Den greske historieskriveren Herodot regnes som «historiens far». Romersk kopi. Museo Archeologico Nazionale, Napoli.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Historie betegner i videste forstand både det som har skjedd, beretningen om det som har skjedd og det vitenskapelige studium av det som har skjedd. I praksis mener vi med historie menneskehetens utvikling og de ulike epokene i denne.

Faktaboks

Uttale
histˈorie
Etymologi
latin historia, av gresk ‘undersøkelse, viten, beretning’

Avgrensing

Førhistoriske tider hører inn under arkeologien, og en rekke spesialområder som litteraturhistorie eller krigshistorie danner vitenskaper for seg. Men det er ingen klar grense mellom de forskjellige grener av historisk vitenskap, heller ikke mellom denne og sosiologi og rettsvitenskap. Historikeren må også nyttiggjøre seg andre vitenskaper som kulturhistorie og idéhistorie. De behandler alle menneskelige problemer, og noen gjennomført spesialisering er derfor ikke mulig.

Den norske historikeren Ottar Dahl definerer historieforskningens emneområde som «sosialt relevant menneskelig atferd og slike ikke-menneskelige forhold som er relevante til sosial menneskelig atferd».

Metode

Historikere bruker i hovedsak skriftlige kilder. Bildet viser en siden fra håndskriftet AM 305 fol., en avskrift av Magnus Lagabøtes landslov. Landsloven er fra 1274, avskriftet er fra 1300-tallet. Magnus Lagabøtes landslov var Norges første lov som gjaldt for hele landet. Den en viktig kilde til norsk rettshistorie og norsk historie i middelalderen.
Av .

Historieforskningens materiale kalles historiske kilder. Som regel bruker historikerne skriftlige kilder, men de kan også benytte muntlige kilder eller arkeologisk gjenstandsmateriale. Kildene kan brukes på to måter. Alle typer kilder kan brukes som levninger, det vil si som dokumentasjon om sin egen opphavssituasjon. Skriftlige kilder utnyttes som beretninger når man gransker innholdet i den fortellingen som er nedskrevet. Beretninger kan avvike sterkt fra virkeligheten, og krever derfor en nøyaktig prøving og vurdering. Kildekritikk utgjør derfor et av de viktigste leddene i den historiske forskningen.

I nær tilknytning til den stadige skjerpelsen av de metodiske kravene har man utviklet en rekke historiske hjelpevitenskaper, som kronologi (læren om tidsregningen), paleografi (om skriftartene og deres utvikling), diplomatikk (studiet av diplomer; eldre dokumenter, særlig brev) og sfragistikk (læren om segl).

Historikk

Som metodisk arbeidende vitenskap går historiefaget tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. Historieskrivningen derimot, som representerer den litterære og kunstneriske fremstilling av fortiden, har tradisjoner tilbake til antikkens Hellas med historieskriverne Herodot og Thukydid.

Fra de greske og romerske historikere i oldtiden via middelalderens historieskrivere som Gregor fra Tours, Snorre Sturlason og Jean Froissart og frem til opplysningstiden, hvor blant annet Voltaire, Henry Thomas Buckle og William Lecky forsøkte å finne «lover» i historien, kan man tale om en ubrutt linje frem til moderne kritisk forskning. Innenfor moderne historieforskning er det utviklet en rekke ulike retninger og skoler, som både har ideologiske og metodiske forskjeller.

Fra romantikken av er historieforskningen nær knyttet til nasjonale strømninger. I Norge merker man slike tendenser tydelig hos Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch, som fra 1830-årene forsøkte å etablere en norsk historisk skole med vekt på Norges eldste historie. Ernst Sars gjennomførte en sammenhengende analyse av Norges historie ut fra en helhetsoppfatning. På 1900-tallet har interessen for økonomisk historie og sosialhistorie blitt representert av blant andre Halvdan Koht og Edvard Bull, som bygger på Karl Marx' materialistiske historieoppfatning.

I tiden etter andre verdenskrig har historikerne tatt opp flere nye temaer og innfallsvinkler. Viktige nye studieområder har vært demografi (fra 1960-årene), internasjonal historie (fra 1970-årene) og mentalitetshistorie (fra 1980-årene). Som en reaksjon på eldre historieskrivings fokusering på staten og samfunnets øverste sjikt, har mange historikere skrevet historien nedenfra, som agrarhistorie, arbeiderhistorie, kvinnehistorie, minoritetshistorie og lignende.

I de senere årtier har økonomiske, politiske og filosofiske teorier som liberalisme, dialektisk materialisme og til en viss grad postmodernisme tilført historiestudiet rike impulser. Dessuten har påvirkningen fra samfunnsvitenskapene vært betydelig. Parallelt med utviklingen av historisk forskning er det skjedd en sterk utbygging av arkivene, som nå i stor utstrekning er blitt tilgjengelige for historiske undersøkelser.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Burke, Peter: What is cultural history?, 2004, isbn 0-7456-3074-x, Finn boken
  • Dahl, Ottar: Grunntrekk i historieforskningens metodelære, 2. utg., 2002 (U-bøkene), isbn 82-00-03217-5, Finn boken
  • Egaa Kristensen, Bent: Historisk metode : en indføring i historieforskningens grundlæggende principper, 2007, isbn 9788741250458, Finn boken
  • Kaldal, Ingar: Historisk forsking, forståing og forteljing, 2003, isbn 82-521-5749-1, Finn boken
  • Kjeldstadli, K.: Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget, 2. utg., 1999, isbn 82-00-12924-1, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg