Danmarks egentlige historie begynner først når vikingtiden setter inn (omkring 800), og man får en del skriftlige kilder.

Les egen artikkel om Danmarks forhistorie.

Omtrent samtidig med vikingtogene støtte danene sammen med Frankerriket. 808 angrep Karl den store kong Godfred, som ifølge de frankiske riksannalene lot bygge et forsvarsanlegg fra Østersjøen til Vesterhavet, det eldste Danevirke. Arkeologiske undersøkelser har imidlertid vist at dette anlegget må være påbegynt alt i 730-årene. Også andre arkeologiske funn sammen med spredte opplysninger i utenlandske skriftlige kilder tyder på omfattende politisk organisering blant danene, i hvert fall på Jylland, langt tilbake på 700-tallet.

Etter Godfreds død kom forliket i 811 mellom 12 danske og 12 frankiske stormenn om at Eider (Ejderen) for fremtiden skulle være grense mellom de to riker. Under Godfreds sønner Hårek den gamle (død 854) og Hårek den yngre (død 870) fikk vikingtogene stort omfang, noe som bl.a. kan ha sin bakgrunn i en viss overbefolkning i de oppdyrkede områder.

Imidlertid ble hjemlandet opprevet av indre stridigheter, til det lyktes Gorm den gamle (død før 950) å samle landet igjen. Sønnen Harald Blåtand (Blåtann) utvidet riket, med bl.a. deler av Holsten og Norge. Hans sønn Svend Tveskæg (Svenn Tveskjegg) befestet det danske herredømme i Sør-Norge, og klarte i 1013 å underlegge seg hele England. Da han døde i 1014, ble sønnen Knud den store (Knut den mektige) konge i England, og arvet Danmark etter sin bror Harald ca. 1018. I 1028 fikk han fordrevet Olav Haraldsson fra Norge, og hadde overherredømmet her til 1035. Knuds rike betegnet daneveldets største makt, et vikingimperium i første rekke bygd på flåtemakt og en solid stab av hirdmenn omkring kongen.

Etter Knuds død 1035 forsøkte sønnen Harde-Knud å holde riket sammen, men da han falt fra i 1042, valgte engelskmennene en konge av sin egen gamle fyrsteslekt. Danmark kom nå i forbund med Norge, idet Magnus den gode ble valgt til dansk konge. 1043 lyktes det Magnus å slå venderne, som var begynt å true riket, i slaget på Lyrskog hede. Ved Magnus' død 1047 ble Svend Estridssøn (1047–74 el. –76) konge.

Ribe er Danmarks eldste by, og domkirken (sentralt i bildet) ble påbegynt tidlig på 1100-tallet.

iStockPhoto. begrenset

Svend førte til 1064 kriger mot Harald Hardråde. I den følgende fredsperiode lyktes det Svend å øke og befeste kongemakten. Det skjedde i nært samarbeid med kirken, som på sin side fikk kongens støtte til å utbygge og grunnfeste sin egen organisasjon. Kong Eriks overenskomst med pavestolen om opprettelsen av et eget erkebispesete i Lund (opprettet 1104) skulle komme til å bety økt selvstendighet for den danske kirke, som alt under Knud hadde oppnådd å få egen domsrett og at biskopene fikk rang med hertuger og jarler. Omkring 1100 ble kirkens økonomiske maktstilling sterkt bedret ved innføringen av tienden.

Etter til dels blodige borgerkriger ble Valdemar den store enekonge 1157. Valdemars mål var å gjøre Danmark til den ledende Østersjømakt. Det ble særlig erkebiskop Absalon (død 1201) som under Valdemars sønn Knud stod som eksponent for denne erobringspolitikk. Den maktstilling Absalon hadde skapt for Danmark, ble videre utbygd av den kommende generasjon. Under Valdemar 2 (senere kalt Valdemar Sejr) gikk danskekongens makt i sør til Elben og i øst til Oder og Wisła, og fra 1210 også Estland. Men danskeveldet i disse områder lot seg ikke opprettholde, noe som både skyldtes manglende dansk bosetting og motstanden fra nordtyske fyrster. En indre økonomisk ekspansjon gjorde likevel Danmark til et forholdsvis rikt land. Ny jord ble lagt under plogen, og det store sildefisket ved Øresund, særlig ved Skanør (Skånemarkedet), brakte rikdommer både til byborgerne og kongen.

I Valdemartiden oppstod det en adel av kongelige embetsmenn som mot krigstjeneste fikk visse privilegier. Kirken styrket også sin maktstilling i denne tiden og ble således skattefri, fikk sin egen domstol og valgte selv sine biskoper. Mange klostre og steinkirker ble reist. I statsstyret ble det skapt en fast forvaltning, og landets gamle rettsregler ble kodifisert i landskapslovene, best kjent er Jyske lov fra 1241. Men i motsetning til Norge og Sverige fikk Danmark aldri noen landslov for hele kongeriket i middelalderen. Først med Christian 5s Danske lov av 1685 ble landskapslovene avløst av en slik felles lovsamling.

Hundreåret etter Valdemar 2s død 1241 ble en katastrofenes tid, med kriger innenfor kongeslekten og konflikter mellom konge, kirke og stormenn, ved siden av totalt sammenbrudd for statsfinansene. Særlig kom dette frem under Erik Menved (1286–1319). Han ville gjenoppta Valdemarenes østersjøpolitikk ved et forsøk på å vinne innflytelse i Nord-Tyskland og i Sverige, men kunne bare skaffe penger og lån på vilkår av at kreditorene (holstenske grever) fikk overlatt deler av riket som pant. Da Erik døde, var faktisk staten fallitt, og det var konflikt med kirken og mange adelsmenn.

Etter en overenskomst mellom holstenere, lübeckere og danske stormenn ble Valdemar Atterdag valgt til konge (1340–75). I løpet av 20 år klarte han å gjenopprette riket og forsøkte å fortsette Valdemarenes erobringspolitikk i Østersjøområdet. Et forbund av Sverige, holstenerne, hertugen av Sønderjylland og hansabyene fikk imidlertid denne politikk til å bryte sammen (1367–68). Valdemars datter Margrete (død 1412), som var gift med den norske kong Håkon 6. Magnusson, gjorde atter Danmark til et mektig rike. Riksrådet valgte 1376 hennes og Håkons sønn Olav (dansk: Oluf) til dansk konge med Margrete og etter alt å dømme, Håkon, som barnekongens formyndere. Da Håkon 6 døde 1380, ble Danmark og Norge forent under én konge, og etter Olavs død 1387 ble Margrete regjerende dronning. I Danmark var hun imidlertid bare dronning i gavnet, ikke i navnet.

Ved Kalmarunionen (1397) ble Sverige forent med Danmark og Norge med Margretes søsterdattersønn Erik av Pommern som konge. Da han tok over som reell konge etter Margretes død i 1412, fortsatte han hennes sentralistiske unionspolitikk som understøttet Danmark som hovedlandet og innsatte i økende grad danske lensherrer og bisper også i Norge og Sverige. En krig mot de holstenske grever om Sønderjylland endte i nederlag, og heller ikke krigen mot hansabyene endte lykkelig for ham. Som et mottrekk mot hansaveldets makt var Erik sterkt interessert i å fremme bynæringene, og lot derfor byene få enerett på handel og håndverk. Ca. 1429 innførte han Øresundtollen, som frem til 1800-tallet skulle bli en viktig inntektskilde for statskassen. Erik opplevde opprør både i Sverige (1434) og Norge (1436) mot skattepålegg og følgene av den sentraliserte unionspolitikken, og kom etterhvert i et motsetningsforhold både til det danske og svenske riksrådet. I 1439 ble han avsatt som konge, i 1442 også i Norge. Under Eriks etterfølger Christoffer av Bayern (1439–48) hadde riksrådet en mye større plass i styret av riket.

1448 valgte riksrådet Christian av Oldenburg til konge, og fra 1450 var han også anerkjent som norsk konge. Samme år inngikk Danmark og Norge en evig unionsavtale, Bergenstraktaten, som garanterte hvert rikes fulle selvstendighet under en felles konge (personalunion). I Sverige var Christian konge bare i kortere perioder; et erobringsforsøk 1471 endte med et knusende nederlag i slaget ved Brunkeberg utenfor Stockholm. Derimot ble han hertug i Slesvig og greve av Holstein og Stormarn i 1460 under forutsetningen at Slesvig og Holsten skulle være bundet sammen for evig tid. I 1474 ble Holstein også opphøyd til hertugdømme på linje med Slesvig. Christian la dermed grunnlaget for personalunionen mellom kongeriket Danmark og Slesvig-Holsten. Borgerstanden i Danmark, som alt 1422 hadde fått enerett til handelen, fikk stadig større betydning. 1468 ble det første stendermøte holdt hvor borgere møtte ved siden av adel og geistlighet. Men også adelen klarte under Christian 1s regjeringstid å skaffe seg stadig større godssamlinger. Derimot ble bøndenes kår stadig forverret i løpet av 1400- og 1500-tallet, noe som førte til flere mislykkete bondeopprør.

Christians sønn Hans førte en borgervennlig politikk og styrket kongens maktstilling ved å innsette lensherrer av borgerlig herkomst. En konflikt med lübeckerne endte til kongens fordel. Under Hans ble grunnlaget lagt for en orlogsflåte. Christian 2 fortsatte i store trekk hans politikk, for med borgerstandens støtte å øke kongemakten. Byene fikk enerett til utenrikshandelen, og han bekjempet hanseatene, riktignok ved å gi nederlenderne privilegier i stedet. Christian 2 greide å erobre Sverige, men etter Stockholms blodbad (nov. 1520) reiste det seg en sterk svensk motstand under Gustav Erikssons (Vasa) lederskap. I Danmark var også misnøyen med kongen ganske sterk blant stormennene. På Viborg ting mars 1523 ble så Frederik 1 (død 1533) hyllet som ny konge, og Christian flyktet til Nederland. Året etter valgte også nordmennene Frederik til konge. Da Christian 2 vendte tilbake 1531, ble han tatt til fange.

I «Grevefeiden» 1534–36 reiste borgere og bønder, støttet av Lübeck, seg mot adelen og høygeistligheten. Christian 3 seiret 1536 med holstensk og svensk støtte. Samme år ble reformasjonen innført. Den danske kirke ble luthersk statskirke, og kirke- og klostergodset tilfalt kongen. Reformasjonen og konfiskasjonen av kirkens inntekter medførte en betydelig styrking av kronens finanser. Kronen ble eier av om lag halvparten av Danmarks jord. Gjennom 1500-tallet klarte kronen deretter gjennom ulike lensreformer i stor grad å overholde målet om å finansiere sin drift gjennom sine ordinære inntekter. Det var bare ved sjeldne anledninger man behøvde å utskrive ekstraordinære skatter. Den økende internasjonale spenning på 1600-tallet medførte vekst i statens oppgaver, og særlig utgiftene til militærvesenet vokste sterkt. Kronen ble dermed avhengig av stadig sterkere beskatning.

Som store godseiere kunne både adel og kronen fra omkring 1540-årene nyte godt av den internasjonale, langvarige prisstigning på godsprodukter som korn og okser. Priskriser og krigsødeleggelser på 1600-tallet bidrog sterkt til å undergrave både kronens og adelens økonomiske stilling. Ved tiden for innføringen av eneveldet (1660) var adelens økonomiske og militære makt brutt. Først inn på 1700-tallet fikk man på nytt en varig forbedring i de danske jordbrukskonjunkturene. De økonomiske vilkårene for godseierne ble igjen bedre. Staten kunne samtidig i en viss grad la skattetrykket avta.

Etter at Christian 3. hadde full kontroll over Norge sommeren 1537, ble reformasjonen også innført her, det norske riksrådet falt bort, og Norge ble formelt et lydrike under Danmark. Under Frederik 2 begynte Den nordiske sjuårskrigen 1563–70, som det første av en rekke oppgjør med Sverige i tiden frem til 1720 om stormaktsstillingen i Norden og Østersjøområdet.

Under Christian 4 ble kongemakten styrket ved støtte til borgere og bønder mot adelen, og det ble ført en merkantilistisk næringspolitikk. Øresundtollen innbrakte store beløp. En uheldig utenrikspolitikk med krigene mot Sverige (Kalmarkrigen 1611–13, den tyske krig 1625–29 og krigen 1643–45, Torstenssonsfeiden) svekket imidlertid kongens stilling overfor riksrådet, særlig etter freden i Brømsebro 1645, da Danmark måtte avstå Gotland og av Norge Jemtland og Herjedalen til Sverige. Ved freden i Roskilde 1658 måtte Danmark avstå Skåne, Halland, Blekinge, Bornholm og av Norge Båhuslen og Trondhjems len. Også herredømmet over de to norske grensebygdene Idre og Serna (Särna) gikk tapt under krigen. Etter en ny krig fikk Danmark ved freden i København 1660 tilbake Bornholm, og Norge fikk igjen Trondhjems len.

Danmarks finanser var nå helt ødelagt og landet forarmet. For å finne en løsning ble det i sept. 1660 innkalt en stenderforsamling i København av adelige, geistlige og borgere. Med støtte av borgere og geistlige gjennomførte så kongen det statskupp som opphevet håndfestningen av 1648 og gjorde kronen arvelig i Frederik 3s slekt. Ved den såkalte enevoldsarveregjeringsakt (suverenitetsakt) av 1661 fikk kongen eneveldig makt. Sentraladministrasjonen ble organisert i kollegier, og amtmenn på fast lønn og uten militær myndighet avløste de tidligere lensmenn. Det ble opprettet en ny lensadel, hovedsakelig rekruttert av tyskere og danske storborgere. 1683 kom Christian 5s Danske Lov og 1684 matrikkelen. Både Christian 5 og hans etterfølger Frederik 4 forsøkte å vinne tilbake de landområdene som var avstått til Sverige, men man oppnådde ingen ting, verken med den skånske krig 1675–79 eller deltagelsen i den store nordiske krig 1709–20.

