Birthe Neumann og Ghita Nørby i David Hares To kvinder ved Det Kongelige Teater (2004).

Det KongeligeTeater/Henrik Stenberg. begrenset

Camilla Ruelykke Holst og Nicolai Hansen i Den Kongelige Ballets oppsetning av Auguste Bournonvilles Et Folkesagnhøsten 2004.

Danmarks Turistråd. begrenset

I danske middelalderkirker finnes kalkmalerier med motiver fra scener som minner om de europeiske mysteriespillene, særlig avbildninger av helvetesgapet som var en fast bestanddel av mysteriespillene i Frankrike og Tyskland. Fra 1574 kjenner man imidlertid spillet om St. Knud, et mirakelspill om helgenkongen som ble drept i 1131. Det var sannsynligvis tale om simultanspill, dvs. at det foregår noe på flere spillesteder samtidig. De første regulære dramatiske forestillinger knyttet til tekstfremføringer er de humanistiske skolekomediene på 1500-tallet, med forbilder i antikke latinske komedier og antagelig spilt på plattformscener. I forbindelse med kroningen av Christian 4 i 1596 ble det arrangert trionfi eller festlige opptog etter italiensk mønster, med allegoriske tablåer på vogner. I 1634 ble det oppført en hoffballett etter fransk mønster, og i 1686 ble en kulissescene bygd for å ta imot franske hoff-teatertrupper. Bygningen brant imidlertid ned i en brann som krevde 200 menneskeliv. René Magnon de Montaigu, en tidligere fransk hoffteater-skuespiller, stod bak det første forsøket på å skape et profesjonelt teater i 1722.

Den danske Skueplads holdt til i Lille Grønnegade, og Ludvig Holberg ble oppfordret til å skrive komedier på dansk. Dette resulterte i den såkalte poetiske raptus, og en lang rekke av hans komedier ble fremført på de få årene teateret eksisterte. Det lukket i 1728 etter en stor bybrann og en pietistisk bølge førte til at all teatervirksomhet ble forbudt i flere år. Et nytt initiativ kom i 1748, da et nytt kompani ble grunnlagt, og ble det teateret som kom til å bli kalt for Det Kongelige Teater, etter hvert med fast støtte fra hoffet. Dermed var et dansk nasjonalteater grunnlagt, og etter fransk mønster hadde det i lang tid privilegium på å spille det klassiske danske repertoar.

En romantisk spillestil overtar etter hvert for den klassiske deklamatoriske, og i denne prosessen står den norskfødte skuespilleren Michael Rosing sentralt. Det første danske teater utenfor København ble åpnet i Odense i 1792, og gjorde seg bemerket med å spille Shakespeare for første gang i Danmark.

Det borgerlige drama fikk etter hvert gjennomslag, og særlig A. von Kotzebue ble ofte spilt i København. I tillegg kommer det romantiske repertoar med Adam Oehlenschläger til å stå sentralt med historiske dramaer som Håkon Jarl i 1808, og etter hvert fikk det tyske Sturm und Drang-drama innpass, særlig med Friedrich von Schiller. På midten av 1800-tallet var Johann Ludvig Heiberg teatersjef på Det Kongelige Teater, og sjefstiden var preget av hans polemikk mot romantikken og dyrkelsen av klassisismen. Han var gift med Johanne Luise Heiberg som var en av tidens sentrale skuespillere, i skjæringspunktet mellom romantikk og realisme.

Privatteateret Casino fra 1850 var det første teateret som gav Det Kongelige Teater alvorlig konkurranse, med den første Ibsen-oppsetning i København og med verdenspremiere på Strindbergs Faderen i 1887. Folketeatret ble åpnet i København i 1857 og satte opp stykker som ble avvist av nasjonalteateret. Michael Wiehe og Frederik Høedt hørte også til tidens sentrale skuespillere, i tillegg til Betty Hennings, som er blitt kjent som den aller første Nora i Ibsens Et Dukkehjem. Det var i en oppsetning av William Bloch på Det Kongelige Teater i 1879, og må sees i sammenheng med Blochs betydning for realismens og den moderne regikunstens gjennombrudd i dansk teater.

På begynnelsen av 1900-tallet ble landsdelsscenen i Århus og Odense åpnet. Max Reinhardts stil fikk etter hvert betydning for dansk teater ved at realismen fikk et snev av stilisering. Dagmarteatret stod sentralt i denne utviklingen, og i 1928 hadde Edward Gordon Craig sceneutkastet til en oppførelse av Ibsens Kongsemnerne. Et teater preget av reteatralisering fikk gjennomslag med regissører som Per Knutzon, Holger Gabrielson og Svend Methling. Det ble opprettet nye privatteatre som skulle få betydning også for tiden etter den annen verdenskrig, slik som Betty Nansen-teateret fra 1917 som satset mye på å spille ny dramatikk. Et av de viktigste hadde imidlertid vært Dagmarteatret (1883–1937), hvor Bjørn Bjørnson i en periode var teatersjef. Kaj Munk og Kjeld Abell hørte med til de viktigste dramatikerne i dansk teater fra 1930-årene med stykker som Ordet og Melodien, der blev væk. Under den tyske okkupasjonen gikk teaterdriften nesten som normalt, men den var preget av politisk sensur. Allikevel hadde revyene en særlig betydning i denne tiden.

