folkrock

I USA omfatter begrepet folkrock først og fremst den musikkstilen som oppsto omkring midten av 1960-årene, da visesangere som Bob Dylan og Simon and Garfunkel begynte å bruke elektriske instrumenter som el-gitar og el-bass i tillegg til trommer.

Forløperen – og mye av inspirasjonen – for utviklingen av amerikansk folkrock var den amerikanske «folk revival»-bølgen som fikk sin oppblomstring gjennom 1950-tallet med artister som Woody Guthrie og Pete Seeger, og som også aktualiserte seg internasjonalt mot slutten av dette tiåret. Guthrie og Seeger baserte mange av sine sanger på innsamlet materiale av blant annet etnomusikologer som John Lomax og Alan Lomax. På denne måten kan man snakke om en tidlig form for folkemusikalsk revival hvor disse to fungerte som formidlere mellom gammel og ny tradisjon.

Guthrie og Seeger ble således i sin tur en viktig inspirasjonskilde for den nye generasjonen med «folk»-artister på 1960-tallet som Bob Dylan, Joan Baez, Simon and Garfunkel og Crosby, Stills, Nash & Young. Denne generasjonen «folk»-artister fikk voksende popularitet i dette tiårets ungdomsopprør gjennom hippie-bølgen og demostrasjonene mot Vietnamkrigen.

Bob Dylan var en viktig figur i overgangen fra akustiske til elektriske instrumenter. Særlig hans opptreden på Newport Folk Festival i 1965 ble viktig. Der stilte han med band med elektriske instrumenter, og spilte selv el-gitar.

Også gruppen The Byrds var viktige. Allerede i 1965 hadde de spilt inn Dylan-låter med rockeband-besetning innenfor singleplatenes spilletid. Dette gjelder eksempelvis Byrds-innspillingen «Mr Tambourine Man» som ble gitt ut som single. Av denne grunn kan The Byrds regnes som et av de første folkrock-bandene.

De tidligste eksemplene på amerikansk folkrock kan på norsk også kalles viserock. Dette gjelder band og artister som ovennevnt The Byrds, Bob Dylan, Joan Baez, Joni Mitchell, Crosby, Stills, Nash & Young og Country Joe McDonald. Med dette kan en si at amerikansk folkrock skiller seg ut fra den britiske folkrocken.

Mens den amerikanske folkrocken kan beskrives som viserock, blandet den britiske i langt større grad inn tradisjonell folkemusikk fra Storbritannia. Både ulike former som ballader, jigs og reels, og tradisjonelle instrumenter som fele, blikkfløyte, trekkspill ble brukt i den britiske folkrocken.

De første innspillingene av britisk folkrock ble gjort av gruppen Fairport Convention som ga ut albumet Liege & Liefe i desember 1969. Dette albumet var banebrytende fordi låtene i stor grad var basert på grundige studier av innsamlet tradisjonsmateriale fra engelsk og skotsk folkemusikk, fra samlere som Francis James Child og Bertrand Harris Bronson.

Fairport Convention-medlemmer som el-bassisten Ashley Hutchings, gitaristen og singer-songwriter Richard Thompson, Dave Swarbrick (fele, mandolin og vokal) og vokalisten og låtskriveren Sandy Denny fikk en sentral rolle i utviklingen av britisk folkrock, både som soloartister og medlemmer av andre grupper. I tillegg til å arrangere folkemusikalsk tradisjonsmateriale har Denny, Thompson og Swarbrick bidratt betydelig som låtskrivere. Ashley Hutchings, som sluttet i Fairport Convention ved årsskiftet 1969/1970, har dannet en rekke folkrockband, blant andre Steeleye Span, Albion Band, Morris On, Rainbow Chasers og Lark Rise Band.

Også Jethro Tull var et sentralt folkrock-band på 1970-tallet. Sosiale og musikalske nettverk mellom Jethro Tull, Fairport Convention og Steeleye Span avstedkom en rekke konserter og innspillinger på tvers av bandene.

Den britiske folkrocken var særlig populær i 1970-årene gjennom grupper og artister som Fairport Convention, Steeleye Span, Fotheringay, Albion Band, Pentangle, Incredible String Band, Oysterband, Lindisfarne, Jack the Lad (som hadde sitt utspring fra sistnevnte gruppe) og ikke minst det tidligere og sentrale Fairport Convention-medlemmet Richard Thompsons stadig nye bandsammensetninger. Ved siden av nevnte band og artister ble britisk folkrock videreført i 1980-årene av nye band som Home Service, The Pogues, og Waterboys, de to sistnevnte med inspirasjon både fra irsk folkemusikk og punkrock.

