Færøysk kan på flere måter sies å stå på et mellomtrinn mellom sørvestnorsk og islandsk. Det har et nokså rikt bøyingssystem: Substantiver, adjektiver og pronomen bøyes i fire kasus, men i talemålet er genitiv, som i norske dialekter, vanligvis blitt erstattet av preposisjonskonstruksjoner. I verbalbøyningen har konjunktiv nesten forsvunnet.
Lydsystemet har gjennomgått endringer som delvis har paralleller i norsk og islandsk. Slik har v falt bort foran r i fremlyd, for eksempel rangur (norsk: (v)rang). Etter vokal har trykksterk ll blitt til dl: fjall, 'fjell', uttales [fjadl]. Etter gammel diftong har nn blitt til dn: seinni, 'senere', uttales [saidni]. Så har rn blitt til dn i for eksempel barn, som uttales [badn].
Den ustemte, dentale spiranten þ er i fremlyd blitt til t: norrønt þing, þat, 'ting, det', er på færøysk ting, tað. Delvis har þ i fremlydogså blitt til h: norrønt þórsdagr og þessi, 'torsdag, denne', er på færøysk hósdagur og hesin. Tegnet ð, som i norrønt stod for stemt, dental spirant, blir også nå brukt i skrift, men lyden som tegnet representerte, har enten falt bort, som i vaða, 'vade', og tíð, 'tid', som uttales [væa] og [tía], eller den har blitt til noe annet. Norrønt hv skrives fortsatt slik, men uttales [kv], som i store deler av norsk og islandsk: Hvítur, 'hvit', uttales [kvuitur].
Karakteristisk for færøysk er den utpregede «skjerpingen» av vokalsammenstøt: Norrønt eyjar, 'øyer', og róa, 'å ro', har blitt til færøysk oyggjar, som uttalee [åddʒar] og rógva, som uttales [rægva].
De norrøne diftongene au, ei, ey er opprettholdt, men au skrives ey og uttales [æi], og norrønt ey skrives oy og uttales [åi]. Den norrøne diftongen ei uttales [ai] (men i nord og øst [åi]): reyður, 'rød', bein, 'bein', og loysa, 'løse', uttales [ræijor], [bain] og [låisa].
De gamle lange vokalene á, ó, ú, æ, é, í er mer eller mindre diftongert. Norrønt blár, 'blå', blóð, hús, lær, 'lår', tré og lík har blitt til færøysk bláur, blóð, hús, lær, træ (lang e og æ har falt sammen) og lík, som uttales [blåavur], [blåu], [hyus], [læar], [træa] og [luik]. Som i islandsk og i enkelte norske dialekter har kort og lang y falt sammen med i: fyrr, 'før', og lýsa, 'lyse', uttales [firr] og [luisa].
Andre trekk som minner om islandsk, er forlengelsen av rotvokalen i ord som sjálvur og fólk, og svarabhaktivokalen u foran r, for eksempel i fótur og tekur (presens av taka).
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.