Den lille havfrue på Langelinie i København, utført 1913 av billedhuggeren Edvard Eriksen med danseren Ellen Price som modell.

iStockPhoto. begrenset

Solvognen fra Trundholm mose, Sjælland, et av Danmarks mest kjente forhistoriske funn. Den består av en miniatyrhest i bronse som trekker en gullbelagt skive. Denne «solskiven» er dekorert med en spiralornamentikk som daterer den til midten av eldre bronsealder, ca. 1200 f.Kr. Nationalmuseet, København.

Danmarks Turistråd/Peter Søllner. begrenset

En rekke funn fra steinalderen i Danmark gir visse inntrykk av den kunst som er blitt skapt i dette tidsrom. Dyrefigurer av rav og noen skissemessige bilder risset inn på gjenstander av bein og horn viser at jegerfolk allerede i eldre steinalder, 4000–5000 fvt., hadde evnen til å lage både bilder og skulptur. I yngre steinalder ble så vel formkunsten som ornamentikken rikere. Særlig ble det i den såkalte traktbegerkulturen skapt keramikk av høy kvalitet, rikt dekorert med geometrisk ornamentikk. Dessuten ble det bygd store og til dels kompliserte gravbygninger, dysser og ganggraver, som må betegnes som den eldste monumentalarkitektur i Nord-Europa.

I dette tidsrommet utvikles støpekunsten basert på bronse nesten til det fullkomne. Gjenstander som våpen og smykker er fint utformet og rikt ornamentert. Bronsealderens stil viser en utviklingsgang som gjør det mulig å dele den inn i atskilte faser. I eldre bronsealder er spiralornamentikken den helt dominerende og kjennes for eksempel fra Solvognen fra Trundholm. I yngre bronsealder dominerer bølgebåndstilen. Bronsealderens kunst i Danmark er preget av sterke kulturkontakter med sørligere og sørvestlige områder, men den er likevel meget selvstendig. I helleristningene møter en kretstegnene som dominerende motiv. Stiliserte skipsfigurer og menneskefremstillinger er dessuten vanlige i denne kunsten.

Praktsakene fra førromersk jernalder (500 fvt. – år 0) er i hovedsak importert, for eksempel Dejbjergvognen og Gundestrupkjelen. De gir inntrykk av at Danmark stod i god kontakt med den rike keltiske kunstverden sør i Europa.

I romertiden (til 400 evt.) dominerer romerske importstykker på lignende måte. I noen tilfeller ble gjenstandene kopiert og omformet etter nordisk stil og smak. Det gjelder særlig romerske medaljonger som ble omvandlet til gullbrakteater.

Folkevandringstiden (400–570) karakteriseres av dyreornamentikk. Dyremotivene dukker først opp på importgjenstander som av og til ble utstyrt med barbariske, ikke-romerske elementer. Gradvis kom dyremotivene også med på nordiske gjenstander. Sösdalastil er todimensjonal og en typisk flatestil med innslag av ulike dyremotiver. Stilen er oppkalt etter et rikt funn fra Skåne. Tidlig på 400-tallet vokste Nydamstilen frem, oppkalt etter et offerfunn fra Nydam mose i Slesvig. Stilen er tredimensjonal og benytter dypt relieff (karveskurd) som middel for å skape vekselvirkning mellom lys og skygge. Spiralornamentikk og dyrefigurer er stilens spesielle kjennetegn. Salins stil I, som opptrer i siste halvdel av 400-tallet, representerer den fullt utviklede dyrestilen. Den karakteriseres av et mylder av nonfigurative dyrefigurer.

I yngre germansk jernalder (570–800) endres stilen til Salins stil II, karakterisert av dyrefigurer som henger organisk sammen etter komposisjonprinsipp fra båndfletningsornamentikken.

