Karen Blixen

Faktaboks

Karen Blixen
Karen Christence Blixen; Karen Christentze Blixen-Finecke; Tanne; Isak Dinesen
Født
17. april 1885, Rungsted, Danmark
Død
7. september 1962, Rungsted, Danmark

Karen Blixen

.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Karen Blixens hjem i Nairobi er i dag museum
Blixen bodde i dette huset i Nairobi fra 1917–1931.

Artikkelstart

Karen Blixen var en dansk forfatter som oppnådde stor internasjonal berømmelse. Hun er mest kjent for sine fire samlinger fortellinger utgitt mellom 1934 og 1958, med handling lagt til 1700- og 1800-tallet. Av fortellingene er det «Babettes Gæstebud» fra Skæbne-Anekdoter (1958) som har fått størst oppmerksomhet i ettertid. Erindringsverket Den afrikanske Farm (1937) tar utgangspunkt i tapet av den kaffefarmen hun i mange år bestyrte i Afrika. Boka er trolig den mest berømte beretningen fra skandinaver i Afrika i denne perioden.

Blixen skrev både på engelsk og dansk. Som regel skrev hun først på engelsk, under forfattersignaturen Isak Dinesen, før hun så gjendiktet til dansk under sitt eget navn, men det er også eksempler på det motsatte. De to utgavene er dermed mer å regne som parallellversjoner enn som original og oversettelse. Dinesen var hennes pikenavn og Isak hebraisk for den som ler. Hun skrev også spenningsromanen Gengældelsens Veje, 1944 under pseudonymet Pierre Andrézel.

Blixens forfatterskap bryter med den sosiale og psykologiske realismen som dominerte i mellomkrigstidens Danmark. Hun utnytter antikkens myter, henter inspirasjon fra romantikkens scenebilde og motiver, og hun låner fra Bibelen og Koranen, fra Dante Alighieri, William Shakespeare og eldre dansk diktning. Innenfor en tilsynelatende gammeldags ramme utforsker hun aktuelle spørsmål knyttet til kjønn, identitet og kunst. Som dansk nybygger tok hun del i den europeiske koloniseringen av Øst-Afrika, selv om hun hadde et kritisk syn på mange sider av det engelske kolonistyret.

Biografisk bakgrunn

Karen Christenze Dinesen ble født på Rungstedlund nord for København den 17. april 1885 som nest eldste datter av Ingeborg Westenholz og Wilhelm Dinesen. Moren var av borgerlig slekt, faren sønn av en godseier og offiser, og det var faren og hans slekt som øvde mest innflytelse på hennes kunstnerskap. Faren begikk selvmord da Karen var ti år, og hun har selv beskrevet hvilket tap det var for henne.

Blixen hentet flere av sine herregårdshistorier fra miljøet rundt de adelsslektene hun kjente som ung. Hun både tegnet og skrev fra hun var helt ung, og 1903 kom hun inn på Akademiet i København. Undervisningen der svarte ikke til forventningene, og skrivingen overtok etter hvert for malingen.

I 1913 forlot hun Danmark for britiskstyrt Øst-Afrika, dagens Kenya, og giftet seg ved ankomsten til Mombasa i 1914 med den svenske adelsmannen Bror von Blixen-Finecke. De ble skilt i 1925, og i 17 år drev hun en kaffefarm ved foten av Ngong Hills utenfor Nairobi på vegne av en stiftelse i Danmark. I Afrika-årene var det den engelske adelsmannen Denys Finch Hatton som ble Blixens store kjærlighet. Han døde i en flystyrt i 1931. I 1934 reiste hun tilbake til Danmark og ble boende på Rungstedlund resten av sitt liv.

Fortellinger

Allerede som helt ung skrev Blixen noen små fortellinger under signaturen Osceola, men det var først med Syv fantastiske Fortællinger (1935), først publisert på engelsk i 1934 som Seven Gothic Tales, at hun som 46 år gammel slo igjennom som forfatter og nærmest over natten ble berømt. Boka ble påbegynt mens Blixen bodde i Afrika, men fullført etter hjemkomsten til Danmark.

Med historier føyd inn i hverandre, som i en kinesisk eske, kan nok fortellingenes form virke fremmedartet på en moderne leser. Ordet «gotisk» i den engelske tittelen understreker dessuten enda sterkere enn «fantastisk» det fortidige og uhyggelige, samtidig som leseren blir minnet på forbindelsen til kunst og litteratur. «Ikke paa Dit Ansigt, men paa Din Maske vil jeg kende Dig,» uttaler en av bokas mange forkledte figurer, og Blixens bruk av pseudonymer og masker vitner om hennes interesse for forkledninger som overskrider kjønnsgrenser. Spørsmålet «hvem er jeg?» løper som en rød tråd gjennom alle fortellingene. I «Drømmerne» møter vi for eksempel operasangerinnen Pellegrina Leoni, som etter å ha mistet stemmen i en brann, bestemmer seg for at hun aldri mer vil være bare én person, fra nå av vil hun være mange: «Aldrig igen vil jeg have mit Hjerte og mit hele Liv bundet til een Kvinde og lide saa meget,» sier hun, forlater operaen og fortsetter livet i ulike forkledninger. Hun blir prostituert, revolusjonær motehandler – og helgen. På den måten synliggjør Pellegrina Leoni den kunstige motsetningen mellom ulike kvinneroller, og, ikke minst, hvordan de er forankret i et mannlig syn på kvinnen som enten hore eller madonna.

Midt under den tyske okkupasjonen av Danmark kom Vinter-Eventyr (1942). Den henter sin tittel fra Shakespeares A Winter’s Tale, men fem av de elleve fortellingene foregår i Danmark. Nordisk natur, historie og mytologi spiller en stor rolle i samlingen.

I 1956 kom Sidste Fortællinger og i 1958 Skæbne-Anekdoter – den siste samlingen Blixen selv utga. Bortsett fra «Storme» var alle fortellingene trykt eller kringkastet tidligere, enten på engelsk eller dansk. Ordet skjebne opptrer ganske ofte i hennes tekster, men skjebnen er ikke et forutbestemt mønster man passivt skal følge, men skal forstås som et overordnet mål hvert menneske må forholde seg aktivt og skapende til for at livet skal gi mening.

Babettes Gæstebud

Babettes Gjestebud, bokomslag

«Babettes Gæstebud» er den mest berømte fortellingen i Skæbne-Anekdoter. Fortellingen handler om den franske mesterkokken som på flukt fra revolusjonens Paris ender i Berlevåg i Norge hos to pietistiske søstre. Den har i ettertid gitt navn til både restauranter og menyer og er også blitt til film. Fortellingen handler nok om mat, men først og fremst om mat som kunst. Den menyen Babette komponerer for sine intetanende gjester, etter at hun plutselig har vunnet ti tusen franc i det franske lotteriet, opphøyer, transformerer og forsoner dem.

Blixen vender her om på forholdet mellom den lille verden i Berlevåg og den store verden utenfor. Den verdensvante generalen som trodde han skulle dominere samtalen rundt bordet, blir nærmest taus, mens menighetens medlemmer som ikke forstår hva de får servert og har avtalt at de ikke skal ytre et ord om maten de i utgangspunktet frykter, oppfører seg verdensvant – som om de aldri har gjort annet enn å drikke champagne, årgangssherry og spise skilpaddesuppe.

Det er en festmiddag av bibelske dimensjoner vi får her, der fransk gourmetmat tar over for nattverdens brød. Blixen viser oss et øyeblikk av nåde, der mennesket får en ny sjanse, men det er kokkekunsten og ikke troen som gir nåden.

Etter Blixens død kom Ehrengard (1963) og Efterladte Fortællinger (1975).

Den afrikanske farm

Den afrikanske farmen, bokomslag
Den afrikanske farmen, bokomslag
Gyldendal.

I erindringene fra Afrika, Den afrikanske Farm (1937), omskaper Blixen sine år i Afrika og tapet av farmen til diktning. Boka blir hennes «sang om Afrika». Her minnes hun det afrikanske høylandet, gjengir episoder fra dagliglivet på farmen og forteller om sine medarbeidere og tjenere, som kokken Kamante, somalieren Farah Aden og sine engelske venner Denys Finch Hatton og Berkeley Cole.

Boka er, lik den klassiske tragedien, sammensatt av fem deler. Handlingsforløpet bærer da også noen av tragediens trekk: Fra innledningens paradisiske overblikk føres hovedpersonen gjennom dagligliv og vanskeligheter som uunngåelig leder til den endelige avskjeden nede på jernbanestasjonen i Nairobi.

Landet kan nok umiddelbart framstå for leseren som et mytisk og tidløst rom, men fortelleren gjør det fra første side klart at dette er en verden som har eksistert lenge før hennes ankomst. Boka rommer dessuten skarpe og kritiske iaktakelser av de engelske kolonialistene. I dag er det likevel ikke vanskelig å gå med på at Den afrikanske Farm føyer seg inn i rekken av bøker som gir et eurosentrisk bilde av landet, med den hvite nybyggeren som hovedperson. Boka atskiller seg imidlertid fra mange samtidige og senere Afrika-skildringer ved også å forsøke å se tingene også fra motsatt side. I sær fjerde del av boka er en krass kritikk av engelskmennenes herredømme og de hvite nybyggernes uforstand.

Fra kenyansk side har det i ettertid kommet hard kritikk mot Blixen, især fra forfatteren Ngugi wa Thiong’o. Det er imidlertid viktig å minne om at i debatten om Blixens rolle i koloniseringen av Afrika, og hvordan man skal forstå Den afrikanske Farm i dette perspektivet, er siste ord ikke sagt – diskusjonen om kolonitiden pågår fortsatt. I den danske, tekstkritiske nyutgaven av Den afrikanske Farm fra 2007 er den kolonihistoriske bakgrunnen grundig redegjort for, i et etterord av Lasse Horne Kjældgaard. Fra norsk side har Tonje Vold nylig gitt en nyansert lesning av boka i et postkolonialt perspektiv (Å lese verden: Fra imperieblikk og postkolonialisme til verdenslitterator og økokritikk, 2019).

De beskyldningene om rasisme Blixen har vært utsatt for, kommer også i et noe annet lys når man vet at hun av andre hvite i den britiske kronkolonien ble angrepet for å være «pro-native», altså for de innfødte. Det var ikke ment som en kompliment. Går vi til brevene hun skrev fra Afrika, finner vi kritikken mot engelskmennenes oppførsel langt mer direkte uttrykt enn det den indirekte framstillingsformen i erindringsverket gir rom for. Blixens har et skarpt blikk for at landet egentlig tilhører de opprinnelige innbyggerne: «Landet var de Indfødtes,» skriver hun. Det er likevel tydelig at hun ikke utsetter sin egen posisjon som overhode på farmen for kritisk eksaminasjon.

I 1960 kom en slags ’etterskrift’ til Den afrikanske Farm, Skygger paa Græsset.

Brev

Et første utvalg av brevene fra Afrika ble publisert i 1978, mens en fullstendig utgave ble publisert i 2012: Karen Blixen i Afrika. En brevsamling 1914-31, red. Marianne Wirenfeldt Asmussen, Marianne Juhl og Frans Lasson. Også brevene fra Danmark er utgitt: Karen Blixen i Danmark. Breve 1931–62 (1996), redraktør Frans Lasson og Tom Engelbrecht. Begge brevsamlingene er uvurderlige kilder til forståelsen av liv og forfatterskap.

