupasjonsromanene fremheves Ole Juuls. Etterkrigstidens religiøse søken kom til orde hos de unge lyrikerne, især gruppen rundt tidsskriftet Heretica, men dens rent menneskelige kriser fant det mest betydningsfulle uttrykket hos noe eldre diktere som Martin Alfred Hansen, Hans Christian Branner og Paul de la Cour.
Etter 1950 gjorde modernistiske retninger seg gjeldende etter europeiske forbilder, tidligst i lyrikken med forløpere hos Ole Sarvig og Erik Knudsen og høydepunkter hos Klaus Rifbjerg og Jørgen Sonne; noe senere i prosakunsten, fra absurde fabler av Villy Sørensen og Peter Seeberg til 1960-årenes vidtdrevne romaneksperimenter ved Ulla Ryum og Svend Åge Madsen.
Nå førte forsøkene med det konkrete språkmaterialet til at grensen mellom lyrikk og prosa kunne oppløses. Man produserte «tekster», enten «ny-enkle», punktaktig registrerende – delvis etter svensk mønster – eller bygd opp etter et indre system i den såkalte systemdiktning av blant andre Per Højholt, Hans-Jørgen Nielsen og Inger Christensen. Dermed ble skriveprosessen en skapelsesprosess som også krever leserens medvirkning. Mer tradisjonelt arbeidet de såkalte «nyrealistene» som blant andre Anders Bodelsen, Henrik Stangerup og Christian Kampmann med spennings- og miljøromaner.
En fornyelse av fortellesjangeren har især skjedd gjennom dokumentariske innslag; både av historisk art ved Thorkild Hansen, og med benyttelse av nåtidige rapporter, intervjuer, montasjer og lignende. Disse formene ble utnyttet i 1970-årene av de sosialt og politisk bevisste retningene som samlet seg om arbeider- og kvinnesaksproblemer, om industrisamfunnets vilkår og massemedienes innvirkning. Radio og TV ble også utnyttet kunstnerisk i konkurranse med underholdningsindustrien (Leif Panduro). Tilsvarende tok dramatikerne i bruk midler fra revy og musikal til samfunnskritiske formål, blant andre Ernst Bruun Olsen.
Særlig grokraftig har kvinnelitteraturen vært, med navn som Elsa Gress, Dorrit Willumsen, Suzanne Brøgger, Dea Trier Mørch og Kirsten Thorup. Men også problemene omkring økologi og u-landene er blitt behandlet, med mytisk perspektiv hos Vagn Lundbye og Ib Michael. Kompliserte og reflekterende fortellerformer avløste den jevne realisme, for eksempel hos Poul Vad, Henrik Bjelke og Jens Smærup Sørensen, som en reaksjon på at 1970-årenes politisering og fiksering på ideologi og budskap kunne medføre en kunstløs stil i debattbøker eller i lyrikkens såkalte «knækprosa».
En tilsvarende reaksjon har fra omkring 1980 avstedkommet en lyrisk høyblomstring, hvor fantasi og drøm er kommet til verdighet og billedspråket er blitt sterkt utviklet, for eksempel hos Michael Strunge, Bo Green Jensen og Pia Tafdrup. Sistnevnte står bak generasjonsantologien Transformationer (1986). Den nye diktningen skapte en prinsipiell poetikkdiskusjon. Postmodernismens problematisering av «de store fortellinger» bevirket på den ene siden et lekende forhold til eldre uttrykksformer, på den annen en ny bestemmelse av diktningen.
Karakteristisk for 1980- og 1990-årenes diktning var at den tok utgangspunkt i det kroppslige, men forholdt seg likeså intenst til en metafysisk instans. Ulike former for minimalistisk prosa vant frem, men det store publikum foretrakk psykologiske eller fantastiske fortellere som Ib Michael, Peter Høeg og Jens Christian Grøndahl.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.