En ny teaterbygning på Kongens Nytorv som skulle huse Det Kongelige Teater, hadde stått ferdig i 1874. Her skulle man dyrke både opera, ballett og dramatisk teater. Dette førte periodevis til en svekkelse av teateret, mens andre ganger førte det til vellykkede samarbeidsforestillinger på tvers av de tre hovedgrenene. For å styrke det dramatiske teater ble Nye Scene åpnet i 1931, og flere intimscener er blitt grunnlagt etter hvert for å skjerpe teaterets konkurranseevne i forhold til privatteatrene.

Etter 1945 fikk privatteateret Det Ny Teater på Vesterbro stor betydning, og det Kongelige Teater måtte forholde seg til en stadig sterkere konkurranse både fra de andre scenene i København og landsdelsscenene som kom på offensiven, gjennom å satse på en ny europeisk dramatikk før København. Det gjaldt f.eks. satsingen på absurdismen ved Århus teater i 1960-årene. Et romlig teatralt regiteater kom til uttrykk på Ålborg teater i 1970 med Kaspar Rostrups (f. 1940) oppsetting av Ibsens Peer Gynt, da man fjernet salongens plysj for å la spillet foregå der. Arbeiderbevegelsens Teatersentral var blitt opprettet i 1946 og skapte ARTE, en abonnementsordning som bidrog til å trekke større publikumsgrupperinger til teateret. Ordningen gjelder fremdeles, men har til tider vært omdiskutert pga. at forestillingene er blitt solgt før de har vært ferdigprodusert og skrevet om i avisene.

Fra 1960-årene har det vokst frem en gruppeteaterbevegelse, i tillegg til at nyutdannede regissører i stor grad har brukt privatteatrene i København, slik som Aveny og Rialto, hvor 1980-årenes nye europeiske dramatikk i stor grad er blitt satt opp. For å møte konkurransen har Det Kongelige Teater opprettet nye intimscener, slik som Comediehuset i 1970 og Gråbrødrescenen fra 1981/82. Av ledende skuespillere kan nevnes Ebbe Rode, Erik Mørk, Ghita Nørby og Lone Hertz, og sentrale regissører knyttet til nasjonalscenen har vært Sam Besekow og John Price, Edvin Tiemroth og Klaus Hoffmeyer.

Særlig Besekow har satt spor etter seg på nordisk basis, og det er tunge, tekstbaserte, men stiliserte produksjoner han har bak seg. Ved siden av Kaspar Rostrup markerte flere yngre regissører seg utover i 1970- og 1980-årene, slik som Peter Langdal og Hans Rosenquist. De søkte ut av de faste scenene, og Peter Langdals oppsetninger i Østre Gasværk utenfor København, sammen med scenografen Karin Betz, fikk stor betydning. Kaspar Rostrups oppsetninger på Gladsaxe Teater har også vært betydningsfulle gjennom sin søken etter det åpne rom, med impulser fra Théâtre du Soleil så vel som fra Peter Brook. Med utspring i gruppeteaterbevegelsen og det politiske teater fra 1960-årene av, åpnet flere mindre teatre slik som Fiolteatret i København i 1962, Svalegangen i Århus i 1963 og Jomfru Ane Teatret i Ålborg i 1967. Grupper som Banden, Solvognen på Christianshavn m.fl. stilte nye spørsmål ved teaterets funksjon og søkte å nå publikumsgrupperinger som tradisjonelt ikke gikk i teater. Det utendørs aksjonsteateret til Solvognen gjorde seg særlig bemerket. Fra 1966 etablerte Odinteatret seg i Holstebro og gjorde Danmark internasjonalt kjent som teaterland. De nye visuelle dramaturgiformene slo etter hvert gjennom med Billedstofteater (1977–85) som var inspirert av Robert Wilson, og etterfølgeren, Hotel Pro Forma, startet 1985. Det ble et trendsettende, visuelt orientert dansk prosjektteater under ledelse av Kirsten Dehlhom. Hennes forestillinger er sterkt formalistiske, og benytter seg av tekster av ledende danske forfattere. I Århus har det fra 1984 utviklet seg et interessant prosjektteatermiljø omkring Exment, og København Internationale Teater gir et tidsaktuelt teatertilbud av internasjonal karakter til det danske publikum.

Dansk teater har i senere år vært preget av en ny orientering mot institusjonsteatrene. Et stort antall nye skuespill er satt opp og en ny generasjon teaterarbeidere har stått frem.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.