Vikingtidens (800–1050) stiler har fått navn etter berømte funn. Eldst er Osebergstil, der gripedyret er et karakteristisk motiv. Osebergstilen etterfølges av Borrestilen som har fått sitt navn ut fra en samling mindre seletøybeslag av bronse fra skipsgraven på Borre. Ledemotivet er en såkalt ringkjede foruten ulike former for dyr. Jellingestilen har fått navnet ut fra et lite sølvbeger funnet i gravkammeret i nordhaugen på Jelling. Begeret er dekorert med en omløpende frise der motivet er to s-formede bånddyr. Mammenstilen har fått navn etter et gravfunn i nærheten av Viborg. Stilen inneholder både rent nordiske elementer og impulser fra kontinental kunst. Det nye er trekk fra planteornamentikken. Smale rankeskudd ordnet i grupper og store firfotede dyr er karakteristiske for den påfølgende Ringerikestilen. Sentrum for utformingen av stilen har trolig ligget i Danmark, der det har vært nær kontakt med kirkesentre både i Tyskland og England.

Etter kristningen av Danmark ble det bygd en rekke romanske steinkirker, som ble utsmykket med skulpturer. Den romanske steinskulptur tilhører i alt vesentlig 1100-tallet og blomstrer særlig i Skåne og Øst-Jylland. Eksempler er dels døpefonter, som det finnes mer enn 1500 av, og som viser en lang rekke lokale skoler, dels kirkenes portalutsmykninger, som Ribe domkirkes «kathoveddør» fra ca. 1130. Metallskulpturen representeres først og fremst av den enestående østjyske gruppe «gylne altre»: antemensaler, retabler og krusifikser i drevet og forgylt kobber (Lisbjerg ca. 1150). Men også krusifikser i tre er vanlige, stilistisk under sterk innflytelse fra Bysants. Det samme gjelder kalkmaleriet, som når sin høyeste blomstring ca. 1200 i de sjællandske kirker, en stilstreng og fornem kunst som preger Danmarks dekorative maleri ut gjennom hele århundret.

Gotikken kom forholdsvis sent til Danmark. Sterkt franskpreget er et hovedverk som Herlufsholmkrusifikset (ca. 1250), men etter ca. 1350 blir innflytelsen fra hanseatkunsten den dominerende. Utover på 1400-tallet foregår en stor import av figurrike malte og skårne altertavler fra nordtyske verksteder, og kort etter 1500 slår betydelige tyske kunstnere seg ned i Danmark, blant andre Hans Brüggemann, mest berømt for sitt 12 meter høye alterskap i Slesvig Domkirke, fullført i 1521, med et mylder av figurer under hvelv, småtårn og rammeverk symmetrisk disponert i flamboyant gotisk arkitektur.

I maleriet setter gotikken inn omkring 1250, og utover i det følgende århundre fylles kirkenes krysshvelv av yndefulle fortellende scener og frodig ornamentikk i en lys og lett fargeskala (Broby, Højby). I senmiddelalderen blir stilen igjen mer realistisk, med djervt karakterfulle skildringer av lidelseshistorien, dommedag, martyrscener, dødsdansen, allegoriske og moraliserende historier og så videre.

Renessanse og barokk er preget av innflytelse fra nederlandsk kunst. Viktige skulpturbestillinger går til ledende kunstnere som Antwerpen-mesteren Cornelis Floris (gravmælene over Frederik 1 i Slesvig domkirke og Christian 3 i Roskilde, 1569–75, og Adrian de Vries (det store springvann på Frederiksborg, 1617).

I maleriet ligger hovedvekten nå på portrettet. Under Christian 4 virker tyske og nederlandske malere i landet, de to betydeligste, Karel van Mander (3) og Abraham Wuchters, fortsetter sin virksomhet også under Frederik 3. Foruten portretter lages det i denne tiden også en rekke dekorative arbeider, loftsdekorasjoner, gobelinutkast og så videre.

Barokk og rokokko er i Danmark som ellers i Europa eneveldets stil, med Frankrike og Italia som stilskapende forbilder. Etter fransk mønster ble den norskfødte Lambert van Haven i 1671 utnevnt til generalbyggmester og samlet dermed all kunstproduksjon knyttet til hoffet: arkitektur, skulptur og maleri, under en felles sentralisert ledelse. Han forestod fra 1681 dekorasjonen av konseilsalen på Frederiksborg i pompøs fransk barokkstil, blant annet med allegoriske loftbilder av sin landsmann Peder Andersen.

I skulpturen representeres den nye «heroiske stil» av de innkalte franske billedhuggere François Dieussart (byster av Christian 4 og Frederik 3) og A. C. Lamoureux, som utførte Nordens eldste rytterstatue, den av Christian 5 på Kongens Nytorv (1688), mens flamlenderen Thomas Quellinus innfører den svulmende Bernini-stil i sine mange gravmæler. Barokkens virtuose materialbehandling preger også den norskfødte elfenbensskjærer Magnus Bergs relieffer. I de nye slott på 1700-tallet (Frederiksberg, Fredensborg) fikk dyktige dekorative kunstnere som Henrik Krock og Bénoit Le Coffre store oppgaver, og den aristokratiske portrettstil ble ført videre av blant andre Le Coffre, og fremfor alle koloristen Carl Gustaf Pilo.

Ved Kunstakademiet (opprettet i 1754) ble franskmannen N. H. Jardin, som regnes som den som innførte klassisismen i dansk arkitektur, professor sammen med sin landsmann J. F. J. Saly, som under sitt opphold i Danmark i 1753–74 skapte ypperlige portrettbyster og den staselige rytterstatue av Frederik 5 på Amalienborg.

I maleriet er N. A. Abildgaard den tidlige klassisismes sentrale skikkelse. Hans hovedverk var de ti veggfelter til Christiansborgs riddersal. Gode portrettmalere var Vigilius Erichsen, Peder Als og fremfor alle Jens Juel, mens landskaper foruten av Juel ble malt av Erik Pauelsen og C. A. Lorentzen, som begge fortrinnsvis hentet sine motiver fra den i tidens øyne pittoreske og eksotiske norske natur.

Med Bertel Thorvaldsen vant dansk skulptur verdensberømmelse, og hans kjølige, formklare klassisisme kom lenge til å bestemme utviklingen. Kjent er blant annet Jesus-skulpturen i Frue kirke i København og Jason med det gyldne skinn. Thorvaldsens stil merkes hos H. V. Bissen. Hans statuer Den danske Landsoldat og Frederik 6 har likevel større intimitet, og i H. E. Freunds forsøk på å gi nordisk-mytologiske emner i antikiserende form, mens J. A. Jerichau viser en kraftigere realisme. Større betydning enn for billedhuggerne fikk det hjemlige akademi for malerne, ikke bare danske, men også tyske (A. J. Carstens, C. D. Friedrich, P. O. Runge) og norske (J. C. Dahl).

Innen maleriet har den klassisistiske kunstretning sin fremste representant i C. W. Eckersberg, som med grunnlag i J. L. Davids strenge skole i sine portretter, mariner og arkitekturbilder forente inntrengende naturstudium med en klar og fast billedvirkning. Blant hans mest kjente offisielle portretter er maleriet av vennen Thorvaldsen. Eckersberg virket lenge som professor ved Akademiet og står som grunnleggeren av den hjemlige malerskole i 1830–1840-årene, den såkalte gullalderen i dansk maleri. Hans elever Chr. Købke, M. Rørbye, Constantin Hansen og J. Roed fortsatte hans linje, mens den betydelige portrettmaler C. A. Jensen arbeidet i en friere og mykere koloritt.

Romantikken kommer naturligst til uttrykk i malerkunsten, som imidlertid i Danmark ikke er nevneverdig preget av Düsseldorf, men vokser frem på hjemlig grunn, kraftig stimulert ved kunsthistorikeren Høyens stadige betoning av det nasjonales verdi i billedkunsten.

Folkelivsskildringen blir dyrket av J. Sonne, W. Marstrand, Chr. Dalsgaard, J. Exner og F. Vermehren, det nasjonale historiemaleri av C. Bloch og Marstrand (her må også tegneren L. Frølich nevnes), det danske landskap av J. Th. Lundbye, P. C. Skovgaard, D. Dreyer og V. Kyhn.

