færøysk

Færøysk er morsmål for innbyggerne på Færøyene og er offisielt språk ved siden av dansk. Ifølge hjemmestyreloven av 1948 er færøysk hovedspråket.

Færøysk kan på flere måter sies å stå på et mellomtrinn mellom sørvestnorsk og islandsk. Det har et nokså rikt bøyingssystem: Substantiver, adjektiver og pronomen bøyes i fire kasus, men i talemålet er genitiv, som i norske dialekter, vanligvis blitt erstattet av preposisjonskonstruksjoner. I verbalbøyningen har konjunktiv nesten forsvunnet.

Lydsystemet har gjennomgått endringer som delvis har paralleller i norsk og islandsk. Slik har v falt bort foran r i fremlyd, for eksempel rangur (norsk: (v)rang). Etter vokal har trykksterk ll blitt til dl: fjall 'fjell' uttales [fjadl]. Etter gammel diftong har nn blitt til dn: seinni 'senere' uttales [saidni]. Så har rn blitt til dn i for eksempel barn, som uttales [badn].

Den ustemte, dentale spiranten þ er i fremlyd blitt til t: norrønt þing, þat 'ting, det' er på færøysk ting, tað. Delvis har þ i fremlydogså blitt til h: norrønt þórsdagr og þessi 'torsdag, denne' er på færøysk hósdagur og hesin. Tegnet ð, som i norrønt stod for stemt, dental spirant, blir også nå brukt i skrift, men lyden som tegnet representerte, har enten falt bort, som i vaða 'vade' og tíð 'tid', som uttales [væa] og [tía], eller den har blitt til noe annet. Norrønt hv skrives fortsatt slik, men uttales [kv], som i store deler av norsk og islandsk: Hvítur 'hvit' uttales [kvuitur].

Karakteristisk for færøysk er den utpregede «skjerpingen» av vokalsammenstøt: Norrønt eyjar 'øyer' og róa 'å ro' har blitt til færøysk oyggjar, som uttalee [åddʒar] og rógva, som uttales [rægva].

De norrøne diftongene au, ei, ey er opprettholdt, men au skrives ey og uttales [æi], og norrønt ey skrives oy og uttales [åi]. Den norrøne diftongen ei uttales [ai] (men i nord og øst [åi]): reyður 'rød', bein 'bein' og loysa 'løse' uttales [ræijor], [bain] og [låisa].

De gamle lange vokalene á, ó, ú, æ, é, í er mer eller mindre diftongert. Norrønt blár 'blå', blóð, hús, lær 'lår', tré og lík har blitt til færøysk bláur, blóð, hús, lær, træ (lang e og æ har falt sammen) og lík, som uttales [blåavur], [blåu], [hyus], [læar], [træa] og [luik]. Som i islandsk og i enkelte norske dialekter har kort og lang y falt sammen med i: fyrr 'før' og lýsa 'lyse' uttales [firr] og [luisa].

Andre trekk som minner om islandsk, er forlengelsen av rotvokalen i ord som sjálvur og fólk, og svarabhaktivokalen u foran r, for eksempel i fótur og tekur (presens av taka).

Færøysk har utviklet seg fra de sørvestnorske dialektene som nybyggerne i vikingtiden tok med seg fra Norge. Språket er i dag oppdelt i flere dialekter med store forskjeller, sett i forhold til språkområdets størrelse.

De eldste færøyske skriftlige kildene er to runeinnskrifter fra henholdsvis cirka 1000 og cirka 1200. Vi finner også færøyske målmerker i forskjellige juridiske dokumenter fra middelalderen som angår Færøyene.

Som i Norge, ble dansk administrasjonsspråk på Færøyene fra slutten av middelalderen, og først mot slutten av 1700-tallet begynte man å nedtegne nyere færøysk språk. Jens Christian Svabos opptegnelser av færøyske folkeviser var viktige bidrag til skriftfesting av færøysk, og med folkevisene ble grunnen lagt for litterær bruk av færøysk språk.

Fra 1840-årene la prost Venceslaus U. Hammershaimb grunnlaget for å utforme et felles færøysk skriftspråk med grunnlag i dialektene, med norrønt og særlig nyere islandsk som forbilde. Hammershaimbs språknormal er med små forandringer den som fortsatt gjelder.

• Færøyene
• færøysk diktning
• Færøyenes litteratur
• Norrønt
• Islandsk

• Hagström, Björn: «Det färöiska språket.» Schröder, Hasse, red.: Färöarna. mer än fåglar. 1993. 70–75.
• Lehmann, Eigil: Færøysk-norsk ordbok. 1987.
• Sandqvist, Carin: Studier över meningsbyggnaden i färöiskt skriftspråk. 1980.