Regjeringen førte en utpreget merkantilistisk næringspolitikk for å fremme handel og industri. Man forsøkte samtidig å ivareta godseiernes interesser, bl.a. skulle innføringen av stavnsbåndet 1733 sikre godseierne en billig og stabil arbeidskraft. Fra 1660 og frem til ca. 1750 er det tydelig at bøndenes kår stadig forverret seg.

Under den alvorlig psykisk syke Christian 7 gjennomførte kongens livlege Struensee i perioden 1770–72 en rekke reformer i det opplyste eneveldets ånd. De fleste ble imidlertid opphevet av Høegh-Guldberg, som ledet regjeringen til han 1784 ble styrtet av kronprins Frederik, som overtok styret som regent med A. P. Bernstorff som statsminister. En liberal reformperiode ble innledet, og under Chr. D. Reventlows ledelse ble en rekke viktige landboreformer gjennomført, bl.a. opphevelsen av stavnsbåndet 1788. Tollforordningen av 1797 betydde en liberalisering av den merkantilistiske tollpolitikk. Målet for utenrikspolitikken var å holde Danmark-Norge utenfor de europeiske storkonflikter. Mens andre stater lå i krig, ble det mulig å drive en omfattende handel og skipsfart, som førte til glimrende tider for borgerskapet i byene, særlig i København.

Ved midten av 1700-tallet begynte også den danske ekspansjonen på Grønland. De fleste danske bosettingene ble grunnlagt i perioden 1734–69. 1776 ble Den Kgl. Grønlandske Handel opprettet. Danmark hadde også kolonier i India (Trankebar) og Vest-India (Saint Thomas, Saint Jean og Sainte Croix), som i denne perioden opplevde en blomstringstid. Dette skyldtes ikke minst slavehandelen, hvor det danske fortet Christiansborg på Gullkysten (Ghana) var et støttepunkt. Perioden 1770–89 var en glanstid for Danmarks slavehandel, som i realiteten utviklet seg til et dansk kolonivelde i Afrika. Men betenkelighetene meldte seg, og 1793 var Danmark det første land i verden som forbød slavehandel.

Til vern for utenrikshandelen gikk riket 1780 inn i et væpnet nøytralitetsforbund sammen med Russland og Sverige. Det nye væpnede forbund av 1800 (sammen med Russland, Sverige og Preussen) førte til fredsbruddet med Storbritannia og slaget på Københavns red 2. april 1801.

Danmark-Norges utenrikspolitiske orientering mot Frankrike var bakgrunnen for at britene bombarderte København 1807 og satte den danske orlogsflåte ut av spill. Kronprins Frederik (konge 1808–39 under navnet Frederik 6) erklærte da Storbritannia krig og sluttet forbund med Napoleon. Krigsårene 1807–14 medførte kolossale krigsutgifter med derav følgende seddelinflasjon og bidrog til den totale statsbankerott 1813. Ved freden i Kiel 14. januar 1814 måtte Frederik 6 avstå Norge til den svenske kongen, men fikk beholde Island, Grønland og Færøyene.

Årene frem til omkring 1830 var preget av økonomisk depresjon som rammet både byborgere og bønder hardt. Lettere avsetningsmuligheter for og stigende priser på korn medvirket til de bedrede konjunkturer fra 1830-årene. Da så det billige oversjøiske kornet fra slutten av 1860-årene gjorde korneksporten ulønnsom, klarte det danske jordbruk på utrolig kort tid å tilpasse seg en ny markedssituasjon og baserte sin produksjon på eksport av smør, egg, kjøtt og flesk, hovedsakelig til England.

Påvirket av den nasjonalliberale bevegelse i Tyskland vokste det fra omkring 1830 frem krav om friere stilling for Slesvig og Holsten i det danske monarki. 1848 gjorde holstenere og de tysktalende slesvigere opprør støttet av Preussen, som imidlertid etter russisk press sluttet separatfred med Danmark 1850. Monarkiet var gjenopprettet, men noen løsning på lengre sikt av det slesvig-holstenske spørsmål var ikke oppnådd.

Midt under krigen underskrev Frederik 7 den nye grunnlov (juni-grunnloven av 1849). Eneveldet ble avskaffet, en riksdag med lovgivende og bevilgende makt ble opprettet, inndelt i to kamre, landsting og folketing. Etter press fra de tyske stater og Russland ble ikke juni-grunnloven gjort gjeldende for Slesvig. 1855 ble det vedtatt en helstatsforfatning som bestemte at grunnloven bare skulle gjelde for det egentlige Danmark. 1858 ble helstatsforfatningen opphevet for Holsten (og Lauenburg). 1863 ble det vedtatt en ny fellesforfatning for kongeriket og Sønderjylland. Det var vedtagelsen av denne forfatningen som var den direkte foranledning til at Preussen sammen med Østerrike erklærte Danmark krig. Etter en rekke militære nederlag måtte Danmark ved freden i Wien 1864 avstå Holsten, Lauenburg og Sønderjylland til Kongeåen.

Innenrikspolitisk førte den tapte krig i 1864 til at de nasjonal-liberale mistet ledelsen. 1870 stiftet «bondevennene» Det forenede Venstre, fikk ved valget 1872 flertall i Folketinget og krevde straks parlamentarisme. I løpet av 1870-årene ble det stiftet et høyreparti av en del av de nasjonal-liberale og godseierpolitikerne, som fikk bred støtte av borgerskapet i byene. Mot Venstres «folketingsparlamentarisme» hevdet de konservative at begge kamrene måtte være likeberettiget, og at det stod kongen fritt å selv velge sine statsråder. Venstre forsøkte å tvinge igjennom det parlamentariske system ved å la Folketinget nekte å vedta finansloven (budsjettet). Denne politikk slo imidlertid feil etter at ministeriet Estrup (1875–94) utstedte provisoriske finanslover uten riksdagsvedtak. Venstre slo 1882 inn på den såkalte visnepolitikk, dvs. man lot Folketinget systematisk nekte å vedta ethvert regjeringsforslag av betydning. Heller ikke dette førte frem. Ved de såkalte provisorier lyktes det Estrup å gjennomføre regjeringens forslag uten Folketingets godkjennelse. I 1890-årene skjedde en viss tilnærming mellom Venstre og Højre, og en rekke sosiale reformer ble gjennomført, bl.a. fattiglov, alderdomsforsikring og sykekasselov.

Etter valget i 1901 ble det utnevnt en ren venstreregjering med J. H. Deuntzer i spissen. Den sterke mann i det nye ministerium var lederen av Venstrereformpartiet (stiftet 1895) J. C. Christensen, som ble regjeringssjef 1905. Mange viktige reformer ble gjennomført i denne tid, bl.a. nytt skattesystem og en mer human straffelovgivning. Uenighet om forsvarspolitikken førte i 1905 til at Radikale Venstre ble stiftet, et sosialt-liberalt parti som gikk inn for nedskjæring av forsvarsutgiftene. En ny grunnlov av 1915 gav bl.a. stemmerett til kvinnene og innførte forholdstallsvalg.

Etter slaget ved Dybbøl 1864 måtte Danmark avstå Holsten, Lauenberg og hele Sønderjylland. Etter fem ukers beleiring gikk prøysserne 18. april med tredobbelt overmakt til storm, inntok skansene og drev danskene over til Als.

Fri. fri

En viktig oppgave for regjeringen under den første verdenskrig, med Erik Scavenius som utenriksminister, var å forsøke å bevare Danmarks nøytralitet. En tilnærming til Norge og Sverige kom i stand, og det ble holdt flere møter mellom kongene og regjeringene i de tre skandinaviske stater. De første krigsårene handlet Danmark både med Storbritannia og Tyskland, men den uinnskrenkede ubåtkrig fra 1917 førte til varemangel, prisstigning og sosial uro. Regjeringen innførte da maksimalpriser, en viss rasjonering og statskontroll med handelen. Spørsmålet om salg av de danske vestindiske øyer til USA førte i 1916 til sterk politisk strid, som endte med at en folkeavstemning, den første i dansk historie, godkjente salget. 1919 fikk arbeiderne gjennomført kravet om 8-timers dag.

Ved Tysklands nederlag 1918 skulle det sønderjyske spørsmål komme til å skape bitter politisk strid. De danske sønderjyder reiste november 1918 krav om innlemmelse i Danmark etter en folkeavstemning. Versaillestraktaten 1919 bestemte at området skulle deles i to soner, en nordlig sone 1 og en sørlig sone 2, hvor folkeavstemning skulle avgjøre om områdene skulle innlemmes i Danmark eller forbli tyske. Ved en avstemning i sone 1 februar 1920 ble det et overveldende flertall for tilknytning til Danmark, mens valget i mars i sone 2 (inklusive Flensburg) gav stort flertall for å forbli tysk. Regjeringen ville respektere avstemningsresultatet, men en sterk bevegelse ble satt i gang, støttet av opposisjonen, for at i hvert fall Flensburg burde bli dansk.

Samtidig var det en sterk spenning og politisk uro fordi arbeidsgiverne hadde avvist arbeidernes lønnskrav og varslet storlockout. Dette utløste den såkalte påskekrise 1920 med sterk uro og voldsomme demonstrasjoner i København.

1918 ble Island erklært for suveren stat i personalunion med Danmark. 1920 gikk Danmark inn i det nystiftede Folkeforbundet etter enstemmig riksdagsbeslutning. 1922 ble en ny forsvarsordning innført, og samme år en importregulering for visse særlig rammede industrigrener. Likevel falt kronen sterkt, og pengeverdenen ble hjemsøkt av en rekke sammenbrudd, bl.a. den viktige Landmandsbanken 1922.

Valget i 1924 førte til at sosialdemokratene ble største parti i Folketinget. Thorvald Stauning dannet med radikal støtte det første sosialdemokratiske ministerium. Dette satte frem forslag om avrustning, bedriftsråd, økte sosiale ytelser o.l., som det ikke lyktes å få vedtatt i Landstinget, der Venstre og de konservative hadde flertallet. Under en ny økonomisk krise steg kronen atter til pari; ministeriet satte frem forslag til botemidler mot krisen og oppløste Folketinget 1926, da det ikke kunne vinne de radikale for sitt forslag. Etter valget dannet Thomas Madsen-Mygdal en ren venstreregjering med konservativ støtte. Ministeriet påtok seg gjennomføringen av nedskjæringer; dermed sank statens årlige utgifter med ca. 50 mill. kroner, og skattene kunne reduseres noe. Men regjeringen kom i strid med de konservative, ikke minst på grunn av et forslag om ny forsvarsordning og reduserte forsvarsutgifter, og 1929 ble budsjettforslaget nedstemt i Riksdagen.

Danmarks krav på hele Grønland møtte i denne tiden motstand i Norge, som 1931–32 okkuperte et par landstrekninger på Øst-Grønland; men da saken 1933 ble lagt frem for den internasjonale domstol i Haag, seiret Danmark. En ny straffelov ble vedtatt 1930, og senere ble forslag om nedrustning, bedriftsråd og økte bevilgninger til sosiale formål etter hvert satt frem og gjennomført. Et forslag til ny grunnlov som avskaffet Landstinget, ble vedtatt av begge ting, men vant ikke tilstrekkelig tilslutning ved en folkeavstemning mai 1939. Samme år gikk Danmark med på en gjensidig ikke-angrepspakt med Tyskland, i likhet med andre av Tysklands nabostater.

Selv om en ny forsvarsordning av 1937 styrket forsvaret noe, var det et militært svakt rustet Danmark som 9. april 1940 møtte det tyske angrep på landet. Konge og regjering besluttet at det var nytteløst å yte videre militær motstand, og etter et tysk løfte om at Danmarks politiske uavhengighet og territoriale integritet skulle bli respektert, ble det gitt ordre om å innstille all dansk militær motstand. De danske nazister satte i gang en voldsom propaganda og gjorde opptøyer for å få en slik omdannelse av regjeringen at landet hurtigst mulig kunne bli nazifisert. Dette gjorde det nødvendig for de fire store partier og Retsforbundet å oppta forhandlinger for å vise at det kunne dannes en klart samarbeidsvillig regjering uten å forlate det parlamentariske grunnlag og uten å ta med nazister. 8. juli kom det derfor en ny regjering med Stauning som statsminister. Da han døde 1942, overtok Vilhelm Buhl som ny regjeringssjef.

Utenriksministeren, Erik Scavenius, stod som den fremste representant for de politikere som ønsket å føre landet gjennom okkupasjonen med færrest mulig ødeleggelser og tap av menneskeliv. Motstandsbevegelsen angrep denne ettergivende linje, men først fra 1942 ble det en bredere oppslutning om en mer aktiv motstandskamp mot de tyske okkupanter og deres medhjelpere.

Tyskerne slo nå inn på en hardere linje overfor Danmark. Scavenius ble ny statsminister. Den nye regjeringen fikk utvidede fullmakter til å opprettholde ro og orden. Motstandsbevegelsen vokste imidlertid, og utover våren og sommeren 1943 forekom en rekke sabotasjehandlinger og såkalte folkestreiker. Tyskerne stilte vidtgående krav til regjeringen om å sette en stopper for sabotasjen. Under presset av omfattende massedemonstrasjoner avviste regjeringen kravene og trådte sammen med riksdagen ut av funksjon. Samme dag (29. aug.) angrep tyske tropper danske militære forlegninger, og etter en kort kamp ble den danske hæren avvæpnet. Flåten derimot lyktes det ikke å ta, den ble nemlig senket av sine besetninger.

