1700-tallets religion var deismen, dets livssyn var optimismen, og dets moral var en oppfatning av at dyden er det som kan skape størst mulig lykke for flest mulig mennesker. Litterært var århundret delt mellom etterklassisisme, som beholdt de klassiske kunstformene, men anvendte dem i dydsagitasjonens tjeneste, og førromantikk, som skapte nye kunstformer, den nordiske tragedien og den følsomme romansen. Kunstverket ble bedømt etter sin evne til å bevege sinnet.
Tiden inntil 1740 var en klassisk periode; Tøger Reenberg skrev dens poetikk, Christian Falster og Ludvig Holberg satirer, og den siste skapte med eposet Peder Paars et verk som tok del i den europeiske diskusjonen om de gamles eller de nyes overlegenhet, og sluttet seg til den moderne strømningen. Hans komedier var den dansk-norske klassisismens storbedrift, hans moralske brev og historiske verker oppdyrker sjangerne og viser ham som den utrettelige skribent, dansk-norsk litteraturs fremste av format og sterkeste av overbevisning. I historien var han langt mer essayist enn sin samtidige, Hans Gram, som for første gang anvendte kildekritikken.
Samtidig forberedte Hans Adolph Brorson og Ambrosius Stub et storslått lyrisk gjennombrudd. I de neste 30 årene, perioden 1740–1770, fortsatte en rekke menn i Holbergs ånd; de var ikke så originale, men så meget ivrigere for å kjempe for kulturen. Frederik Christian Eilschow, Jørgen Riis og Jens Kraft var det første kullet av unge filosofer, Jens S. Sneedorff og Andreas Schytte det andre, som utviklet den danske prosaen til klassisk modenhet. Poesien ble dyrket av nordmannen Christian B. Tullin i store læredikt, av nordmannen Peter C. Stenerson i oder.
Tiåret 1770–1780 brakte etterklassisismens siste utløper: Det norske selskab omkring Johan Herman Wessel og hans kolleger, Claus Frimann, Claus Fasting og andre, og det første frembruddet av førromantikken med Johannes Ewald, som utvidet kjennskapet til Europa (som for klassikerne bare var 1600-tallets Frankrike) ved lesning av Jean-Jacques Rousseau, engelskmennene og tyskerne, især Friedrich Gottlieb Klopstock. Han innførte den nordiske tragedien og skapte århundrets mest patetiske, lyriske dikt og dets mest lunefulle prosa.
Det danske litteraturselskap, som sluttet seg til hans bestrebelser, formådde ikke å skape levedyktig poesi, og de siste 20 år løp ut, behersket av rasjonalisme (Christian Bastholm), sentimentalitet (Knud Lyhne Rahbek) og politisk agitasjonslitteratur (Peter Andreas Heiberg, Malthe Conrad Bruun), og av periodens yndlingssjangere, drikkevisen. Det eneste store navnet var Jens Baggesen, som på en janusaktig måte både ser frem mot en fantasidiktning og tilbake til en følelsesdiktning. Som artist og språkmester var han en av dansk litteraturs største.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.