færøysk

Færøysk, språk som hører til de nordgermanske språkene i den indoeuropeiske språkfamilien. Innen de nordgermanske eller nordiske språkene utgjør færøysk sammen med norsk og islandsk en vestnordisk språkgruppe, til forskjell fra den østnordiske med dansk og svensk.

Færøysk er morsmål for innbyggerne på Færøyene og offisielt språk ved siden av dansk. Ifølge hjemmestyreloven av 1948 er færøysk hovedspråket.

Færøysk kan på flere måter sies å stå på et mellomtrinn mellom sørvestnorsk og islandsk. Det har et forholdsvis rikt bøyningssystem. Substantiver, adjektiver og pronomen bøyes i fire kasus. Men i talemålet er genitiv, liksom i norske dialekter, til vanlig blitt erstattet av preposisjonskonstruksjoner. Verbalbøyningen har på det nærmeste oppgitt konjunktiv.

Lydsystemet har gjennomgått endringer som til dels har paralleller i norsk og islandsk. Således er v falt bort i fremlyd foran r, f.eks. rangur (norsk: (v)rang). Trykksterk ll er etter vokal blitt til dl: fjall 'fjell', uttales [fjadl], nn etter gammel diftong er blitt til dn: seinni 'senere', uttales [saidni], rn er blitt til dn: barn, uttales [badn].

Den ustemte, dentale spiranten þ er i fremlyd blitt t: norrønt þing, þat 'ting, det', færøysk ting, tað, eller til dels h: norrønt þórsdagr, þessi 'torsdag, denne', færøysk hósdagur, hesin. Tegnet ð, som i norrønt stod for stemt, dental spirant, blir også nå brukt i skrift, men lyden som tegnet representerte, er enten bortfalt: vaða 'vade', tíð 'tid' uttales [væa], [tía], eller er blitt endret. Norrønt hv skrives fortsatt slik, men uttales [kv], som i store deler av norsk og islandsk: hvítur 'hvit', uttales [kvuitur].

Karakteristisk for færøysk er den utpregede «skjerpning» av vokalsammenstøt: norrønt eyjar 'øyer', róa 'å ro' er blitt til færøysk oyggjar med uttale [åddʒar], rógva uttalt [rægva]. De norrøne diftongene au, ei, ey er opprettholdt, men au skrives ey og uttales [æi], og norrønt ey skrives oy og uttales [åi]. Den norrøne diftongen ei uttales [ai], i nord og øst [åi]: reyður 'rød', bein 'ben', loysa 'løse' uttales [ræijor], [bain], [låisa].

De gamle lange vokalene á, ó, ú, æ, é, í er blitt mer eller mindre diftongert. Norrønt blár 'blå', blóð, hús, lær 'lår', tré, lík er blitt til færøysk bláur, blóð, hús, lær, træ (lang e og æ er falt sammen), lík, som uttales [blåavur], [blåu], [hyus], [læar], [træa], [luik]. Liksom i islandsk og enkelte norske målfører er kort og lang y falt sammen med i: fyrr 'før', lýsa 'lyse' uttales [firr, luisa]. Andre trekk som minner om islandsk, er forlengelsen av rotvokalen i ord som sjálvur, fólk, og innskuddsvokalen u foran r: fótur, tekur (presens av taka).

Færøysk har utviklet seg fra de sørvestnorske dialektene som nybyggerne i vikingtiden tok med seg fra Norge. Språket er i dag oppdelt i flere dialekter, som i forhold til språkområdets utstrekning oppviser betydelige forskjeller. De eldste færøyske språkminnesmerkene er to runeinnskrifter fra henholdsvis ca. 1000 og ca. 1200. I forskjellige juridiske dokumenter fra middelalderen som angår Færøyene, lar det seg påvise færøyske målmerker. Først mot slutten av 1700-tallet begynte man å nedtegne nyere færøysk språk. Viktige i denne sammenheng ble Jens Christian Svabos opptegnelser av færøyske folkeviser. Med dem ble grunnen lagt for litterært bruk av færøysk språk. I 1840-årene og senere utførte prost Venceslaus U. Hammershaimb et grunnleggende arbeid med å utforme et felles færøysk skriftspråk med grunnlag i dialektene, og med norrønt og særlig nyere islandsk som forbilde. Hammershaimbs språknormal er med små forandringer den som fortsatt gjelder.

• Anbefalt litteratur