Fra nå av overtok tyskerne all makt i landet. Den sivile statsadministrasjon ble for resten av okkupasjonen holdt oppe av embetsmennene, «departementschefstyret». Da motstandsbevegelsen gikk til likvidering av angivere («stikkere»), svarte tyskerne og deres danske medhjelpere med de såkalte clearing-mord. Et av de første ofre her var dikterpresten Kaj Munk. 5. mai 1945 kapitulerte de tyske styrkene i Danmark. Samme dag tiltrådte en samlingsregjering av riksdagspolitikere og folk fra motstandsbevegelsen, med Buhl som statsminister og John Christmas Møller (fra 1942 leder av Det danske Råd i London) som utenriksminister.

Ved okkupasjonens slutt oppstod et meget stort importoverskudd. Den negative handelsbalansen ville fått alvorlige virkninger uten Marshall-hjelpen 1948. En reform av valgloven ble vedtatt 1948 for å gi hovedstaden sterkere representasjon, og i 1949 ble stemmerettsalderen satt ned til 23 år både for riksdags- og kommunevalg. Striden om økonomisk regulering eller liberalisering tilspisset seg 1950, bl.a. i forbindelse med at regjeringen fulgte pund-devalueringen og nedskrev kronen med 30 % (sept. 1949).

Etter 6 års drøftelser ble en ny grunnlov vedtatt mars 1953. Alle partier så nær som kommunistene hadde deltatt i forarbeidene. Kvinnelig arvefølge ble innført, og prinsesse Margrethe ble Danmarks tronfølger. Landstinget ble avskaffet. Folketinget fikk som nasjonalforsamlingens eneste kammer 179 medlemmer, av dem to fra Færøyene og to fra Grønland, som nå gikk over fra koloni til del av riket. Den nye grunnloven ble godtatt ved folkeavstemning og trådte i kraft 5. juni 1953.

Våren 1956 ble Danmark hjemsøkt av omfattende streiker. 40 000 arbeidere i nøkkelindustriene, bl.a. brenselsforsyningene, la ned arbeidet. Aksjonen ble avsluttet etter fem uker. Regjeringen måtte gripe til drastiske tiltak, bl.a. en tvangslåneordning for å bekjempe den stigende inflasjon. Høsten 1958 oppstod en splittelse av kommunistpartiet, delvis som en følge av Ungarn-krisen. Socialistisk Folkeparti ble dannet samme år under ledelse av den tidligere kommunistiske folketingsmann Aksel Larsen.

I likhet med de andre skandinaviske land var Danmark i etterkrigstiden dominert av sosialdemokratiske regjeringer, men i motsetning til i Norge og Sverige var de danske regjeringene ofte koalisjoner. Hans Hedtoft, H. C. Hansen, Viggo Kampmann og Jens Otto Krag ledet regjeringene i 1950- og 1960-årene. 1966 fikk Folketinget for første gang et sosialistisk flertall. Krag fortsatte som leder for en ren sosialdemokratisk regjering og overtok også som utenriksminister. I 1967 inngikk Krag en samarbeidsavtale med Socialistisk Folkeparti og sikret dermed sin parlamentariske stilling, men SF kom ikke med i regjeringen. Samarbeidet ble satt på en avgjørende prøve da Danmark fulgte pund-devalueringen og nedskrev kronen med 7,9 %. For å sikre resultatene av dette tiltak foreslo regjeringen en rekke upopulære forholdsregler. De ble nedvotert i Folketinget av de ikke-sosialistiske partier og 6 representanter for Socialistisk Folkeparti. Disse 6 brøt kort etter ut av SF og ble kjernen i et nytt parti, Venstresocialisterne, som stilte seg i opposisjon til moderpartiets samarbeid med sosialdemokratene. Etter valget 1968 fikk Danmark en borgerlig regjering, som satt frem til 1971.

Etter 1973 fikk regjeringen stadig svakere parlamentarisk grunnlag. Valget 1973 ble en katastrofe for de tradisjonelle partier, særlig de konservative og sosialdemokratene, mens to nye protestpartier, Fremskridtspartiet med Mogens Glistrup som leder og Centrum-Demokraterne dannet av høyresosialisten Erhard Jacobsen, fikk betydelig tilslutning. Ytterligere tre småpartier kom med, slik at det i alt ble hele ti partigrupper i Folketinget. I 1970-årene kom Danmark opp i store økonomiske vanskeligheter, særlig etter den internasjonale oljekrisen omkring årsskiftet 1973–74. Høsten 1976 ble Danmarks økonomiske situasjon forverret. Underskuddene på handelsbalansen steg, den registrerte arbeidsledigheten passerte åtte prosent, inflasjonstakten økte, og stigningen i brutto nasjonalproduktet avtok. For å få de nødvendigste saneringstiltak igjennom i Folketinget måtte statsminister Anker Jørgensen baute seg frem fra forlik til forlik med vekslende partigrupper i nasjonalforsamlingens sentrum og på dens høyre fløy.

1945 ble Danmark medlem av FN. Danmark gikk også inn i Europarådet ved dets opprettelse mai 1949 og var med på å danne Nordisk Råd 1952.