I 1870-årene var Eckersberg-skolen stivnet i en akademisk formalisme. En fornyelse skjedde omkring 1880 da L. Tuxen og P. S. Krøyer vendte hjem etter læreår hos Bonnat i Paris. Målet ble nå å skildre virkeligheten gjennom et friluftsmaleri i lyse toner. På Skagen møttes Peter Severin Krøyer, Michael og Anna Ancher, Viggo Johansen og andre med norske (Chr. Krohg) og svenske kunstnere, og her ble det nye realistiske folkelivsmaleri laget.

Hans Schmidt og Niels Bjerre malte jyske bønder og L. A. Ring de sjællandske. Inspirert av fransk impresjonisme malte Th. Philipsen sine koloristisk utsøkte landskaper og dyrebilder. Kr. Zahrtmann fortsatte historiemaleriet. Størst betydning fikk han imidlertid som lærer (1885–1908) for en lang rekke danske og norske malere.

I skulpturen gjennomløper Vilhelm Bissen og August Saabye hele utviklingen fra klassisisme til naturalisme. Som et alternativ til den offisielle Charlottenborg-utstilling organiserte de unge kunstnere selv fra 1891 Den Frie Udstilling.

1890-årene var preget av reaksjonen mot den nøkterne virkelighetsskildring, da symbolismen (nyromantikken) i sin bestrebelse for å skape en stilkunst med sterkere stemning og uttrykkskraft vendte seg mot middelalderen og den italienske ungrenessanse, engelsk prerafaelisme og Gauguin.

Den mest radikale forkynner av de nye stilidealer ble J. F. Willumsen; som maler og grafiker, billedhugger, keramiker og arkitekt søkte han alltid mot det suggestive og dynamiske i linje og farge. Sterkt preget av italiensk primitivisme er Poul Christiansen i sine Dante-komposisjoner, dystrere og strengere Ejnar Nielsen.

En folkelig, grundtvigsk farget religiøsitet merkes både hos Christiansen, brødrene Niels og Joakim Skovgaard og den sistes elev Niels Larsen Stevns. Joakim Skovgaards fresker i Viborg domkirke (1901–13) og Larsen Stevns' i H. C. Andersen-minnehallen i Odense er hovedverker i dansk dekorativ kunst.

Nær Skovgaard-kretsen står Fynboerne Fritz Syberg, Peter Hansen og Johannes Larsen, som med intim innlevelse skildrer natur, folke- og dyreliv på sin hjemlige øy. En forfinet, koloristisk dempet stemningskunst dyrker Julius Paulsen i sine landskaper og kvinneakter og Vilhelm Hammershøi i sine interiører.

I skulpturen er Niels Hansen-Jacobsen betegnende for tidens symbolistiske tendenser, mens Anne Marie Carl-Nielsen fører den naturalistiske tradisjon videre i sine dyreskulpturer. Kjente monumenter fra denne perioden er A. Bundgaards Gefionspringvann (1908) og E. Eriksens Lille havfrue (1913), begge ved Langelinie i København. Malere som Willumsen, brødrene Skovgaard og Philipsen arbeidet også som billedhuggere og keramikere; i denne forbindelse må en original dekorativ begavelse som Thorvald Bindesbøll nevnes.

Møtet med det radikale franske maleri omkring 1910 skapte en helt ny situasjon i Danmark som ellers i Norden. Nye retninger som fauvismen og kubismen fikk innpass. Blant de første Paris-farere var Harald Giersing og Sigurd Swane, noe senere kom Edvard Weie, Olaf Rude, Jais Nielsen, Axel P. Jensen, Axel Salto og William Scharff til, mens Oluf Høst og Kræsten Iversen fant malerisk fornyelse på Bornholm, og Aksel Jørgensen og P. Rostrup Bøyesen malte sosialt betonte hjemlige bymotiver.

De fleste av disse malerne sluttet seg i 1915 sammen i gruppen Grønningen, og i tidsskriftet Klingen (1917–20) kjempet Giersing, Salto, Rude og andre begeistret for de nye ideer. Hit hørte også den sterkt kubistisk influerte Vilhelm Lundstrøm, som vakte forargelse med sine «pakk-kassebilder». Mer isolert stod derimot den strenge konstruktivist og teoretiker Georg Jacobsen, som øvde sterk innflytelse på norsk kunstmiljø mens han var akademiprofessor i Oslo i årene før annen verdenskrig.

Omkring 1930 dannet det seg i nær kontakt med den svenske Halmstad-gruppen en gruppe danske surrealister. Vilhelm Bjerke-Petersen hadde studert ved Bauhaus Dessau og grunnla i 1934 gruppen Linien, som ble et sentrum for abstrakt kunst og surrealisme. W. Freddies arbeider ble oppfattet som provoserende, blasfemiske og pornografiske, og skandaler omgav hans utstillinger. Opprøret mot den «avbildende» kunst er ført videre av malere som Richard Mortensen, Carl-Henning Pedersen, Asger Jorn, Ejler Bille, Else Alfelt, Franciska Clausen og Egill Jacobsen, og skulptører som Robert Jacobsen, Henry Heerup og Erik Thommessen, nesten alle medlemmer av den internasjonale kunstnergruppe COBRA.

En av de fremste billedhuggere tidlig på 1900-tallet er Kai Nielsen som i sine skulpturer forener en frodig sensualisme med sans for hel og sluttet form. Nær i slekt med ham er Gerhard Henning, mens vi hos Einar Utzon-Frank finner en grasiøs, undertiden noe maniert slankhet som minner om tidlig gresk kunst. En rekke store monumentaloppgaver har Axel Poulsen utført. Adam Fischer og Astrid Noack representerer en knapp og fortettet stil med sterk betoning av volumet. Jørgen Gudmundsen-Holmgreen og dyreskulptørene Mogens Bøggild og Hugo Liisberg har arbeidet i et naturalistisk formspråk. Endelig bør den fantasifulle Henrik Starcke nevnes, og Knud Nellemose med sin interesse for idrettsmotiver. Sonja Ferlov Mancoba har bygd sine abstrakte skulpturer på enkle formelementer.

Kunstnersammenslutninger har virket stimulerende på dansk 1900-tallskunst. Sosialdemokratiets drøm om kunst for de mange, har tvunget kunstnerne til å tenke i store formater, som Paul Gernes ved Den eksperimenterende Kunstskole, åpnet i 1961, i sine geometriske flater av rene, sterke farger. Å frigjøre en skapende evne hos tilskueren mer enn å vise sin egen individualitet, har Aagaard Andersen maktet i sine monumentaliserte Interferenser (1972) for Fredericia jernbanestasjon. Kasper Heiberg tar i sine store skulpturer utgangspunkt i elementer i omgivelsene. For å bryte ned skillelinjene mellom forskjellige kunstuttrykk har Per Kirkeby benyttet bruddstykker av trivialkunsten i sine malerier, og skapt verker bestående av billedkunst, skriftlige redegjørelser og film, der alt henger sammen.

  • Hartmann, Sys, red.: Weilbach: dansk kunstnerleksikon, [4. udg.], 1994-2000, 9 b., isbn 87-16-11206-7, Finn boken
  • Hornung, Peter Michael, red.: Ny dansk kunsthistorie, 1993-96, 10 b., isbn 87-7248-226-5, Finn boken
  • Lerberg, Ellen J. & Tone Skedsmo, red.: Fire danske klassikere: Nicolai Abildgaard, Jens Juel, Christoffer Wilhelm Eckersberg og Bertel Thorvaldsen, 1992, isbn 82-90744-19-6, Finn boken
  • Nørregård-Nielsen, Hans Edvard: Dansk kunst: tusind års kunsthistorie, 6. udg., 2003, isbn 87-02-02197-8, Finn boken
  • Voss, Knud: Skagensmalerne, ny utg., 1994, isbn 82-09-10337-7, Finn boken
  • Wivel, Mikael: Dansk kunst i det 20. århundrede, 2008, isbn 978-87-02-02985-7, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.