Siden 1990-tallet og har det skjedd en betydelig oppblomstring av nye britiske folk- og folkrock-band og artister. Her kan blant annet Little Johnny England, TradArrr, Whapweasel, Bellowhead, Feast of Fiddles, The Gathering – TheLegends of Folk-Rock, Chris While, Kellie While, Edwina Hayes, the Shee, Thea Gilmore og Pauline Black of the Selecter nevnes.

I det øvrige Europa fikk folkrock en oppblomstring i land og regioner som Bretagne i Frankrike, de nordiske landene, og en rekke land i de østlige og sørlige Europa. Med unntak av Frankrike opplever en denne musikkformen i mindre grad i sentraleuropeiske land som Tyskland og Østerrike. Riktignok er en vitne til en ekspanderende folk-metal-scene i Tyskland, men blandingen tradisjonsmateriale fra folkemusikkarven og rockens klangverdener er heller sjeldent. I Frankrike har derimot særlig Bretagne-regionen vist fram et offensivt og raskt ekspanderende musikkliv innenfor folkrock med band og artister som Alan Stivell, Sonerien Du, Startijenn, Tri Yann, Kornog, Malicorne, Yogan og Skolvan.

En del musikk i folkrock-tradisjonen kalles Electric Folk. Dette gjelder først og fremst den delen av det britiske folkrock-miljøet som tydelig integrerer folkemusikalsk tradisjonsmateriale med rockens klangteksturer. Eksempler på dette er bandene Fairport Convention, Steeleye Span, Albion Band og Jack the Lad.

Folkrock knyttes også gjerne til diskusjonen verdensmusikk i media og forskning om tradisjonsmusikk som krysser grenser mot elektroniske klangverdener innenfor rock og musikk fra andre kulturer.

• rock
• vise
• populærmusikk

• Brocken, M. (2003). The British Folk Revival. Aldershot: Ashgate.
• Bronson, B.H. (1962). The Traditional Tunes of Child Ballads. Princeton – New Jersey: Princeton University Press.
• Burns, R. (2012) Transforming Folk: Innovation and Tradition in English Folk-Rock Music. Manchester: Manchester University Press.
• Child, F.J. (Ed.) (1886). The English and Scottish Popular Ballads – in five volumes. Volume II. New York: Dover Publications, Inc.
• Dybo, T. (2005). Folkrock – folkemusikalsk revival eller populærmusikalsk fenomen? Studia Musicologica Norvegica, 31, 124–149.
• Dybo, T. (2012a) Britisk etnisitet og Fairport Convention. In T. Dybo & K. Oversand. (Eds.), Musikk, politikk og globalisering (pp. 33–55). Trondheim: Akademika Forlag.
• Dybo, T. (2012b). Bretonsk glokalisering. In T. Dybo & K. Oversand. (Eds.), Musikk, politikk og globalisering (pp. 57–74). Trondheim: Akademika Forlag.
• Dybo, T. (2012c). Karelsk glokalisering: Värttinä og verdensmusikken. In T. Dybo & K. Oversand. (Eds.), Musikk, politikk og globalisering (pp. 75–96). Trondheim: Akademika Forlag.
• Dybo, T. (2015) Folkrock som globalisert musikkultur lokalisert i nordområdene. In P. Fagerheim & O. Larsen (Eds.), Musikk, folk og landskap (pp. 175–200). Stamsund: Orkana forlag.
• Dybo, T. (2017). Fairport Convention: Gender and Voicing Strategies in a Sound Signature. In S. Hawkins (Ed.), The Routledge Research Companion to Popular Music & Gender (pp. 182–195). Abingdon: Routledge.
• Dybo, T. (2019). Folk and Popular Music in the Nordic Countries. In T. Howell (ed.), The Nature of Nordic Music (forthcoming book publication). Abingdon: Routledge.
• MacKinnon, N. (1993). The British Folk Scene: Musical Performance and Social Identity. Buckingham: Open University Press.
• Sweers, B. (2005). Electric folk: The Changing Face of English Traditional Music. Oxford: Oxford University Press.
• Young, R. (2010). The Electric Eden: Unearthing Britain’s Visionary Music. London: Faber & Faber.