To hovedspørsmål har dominert dansk utenrikspolitikk etter 1945, forholdet til NATO og til markedsdannelsene i Vest-Europa. Under de nordiske forsvarsforhandlinger 1948–49 forsøkte den danske regjering energisk å utjevne de svensk-norske motsetninger, men da dette ikke lyktes, undertegnet Danmark Atlanterhavspakten. Radikale Venstre, kommunistene og en del av Retsforbundet stemte imot. En forutsetning for dansk medlemskap i NATO var at fremmede styrker og atomvåpen ikke skulle stasjoneres på dansk jord i fredstid. Tilslutningen til NATO førte til protester fra Sovjetunionen og Polen. Særlig tilspisset ble forholdet da NATO 1961 med dansk godkjennelse opprettet en såkalt enhetskommando for Østersjø-området (Danmark og Vest-Tyskland). Sovjetunionen, som hadde advart Danmark på forhånd, fornyet sin advarsel. Den danske regjering svarte imidlertid at Danmark selv ville vurdere sin sikkerhetspolitikk og at Vest-Tysklands medlemskap ikke endret NATOs defensive karakter.

I 1980-årene led den danske regjeringen, ledet av Poul Schlüter, flere nederlag i Folketinget i forsvars- og sikkerhetspolitikken. 1983 stemte Danmark for en forlengelse av rakettforhandlingene i Genève, i strid med NATOs dobbeltvedtak fra 1979. Samme år tok landet avstand fra utplassering av nye kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa. I 1988 ble regjeringen pålagt å informere fremmede krigsskip om at Danmark ikke tillot kjernevåpen på sitt territorium. Alt dette ble tatt dårlig opp av Danmarks NATO-partnere, og landet ble en tid ansett som et annenrangs NATO-medlem. Denne oppfatningen ble delt av statsministeren selv, men Schlüter nektet konsekvent å gå av som følge av sikkerhetspolitikken, fordi han mente at sakene var fremmet av taktiske hensyn.

I 1990-årene ble de sikkerhetspolitiske konfliktene mindre. 1995 ble det kjent at et amerikansk bombefly med atomvåpen om bord hadde styrtet i nærheten av Thule-basen på Grønland i 1968, og at ulykken hadde medført spredning av radioaktivitet. I kjølvannet av avsløringen ble det kjent at tidligere statsminister H. C. Hansen (1955–60) hadde gitt USA tillatelse til å lagre atomvåpen på Grønland etter 1958, uten at dette var blitt kjent eller godkjent i Folketinget. «Thule-saken» ble også en belastning for den nåværende danske regjeringen, som ble beskyldt for å ha unnlatt å offentliggjøre disse opplysningene.

Danmark ble medlem av EFTA 1958 og fulgte den britiske regjeringen som bad om medlemskapsforhandlinger med EEC (EF) 1961. Men da Frankrike 1963 stilte seg i veien for en utvidelse av EF, kom det først sommeren 1970 til forhandlinger om Danmarks medlemskap. De førte til at den danske regjering, som den norske, den britiske og den irske, undertegnet en medlemskapsavtale i Brussel i januar 1972. Den ble godkjent av Folketinget i september 1972 med 141 mot 34 stemmer, motstanderne var vesentlig SF og 12 sosialdemokrater. Folketingets vedtak ble bekreftet ved folkeavstemning 2. oktober 1972 med 63,5 % mot 36,5 % av de avgitte stemmer. Danmark ble medlem av EF 1. januar 1973.

I forbindelse med endringene i Roma-traktaten 1986 fikk Danmark en ny EF-debatt. Danmark forsøkte først å få utsatt reformene, men de ble omsider godkjent i en folkeavstemning med 56,2 % av stemmene. Folkeavstemningen ble oppfattet som et ja eller nei til EF overhodet, og resultatet viste en betydelig større skepsis til EF enn ved innmeldingen 1973. Etter forhandlingene om Maastricht-traktaten 1991 ble forslaget om EF-union (EU) lagt ut til folkeavstemning. Denne tredje folkeavstemningen 1992 gav nei-flertall med 50,7 %, et resultat som kom svært overraskende på det politiske miljøet i Danmark og i Europa for øvrig. Danskene gikk deretter inn i separate forhandlinger med EU om enkelte unntak fra avtalen. Etter disse forhandlingene, der Danmark bl.a. reserverte seg mot felles valuta, felles forsvar og unionsborgerskap (Edinburgh-avtalen), ble unionen endelig godkjent av Danmark i en ny folkeavstemning 1993. 56,8 % av velgerne stemte for unionen. 2000 avviste Danmark innføring av valutaen euro i en folkeavstemning; 53 % stemte nei.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.