Kåserier og essays

I hele etterkrigstiden gjorde Blixen seg gjeldende gjennom radioforedrag, intervjuer, essayer og bøker, og hun inntok gjerne kontroversielle og til dels usamtidige standpunkter i alt fra spørsmål om likestilling til rettskrivningsreformer og dyreforsøk. Samtidig med at hun offentlig diskuterte aktuelle emner, dyrket hun helt bevisst sin rolle som mystiker og tre tusen år gammel heks. Fra slutten av 1940-tallet og fram til sin død i 1962 ble Rungstedlund samlingssted for en rekke mannlige forfattere, litteraturkritikere og forskere, blant dem kjente danske kulturpersonligheter som dikteren Torkild Bjørnvig og litteraturforskeren Aage Henriksen, som begge har skrevet om vennskapet med henne i ettertid.

Filmatiseringer

Blixen, Karen (bilde fra Out of Africa)

Filmen Mitt Afrika (1985), basert på Blixens selvbiografiske Den afrikanske farm, ble en stor suksess. Her ser vi Meryl Streep og Robert Redford som Karen Blixen og hennes elsker Denys Finch-Hatton.

Av /NTB Scanpix ※.

Flere av Blixens fortellinger er filmatisert. I 1968 kom Orson Welles' Den udødelige Historie. I 1987 kom Babettes Gæstebud, regissert av Gabriel Axel. Filmen vant Oscar for beste fremmedspråklige film i 1988. Også Den afrikanske Farm er blitt film: Sydney Pollacks Out of Africa med Meryl Streep og Robert Redford i hovedrollene kom på kino i 1985. Karen Blixen – Storyteller (1995) av Christian Braad Thomsen er en dokumentar om hennes liv og forfatterskap.

Museer

Karen Blixen museet, Rungstedlund, nord for København

Både Karen Blixens hjem i Nairobi og hennes hjem i Rungstedlund, nord for København, er blitt museer.

Oversettelser til norsk

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Aiken, Susan Hardy, Isak Dinesen and the Engendering of Narrative. Chicago: The University of Chicago Press, 1990.
  • Brantly, Susan C. Understanding Isak Dinesen. Columbia: University of South Carolina Press, 2002.
  • Engberg, Charlotte. Billedets ekko. Om Karen Blixens fortællinger. København: Gyldendal, 2000.
  • Engberg, Charlotte. Latter og lettere beruset. Om at læse Karen Blixen. Odense: Syddansk universitetsforlag, 2019.
  • Heede, Dag. Det umenneskelige. Analyser af seksualitet, køn og identitet hos Karen Blixen. Odense: Odense universitetsforlag, 2001.
  • Jørgensen, Bo Hakon. Siden hen – Om Karen Blixen. Odense: Odense universitetsforlag, 1999.
  • Langbaum, Robert. The Gayety of Vision. A Study of Isak Dinesen’s Art. New York: Random House, 1965.
  • Rosdahl, John & Ivan. Z. Sørensen. At læse Karen Blixen. Århus: Systime, 2011.
  • Rostbøll, Grethe F. Længslens vingeslag. Analyser af Karen Blixdens fortællinger. København: Gyldendal, 1996.
  • Schmidt-Madsen, Sune de Souza. En lille bog om Blixen. København: Linhardt og Ringhoff, 2012.
  • Selboe, Tone. Kunst og erfaring, En studie i Karen Blixens forfatterskap, Odense: Odense universitetsforlag, 1996.
  • Selboe, Tone. Karen Blixen. Oslo: Gyldendal, 1999.
  • Stecker, Marianne T. The Creative Dialectic in Karen Blixen’s Essays. Om gender, Nazi Germany, and Colonial Desire. København: Museum Tusculanum Press, 2014.
  • Steponavičiūtė, Ieva. Texts at Play: The Ludic Aspect of Karen Blixen's Writings. Vilnius: Vilnius University, 2011.
  • Sørensen, Ivan Z. Blixens humor. København: U Press, 2021.
  • Thurman, Judith. Isak Dinesen. The Life of Karen Blixen. London: Penguin, 1984.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg