Det foreligger ingen tsjekkiske tekster fra før-kristen tid. Slaverapostlene Kyrillos og Methodios kom i 863 til Morava og oversatte blant annet deler av Bibelen til gammelslavisk (se kirkeslavisk). Innledningsdiktet Proglas er antagelig den første selvstendige diktning på gammelslavisk. Slaverapostlenes biografier, hymner, legender, en lovsamling og oversettelser fra gresk og latin oppstod i Morava og i Čechy, med stadig større innslag av tsjekkisk. Det tsjekkiske klosteret Sázava var det siste senter for denne litteraturen.

Slavisk skrift og liturgi ble forbudt av paven i 1097, og alle gammelslaviske tekster ble tilintetgjort. Fragmenter av en rik litteratur med tsjekkiske trekk er spredt i blant annet de slaviske landene på Balkan. En litteratur på latin eksisterte i Čechy side om side med den gammelslaviske, og de påvirket hverandre gjensidig. Munken Kristians Václav-legende fra slutten av 900-tallet er en liten kristendommens historie i landet i de første 100 år. Kanniken Kosmas' (cirka 1045–1125) Chronica Bohemorum skildrer landets historie helt fra hedensk tid. St. Václav-hymnen omtales i 1126. Tsjekkiske sanger og de første bibeloversettelser inneholdt rester av gammelslavisk. Tallrike legender og dialoger på vers fra slutten av 1200-tallet har en høyt utviklet poetisk form. Den anonyme Dalimils krønike er fra 1310–14.

På keiser Karl 4s tid nådde humanismens impulser landet; i 1348 grunnla han Karls-universitetet i Praha. Typisk for tiden er sosialt motiverte dialoger, fantastiske romaner, men også leksika, lovsamlinger og religiøse reformskrifter. Mystisk eller verdslig kjærlighetspoesi stod på et høyt litterært nivå. Den kunstferdige prosalyrikken i den anonyme Tkadleček (Veveren) er et verdig humoristisk motstykke til den tyske Ackermann aus Böhmen. Den høyadelige Smil Flaška z Pardubic (død 1402) skrev Det nye råd, et politisk programdikt i form av en dyreallegori. Tomáš Štítný skrev klartenkte opplysningsskrifter.

Fra 1402 virket kirkereformatoren Jan Hus som taler og forfatter. Han benyttet en ny rettskrivning med diakritiske tegn for alle tsjekkiske lyder, samtidig som oversettelsene av alle Bibelens bøker ble samlet som norm for skriftspråket. Tsjekkisk sang og preken ble en vesentlig del av det religiøse liv, og ble brukt i teologiske polemikker, satiriske smedeviser og slagord. Husittenes berømte kampsang, Dere som er Herrens stridsmenn, inneholder deres krigslov. Tsjekkisk ble landets administrasjons- og kirkespråk for 200 år fremover. Samtidig forfattet Petr Chelčický sine originale samfunnskritiske skrifter, som inspirerte Böhmiske brødres unitet.

Humanismen utfoldet seg både på tsjekkisk og på latin i en atmosfære av betraktelig religiøs toleranse. Det oppstod tallrike oversettelser av klassisk og humanistisk litteratur. Den første bok som ble trykt i landet var den tsjekkiske Troja-krøniken (1468), fulgt av andre beretninger fra antikken, praktfulle bibelutgaver, illustrerte reiseskildringer, lovsamlinger, lærebøker o.a. Böhmiske brødre utgav praktiske opplysningsskrifter på vers og prosa. Deres biskop Jan Blahoslav skrev blant annet harmonilæren Musica med den første tsjekkiske poetikken (1558). Han oversatte Det nye testamente fra gresk som begynnelse på Brødreunitetens nye bibeloversettelse, Kralice-Bibelen (i 6 bd., 1579–94), mønsteret for ettertidens stil og språk. Unitetens kirkesangbok utkom fra 1501 (tysk oversettelse 1531) og fikk betydning for tysk protestantisk salmediktning. Katolikken Václav Hájek z Libočan (død 1553) skrev den fengslende, men tendensiøse Tsjekkisk krønike (1541). 1500-tallet var den tsjekkiske litteraturens gullalder.

Trettiårskrigen avbrøt denne utviklingen. Blant trøsteskriftene under rikets sammenbrudd inntar J. A. Comenius' Verdens labyrint og hjertets paradis (1623, norsk oversettelse 1955) en særstilling. I 1628 ble alle fribårne protestanter, det vil si cirka 90 % av intelligentsiaen, utvist fra landet. Jesuittene overtok universitetet, alle landets skoler og sensuren. Tsjekkisk litteratur utkom i Slovakia og i spredte protestantiske kirkesamfunn i utlandet for øvrig. Hjemme blomstret særlig religiøs diktning. En fremragende dikter og komponist var Adam Michna z Otradovic (død 1676). Jesuitten Fridrich Bridel (1619–80) skrev blant annet det rystende diktet Gud? Mennesket? I årene 1677–1715 ble den forbudte Kralice-Bibelen erstattet med en katolsk utgave i samme stil og språk. Hyrdediktningen ble dyrket av Jan Václav Rosa (1620–89) med flere.

Overklassen gikk etter hvert over til tysk språk. På tsjekkisk oppstod en rik folkepoesi. Jesuitten Bohuslav Balbín (1621–88) skrev sine historiske verker på latin. Hans Bohemia docta kunne først utgis i 1777, og er den første tsjekkiske litteraturhistorie. Den omtalte også protestantiske forfattere. Hans latinske Forsvarstale for det slaviske og særlig det tsjekkiske språk var fortsatt brennaktuell da den utkom i 1775. Imens organiserte jesuitten Antonín Koniáš (1691–1760), selv en god forfatter, en storstilt utryddelse av all tidligere, ikke-katolsk tsjekkisk litteratur.

Med opplysningstiden kom alminnelig skoleplikt. Lærde selskaper ble stiftet (Brno 1746, Praha 1761). Josef Dobrovský grunnla vitenskapelig slavisk og tsjekkisk filologi og fremmet kritisk utgivelse av fortidens litterære verker. Under Napoleonskrigene våknet den nasjonalromantiske begeistring, næret av tyskeren J. G. Herders ideer om den slaviske folkesjel. I 1817–18 skrev Václav Hanka de berømte «håndskrifter», beundret av samtiden som verker fra førkristen tid. I 1824 utgav Jan Kollár diktet Slávas datter, og i 1837 en plan for slavisk kultursamkvem. Josef Jungmann og hans elever innførte et enhetlig tsjekkisk språk for den moderne tid. Václav Kliment Klicpera (1792–1859) og Josef Kajetán Tyl nådde brede lag av folket gjennom teateret og patriotiske tidsskrifter. I 1835–75 utgav František Palacký Det tsjekkiske folkets historie til 1526 i 6 bind. Poesien nådde høyest i Karel Hynek Máchas dikt Máj (1836).

František Ladislav Čelakovskýs, Karel Jaromír Erbens og andres samlinger av folkediktning skjerpet sansen for det ekte og opprinnelige. Dikteren, redaktøren og politikeren Karel Havlíček Borovský kjempet for demokratiet med saklig opplysning og bitende satire. Under frigjøringsbølgen som gikk over Europa i 1848, ble den første slaviske kongressen holdt i Praha. Kongressen publiserte sitt demokratiske manifest Til Europas nasjoner. Imidlertid satte det reaksjonære politiregimet (1850–60) i verk forfølgelser av forfattere, streng sensur og organisert angiveri. I Božena Němcovás realistiske reportasjer og noveller og i romanen Bestemor forenes idealisme og besk samfunnskritikk.

Inspirert av Máchas diktning samlet en ny generasjon seg fra 1858 omkring den litterære almanakken Máj, redigert av Vítězslav Hálek (1835–74) og Jan Neruda. Karolina Světlá (1830–99) innledet den realistiske landsbyroman, mens Jakub Arbes (1840–1914) skrev romaner fra arbeider- og fengselsmiljø. En yngre generasjon valgte i 1872 den mytiske sangeren Lumírs navn for sitt tidsskrift, redigert av Josef Václav Sládek i samarbeid med Svatopluk Čech, Jaroslav Vrchlický, Julius Zeyer med flere. Jan Karafiát utgav i 1876 barneboken Billefolket (norsk oversettelse 1946), som er blitt en klassiker. Kvinnenes sterke forkjemper var Eliška Krásnohorská. Josef Svátek (1835–97) skrev fantastiske spenningsromaner, Václav Beneš Třebízský (1849–84) folkelige, følsomme kvinneskildringer, Alois Jirásek historiske romaner og Zikmund Winter (1846–1912) tidstypiske nærbilder. Samtidens forhold på landet var emnet for Josef Holeček (1853-1929), Jan Herben (1857–1936), Karel Václav Rais (1859–1926), Jindřich Šimon Baar (1869–1925) med flere.

Mot slutten av 1800-tallet kom nyromantikken, naturalismen og impresjonismen. Med manifestet Den tsjekkiske moderne (1895) reiste en krets unge forfattere sine krav om ytringsfrihet, likestilling og sosial rettferdighet. Det ledende tidsskrift Moderne revue (grunnlagt 1893) presenterte aktuelle talenter og tankeretninger. Redaktører var Jiří Karásek ze Lvovic og Arnošt Procházka (1869–1925), med hjelp av lyrikeren og maleren Karel Hlaváček (1874–98) og Hugo Kosterka, en utrettelig oversetter fra nordiske språk. De publiserte Antonín Sovas ungdomspoesi, Karel Tomans første dikt og Otakar Březinas kosmiske hymner, og fra 1897 lanserte tidsskriftet Hamsun, Obstfelder, Vigeland, Munch og andre.

De samme strømninger inspirerte så ulike personligheter som melankolikeren Rudolf Těsnohlídek, eneboeren Jakub Deml, gruvearbeidernes skald Petr Bezruč og den ironiske Josef Svatopluk Machar. Realistenes organ Čas (Tiden) var preget av T. G. Masaryks sosiologiske litteratursyn. Med F. X. Šaldas Kamper for morgendagen (1905) ble essayistikken lansert som selvstendig sjanger (Miloš Marten, Václav Tille, Miloš Jiránek med flere.). Til impresjonistene kan også regnes Viktor Dyk, Otokar Fischer, Otakar Theer (1880–1917), Jiří Mahen og Fráňa Šrámek. Kvinnelige forfattere skrev betydelige samtidsromaner: Tereza Nováková (1853–1912), Ružena Svobodová, Jiří Sumín (pseudonym for Amalie Vrbová, 1863–1936). Naturalisten Karel Matěj Čapek-Chod skildret livet i samtidens Praha.

Under den første verdenskrig ble mange forfattere fengslet og forfulgt. I 1917 undertegnet de fleste av dem Tsjekkiske forfatteres manifest for frihet og selvstendighet. Krigen fikk gjenklang i litteraturen, blant annet hos Božena Benešová, Karel Poláček (1892–1944), Vladislav Vančura, Jaroslav Durych, Rudolf Medek, František Langer og Josef Kopta (1894–1962). I en særstilling står Jaroslav Hašeks berømte satire Den tapre soldat Švejks opplevelser i verdenskrigen (1921–23).

Tsjekkoslovakias frigjøring i 1918 utløste en bølge av livsglede og en fri lyrisk lek med ord. Omkring dikteren Josef Hora i Praha og dramatikeren Jiří Mahen i Brno vokste det frem en ny generasjon med den såkalte poetisme som program (teoretiker Karel Teige), med Jaroslav SeifertVítězslav NezvalJiří WolkerVladislav Vančura, og revyforfatterne Jiří Voskovec og Jan Werich. Flere fortsatte i surrealismen, som også inspirerte store lyrikere som Vladimír Holan og František Halas. Nye vitenskapelige teorier fra den berømte lingvistkretsen i Praha (tsjekkisk strukturalisme) spilte en stor rolle, også for diktere som dyrket mer tradisjonelle former, som Josef Palivec (1886–1975), Pavel Eisner, Jan Zahradníček, František Hrubín, Václav Renč (1911–73), Bohuslav Reynek (1892–1971) og Jiří Orten. Proletarpoesien var representert av Stanislav Kostka Neumann, Konstantin Biebl (1898–1951), Jindřich Hořejší (1886–1941) med flere. I en folkelig viseform diktet blant andre Petr Křička (1884–1949); populære visediktere var også Karel Hašler (1879–1941) og Eduard Bass.

Tidens prosa og drama har sterke lyriske innslag. Mange av de fremste forfatterne skrev også for barn. Karel Schulz (1899–1943), Vladislav Vančura og Jaroslav Durych skrev brede historiske romaner. Brødrene Josef og Karel Čapek skrev lyrisk kortprosa, og sistnevntes slagferdige journalistikk og dystre fremtidsvisjoner fikk følge i lettere science fiction hos Jan Weiss (1892–1976). En ny retning var den såkalte ruralisme, det moderne bondesamfunns poetiske realisme hos forfattere som Karel Dvořáček (1911–45), Jan Čep (1902–74), Josef Knap (1900–73) og František Křelina (1903–76).

Storbyens og proletariatets problemer opptok Anna Maria Tilschová (1873–1957), Marie Majerová, Marie Pujmanová (1893–1958) og Ivan Olbracht. I en munter tone viste Emil Vachek bysamfunnets skyggesider (Hønsestigen), Karel Konrád (1899–1971) proletarens livskraft og Vladimír Neff (1909–83) besteborgermoralen i det gamle Praha. Jan Drda var en burlesk fabulator. En sterk følelse av hjemløshet og fremmedgjøring dominerer Egon Hostovskýs og Richard Weiners (1884–1937) psykologisk dyptloddende forfatterskap og Jiří Weils (1900–59) vemodige realisme.

Under München-krisen i 1938 gav forfattere fra alle retninger uttrykk for folkets protest, og under den tyske okkupasjonen ble mange av dem forfulgt og satt i konsentrasjonsleir. Flere omkom eller ble henrettet, blant andre V. Vančura. Den «underjordiske» Gruppe 42 samlet en ny generasjon moderne kunstteoretikere, billedkunstnere og diktere, blant andre Jiří Kolář, Ivan Blatný (1910–90), Josef Hiršal (f. 1920), Jiřina Hauková (f. 1919) og Jan Hanč (1916–63). Forfatterne Jaroslav Kvapil og Josef Palivec (1886–1975) og litteraturforskerne Václav Černý (1905–87) og Albert Pražák var blant lederne av hjemmefronten.

Etter kommunistenes maktovertagelse i 1948 fikk disse forfatterne ikke utgi mer, i likhet med katolske geistlige, ruralister, surrealister, såkalte trotskister og andre som ble idømt lange fengselsstraffer for oppdiktede forbrytelser. Záviš Kalandra ble henrettet i 1950 på grunn av sine kunstfilosofiske skrifter. All individualisme og modernisme i litteraturen ble forbudt; den påbudte sosialistiske realismen skulle tjene utelukkende politiske mål, og staten overtok forlagene og sensuren. Likevel ble litteraturen gradvis mer nyansert etter hvert som en ny generasjon gjorde seg gjeldende, blant andre Karel Ptáčník (f. 1921), Jan Otčenášek, Josef Škvorecký og Jan Procházka (1929–71).

Litt lempeligere retningslinjer for kunsten kom i 1963. Forfattere som Ivan Klíma, Pavel Kohout, Milan Kundera, Alexandr Kliment og Jan Trefulka (f. 1929) fant former for å meddele noe vesentlig mellom linjene. Etter mange år kom de dømte forfatterne ut av fengslene, og noen av de forbudte ble tatt til nåde. Lyrikken spilte en ledende rolle, Jaroslav Seifert, Vladimír Holan, Kamil Bednář (f. 1912) og František Hrubín kom igjen til orde; Jan Skácel (f. 1922) og Karel Šiktanc (f. 1928) stod frem som nye, sterke talenter, mens blant andre Jan Zahradníček (1905–61), Václav Renč (1911–73) og Zdeněk Kalista (1900–82) fremdeles satt fengslet. Jødenes tragiske skjebne ble først etter 1963 akseptert som emne i prosaverker av Arnošt Lustig, Ladislav Grosman (1921–81), Josef Bor med flere, og speiles også i Ivan Klímas, Ladislav Fuchs' og Karol Sidons (f. 1942) innadvendte forfatterskap.

En skarp kritiker av industrisamfunnet er Vladimír Páral (f. 1932), mens Bohumil Hrabal tok utgangspunkt i en absurd virkelighet på bunnen av samfunnet. Ludvík Vaculík, Kundera og Klíma skrev dristige og avslørende skildringer av virkeligheten. Jiří Mucha og Karel Pecka (1928–97) med flere skrev ut fra egne fengselserfaringer i 1950-årene. Litterære tidsskrifter og forfatterforeningens ukeavis Literární Noviny (opplag 400 000 i 1968) kjempet frem stadig større frihet. En viktig rolle spilte teatrene, særlig små ungdomsteatre i byene, med stykker av Václav Havel, Ladislav Smoček (f. 1932), Ivan Vyskočil og andre.

i 1968 ble forfatterforeningen, der Seifert var leder, oppløst, medlemmene fikk trykningsforbud, og deres bøker og navn ble fjernet fra offentligheten. En del forfattere, blant andre Josef Škvorecký, kom seg ut av landet, og flere gjorde et viktig arbeid blant annet gjennom tsjekkiske eksilforlag. Først i 1972 lyktes det myndighetene å stable på bena en ny forfatterforening med oppnevnte medlemmer. I 1980-årene ble noen verker av blant andre Nobelprisvinneren Seifert, Hrabal og Skácel utgitt, men ikke uten endringer av sensuren.

Allerede i 1970 begynte Vaculík, Klíma og andre å spre sine maskinskrevne manuskripter som brev. Vaculík startet sitt enmannsforlag Edice Petlice (Bak lås og slå), som inntil 1989 utgav cirka 400 litterære verker. De maskinskrevne, hjemmelagede bokutgavene var omhyggelig innbundet og ofte vakkert illustrert av kunstnerne selv og deres omgangskrets. Et lignende forlag var Havels Edice Expedice, som spesialiserte seg på forbudt filosofisk litteratur. Etter hvert oppstod en rekke hjemmelagede tidsskrifter for teater, litteraturkritikk, politikk, kunst, og i 1988 den illegale avisen Lidové Noviny. Denne virksomheten skapte store problemer for mange, med avlytting, trakassering og forhør, men den hjalp befolkningen å motstå trykket fra ensrettingen i samfunnet og skapte et forhold mellom kunstnerne og publikum preget av solidaritet og fellesskap. Visediktere som Karel Kryl (1944–94), Svatopluk Karásek (1942) og Vlastimil Třešňák (f. 1950) spredte populære protestsanger over landet.

Under «fløyelsrevolusjonen» i 1989 spilte teatrene en sentral rolle; de ble forvandlet til politiske arenaer der Borgerforum oppstod, ledet av kjente kunstnere og forfattere. Havel ble valgt til landets president, og flere andre forfattere gikk aktivt inn i politikken. Den tidligere illegale pressen og litteraturen ble igjen lovlig, og lesernes interesse var grenseløs. Tsjekkisk litteratur utgitt i utlandet strømmet inn, og den skjulte litteraturens beste verker ble utgitt og revet bort. Etter hvert oppstod hundrevis av små og store private forlag, foruten mange nye tidsskrifter og aviser. Diktere som forlengst var anerkjent i utlandet, viste seg hjemme igjen, for eksempel Jiří Kovtun, Věra Linhartová, Antonín Brousek og Sylvie Richterová.

Blant forfattere som har vakt oppmerksomhet efter 1989, er det flere som på grunn av sine forfulgte eller «borgerlige» foreldre ble utelukket fra skolene og dømt til anvist manuelt arbeid eller til og med forfulgt som «løsgjengere». De skriver ut fra sine erfaringer fra bunnen av samfunnet, desillusjonerte eller søkende gjennom drømmer og visjoner om en indre virkelighet. Nevnes kan Jiří Kratochvíl (f. 1940), Michael Ajvaz (f. 1949), Tereza Boučková (f. 1957), Zuzana Brabcová (f. 1959) og Jáchym Topol. En forfatter med stor kommersiell suksess og apell til nåtidige lesere er Michael Viewegh (f. 1962). Også Miloš Urban (f. 1967) hører til de viktige litterære stemmene som særlig henter sine temaer fra tiden etter 1989.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.