færøysk

Færøysk er morsmål for innbyggerne på Færøyene og offisielt språk ved siden av dansk. Ifølge hjemmestyreloven av 1948 er færøysk hovedspråket.

Færøysk kan på flere måter sies å stå på et mellomtrinn mellom sørvestnorsk og islandsk. Det har et forholdsvis rikt bøyningssystem. Substantiver, adjektiver og pronomen bøyes i fire kasus. Men i talemålet er genitiv, liksom i norske dialekter, til vanlig blitt erstattet av preposisjonskonstruksjoner. Verbalbøyningen har på det nærmeste oppgitt konjunktiv.

Lydsystemet har gjennomgått endringer som til dels har paralleller i norsk og islandsk. Således er v falt bort i fremlyd foran r, f.eks. rangur (norsk: (v)rang). Trykksterk ll er etter vokal blitt til dl: fjall 'fjell', uttales [fjadl], nn etter gammel diftong er blitt til dn: seinni 'senere', uttales [saidni], rn er blitt til dn: barn, uttales [badn].

Den ustemte, dentale spiranten þ er i fremlyd blitt t: norrønt þing, þat 'ting, det', færøysk ting, tað, eller til dels h: norrønt þórsdagr, þessi 'torsdag, denne', færøysk hósdagur, hesin. Tegnet ð, som i norrønt stod for stemt, dental spirant, blir også nå brukt i skrift, men lyden som tegnet representerte, er enten bortfalt: vaða 'vade', tíð 'tid' uttales [væa], [tía], eller er blitt endret. Norrønt hv skrives fortsatt slik, men uttales [kv], som i store deler av norsk og islandsk: hvítur 'hvit', uttales [kvuitur].

Karakteristisk for færøysk er den utpregede «skjerpning» av vokalsammenstøt: norrønt eyjar 'øyer', róa 'å ro' er blitt til færøysk oyggjar med uttale [åddʒar], rógva uttalt [rægva]. De norrøne diftongene au, ei, ey er opprettholdt, men au skrives ey og uttales [æi], og norrønt ey skrives oy og uttales [åi]. Den norrøne diftongen ei uttales [ai], i nord og øst [åi]: reyður 'rød', bein 'ben', loysa 'løse' uttales [ræijor], [bain], [låisa].

De gamle lange vokalene á, ó, ú, æ, é, í er blitt mer eller mindre diftongert. Norrønt blár 'blå', blóð, hús, lær 'lår', tré, lík er blitt til færøysk bláur, blóð, hús, lær, træ (lang e og æ er falt sammen), lík, som uttales [blåavur], [blåu], [hyus], [læar], [træa], [luik]. Liksom i islandsk og enkelte norske målfører er kort og lang y falt sammen med i: fyrr 'før', lýsa 'lyse' uttales [firr, luisa]. Andre trekk som minner om islandsk, er forlengelsen av rotvokalen i ord som sjálvur, fólk, og innskuddsvokalen u foran r: fótur, tekur (presens av taka).

Færøysk har utviklet seg fra de sørvestnorske dialektene som nybyggerne i vikingtiden tok med seg fra Norge. Språket er i dag oppdelt i flere dialekter, som i forhold til språkområdets utstrekning oppviser betydelige forskjeller. De eldste færøyske språkminnesmerkene er to runeinnskrifter fra henholdsvis ca. 1000 og ca. 1200. I forskjellige juridiske dokumenter fra middelalderen som angår Færøyene, lar det seg påvise færøyske målmerker. Først mot slutten av 1700-tallet begynte man å nedtegne nyere færøysk språk. Viktige i denne sammenheng ble Jens Christian Svabos opptegnelser av færøyske folkeviser. Med dem ble grunnen lagt for litterært bruk av færøysk språk. I 1840-årene og senere utførte prost Venceslaus U. Hammershaimb et grunnleggende arbeid med å utforme et felles færøysk skriftspråk med grunnlag i dialektene, og med norrønt og særlig nyere islandsk som forbilde. Hammershaimbs språknormal er med små forandringer den som fortsatt gjelder.

• Anbefalt litteratur