sosiologi

Sosiologi, samfunnsvitenskap som studerer forutsetningene for, oppkomsten av og samspillet mellom samfunnets ulike elementer.

Mens andre samfunnsvitenskaper har spesialisert seg på avgrensede sektorer av samfunnslivet som økonomi, politikk eller pedagogikk, har sosiologien tatt sikte på å være en generell samfunnsvitenskap.

Den kan omtales som en lære om sosiale systemer, enten det dreier seg om sosiale relasjoner og fellesskap mellom få, eller om organisasjoner, institusjoner og hele samfunn.

Sosiologi er også en utdanning som kan tas ved universiteter og høyskoler. Det er både mulig å ta en treårig bachelorgrad og en toårig mastergrad, som man kvalifiseres til gjennom en oppnådd bachelorgrad.

Selv om det i den vestlige kulturkrets har vært skrevet om samfunnet i mange hundre år (noen vil regne Platon som grunnleggende for generelle samfunnsteorier), regnes vanligvis Auguste Comtes arbeider i 1830-årene som et utgangspunkt for moderne sosiologi. Ellers er arbeidene til Herbert Spencer og Karl Marx viktige for det som etter hvert har utviklet seg til faglige tradisjoner for generelle samfunnsanalyser.

Mye av den tidlige sosiologien kom til å kretse om dynamikken og strukturen i de nye storby- og industrisamfunnene i Europa og Amerika, i kontrast til de sosiale relasjoner i tradisjonelle, lokalorienterte samfunn.

Ferdinand Tönnies' beskrivelse av forskjellene mellom Gemeinschaft og Gesellschaft har i så måte vært mønsterdannende. Omkring 1900 var Max Weber og Émile Durkheim de sentrale navn i sosiologien. Weber er kjent for sine studier av byråkrati og av vilkårene for politisk styring, og for sine bøker om sammenhengene mellom religion og økonomisk endring.

Durkheim er mest kjent for sine studier av arbeidsdelingens virkning for forskjellige solidaritetsformer og av religionens sosiale funksjon, og for sin statistisk baserte påvisning av at land og regioner med relativt høy grad av familieoppløsning også hadde høyere selvmordsrater enn andre.

Begreper som sosial integrasjon og anomi har siden kommet til å inngå i sosiologiens felles fortolkningsrammer.

Faget sosiologi beveget seg på 1900-tallet gjennom mange teoritradisjoner og metodiske retninger. Metodisk har faget dels basert seg på kvantitative data og bruk av statistiske analyser for studier av sammenhenger mellom ulike forhold (variabler), dels på kvalitative analyser, med vekt på tolkninger av folks motiver og meningsdanning (særlig ved bruk av dybdeintervjuer), forståelse av sosiale situasjoner mer i detalj (ved bruk av observasjonsstudier), samt ulike former for dokumentstudier.

Noen sosiologer har fremhevet ulike gruppers og institusjoners gjensidige og harmoniske utfylling av hverandre, andre har særlig konsentrert seg om konfliktene og motsetningene i samfunnet.

Noen har for det meste studert smågrupper, og brukt begreper som samhandling, normer, interaksjon og sosiale roller. Andre har arbeidet mer med makrostørrelser og brukt begreper knyttet til organisasjoner, klasser og institusjoner.

Det faglig særegne ved sosiologien er ikke studier av ett bestemt emneområde fra samfunnslivet, men visse synsmåter og systematiseringer som har vist seg fruktbare for systematiske sammenligninger mellom samfunn og innenfor samfunn, samt for teoriutvikling og mer generisk forståelse av fenomener.

Det har lenge stått strid om de teoretiske forklaringsrammene. Historisk har det vært konflikt mellom ulike retninger, blant annet

• evolusjonistiske retninger, med vekt på samfunns og organisasjoners utviklingsstadier,
• strukturalistiske retninger, med vekt på den spesifikke oppbygging av store og små «samfunn»,
• funksjonalistiske retninger, med vekt på sosiale subsystemers bidrag til helhetens tilpasning,
• interaksjonistiske retninger, med vekt på hvordan samfunn skapes nedenfra, gjennom interaksjon,
• sosialkonstruktivistiske retninger, med vekt på at erfaringer må forstås som formet av sosiale forhold.

Også i dag favner disiplinen ulike oppfatninger av hva som er de mest hensiktsmessige data, analysemåter og teoretiske utgangspunkt. 

Ett perspektiv ser sosial struktur, i betydningen relasjoner mellom de posisjonene som aktørene befinner seg i, som det mest avgjørende for deres handlinger og for hvilke sosiale mønstre som tar form.

I Durkheims ånd er et annet perspektiv opptatt av såkalt kollektive representasjoner, det vil si av hvordan felles forståelsesmåter og meningsinnhold vokser frem og danner grunnlag for handling som igjen påvirker representasjonene.

Et tredje perspektiv er prinsipielt orientert mot individuelle valg som påvirkes av blant annet den enkeltes preferanser og situasjon.

Selv om Eilert Sundt regnes som en pioner i norsk sosiologi, var det først etter den annen verdenskrig at sosiologien ble et eget fagstudium ved norske universiteter. I 1949 ble Institutt for sosiologi etablert ved Universitetet i Oslo, med Sverre Holm som den første professor i faget.

Ved dette instituttet ble det utover i 1950-årene drevet faglig teoriutvikling og praktisk rettet forskning, men det var først i 1960-årene at sosiologiske perspektiver ble et tilbakevendende innslag i offentlig samfunnsdebatt. Etter hvert ble det opprettet sosiologiske institutter også ved de andre universitetene i Norge.

I dag finnes det sosiologer i en rekke offentlige og private institusjoner, og det foregår sosiologisk forskning og utredningsarbeid ved mange forskningsinstitutter, universiteter og høyskoler. En betydelig interesse for den norske sosiologien er knyttet til hvordan velferdsstaten bidrar til endringer i sosiale forhold, for eksempel når det gjelder sosial ulikhet. 

Mye taler for at sosiologien har hatt en større innflytelse i norsk samfunnsliv i senere år enn hva som har vært tilfelle i de fleste andre europeiske land.