Tsjekkoslovakia, Masaryk og Beneš

Tsjekkoslovakias landsfader, president Tomáš Masaryk (til venstre) sammen med sin etterfølger Eduard Beneš i 1935. Masaryk ble valgt til landets første president i november 1918, og gjenvalgt i 1920, 1927 og 1934. Beneš var i denne perioden utenriksminister. Han ble valgt til president i 1935, gikk av etter München-avtalen i 1938, men kom tilbake i 1945. Begge disse to er uløselig knyttet til arbeidet for et demokratisk Tsjekkoslovakia.

Av /NTB Scanpix ※.
Tsjekkoslovakias uavhengighet
Tsjekkoslovakia ble erklært en selvstendig stat 28. oktober 1918. Bildet er tatt i Praha samme dag, og viser folkemasser som feirer uavhengigheten.
Av /NTB Scanpix.

Tsjekkoslovakias historie omfatter tiden fra opprettelsen av staten Tsjekkoslovakia i 1918 og frem til staten ble oppløst i 1993. 1. januar 1993 ble Tsjekkoslovakia delt i Tsjekkia og Slovakia.

Opprettelsen av Tsjekkoslovakia

Antonin Nemec taler
Antonin Nemec, leder for det tsjekkiske sosialdemokratiske partiet, taler til en folkemengde i Praha på selvstendighetsdagen 28. oktober 1918.
Av /NTB Scanpix.

Tsjekkoslovakia oppstod som en felles stat for tsjekkere og slovaker ved avslutningen av første verdenskrig. Både tsjekkerne i Böhmen og Mähren og slovakene i Slovakia hadde tilhørt Østerrike-Ungarn, men i hver sin del: tsjekkerne i den østerrikske delen og slovakene i den ungarske. Mange tsjekkiske og slovakiske politikere hadde lenge arbeidet for større selvstyre, under krigen etter hvert også for uavhengighet, blant dem tsjekkeren Tomáš G. Masaryk, som gikk i eksil i desember 1914. Masaryk opprettet kontakter med tsjekkere og slovaker i utlandet, og i 1916 ble et tsjekkoslovakisk nasjonalråd grunnlagt under Masaryks ledelse. Andre nøkkelpersoner var tsjekkeren Edvard Beneš og slovaken Milan Štefánik (1880–1919).

Selv om både tsjekkere og slovaker deltok lojalt i den østerriksk-ungarske hæren, oppstod det i 1915 deserteringer til russisk side i enkelte tsjekkiske avdelinger. Etter den russiske revolusjon i mars 1917 ble dessuten mange tsjekkiske og slovakiske krigsfanger løslatt av russerne og trent til innsats på alliert side etter initiativ fra Masaryk. I mai 1918 oppnådde Masaryk støtte fra tsjekkiske og slovakiske organisasjoner i USA til dannelse av en tsjekkoslovakisk stat hvor slovakene skulle ha et utstrakt selvstyre, uttrykt i den såkalte Pittsburgh-avtalen. I Praha ble det i juli opprettet en nasjonalkomité som samarbeidet med politikerne i utlandet.

Høsten 1918 godtok de allierte etter hvert tanken på tsjekkoslovakisk uavhengighet, og 14. oktober konstituerte det tsjekko-slovakiske nasjonalrådet seg som en provisorisk regjering i landet som skulle hete Tsjekko-Slovakia (bindestreken var kommet inn for å redusere inntrykket av tsjekkisk dominans og var med i landsnavnet til 1920). I den videre fremstilling sløyfes her bindestreken. Den 18. oktober offentliggjorde Masaryk og Beneš samtidig en uavhengighetserklæring i Washington og Paris.

Den nye staten

Ved Østerrike-Ungarns sammenbrudd ble den nye tsjekkoslovakiske staten proklamert i Praha 28. oktober 1918 av en tsjekkisk nasjonalkomité (grunnlagt i juli 1918), som samarbeidet med eksilpolitikerne. Nasjonalkomiteen overtok kontrollen over forvaltningen i samforstand med den østerrikske militærledelsen i Praha. Selv om engasjementet for uavhengighet hadde vært begrenset blant tsjekkere flest, ble uavhengigheten markert med store gatedemonstrasjoner og en oppblomstring av nasjonalistiske følelser som også rettet seg mot den tyske befolkningsgruppen i landet. Uavhengighetsproklamasjonen i Praha ble fulgt opp av en erklæring fra et slovakisk nasjonalråd som var dannet tidligere i oktober. Erklæringen betonte slovakisk rett til selvbestemmelse og tok standpunkt for union med tsjekkerne i en tsjekkoslovakisk stat.

Etter første verdenskrigs avslutning i november 1918 forsøkte den nye ungarske regjeringen å forhindre at de tsjekkoslovakiske myndighetene fikk kontroll over Slovakia, men tsjekkiske styrker fordrev de ungarske mellom desember 1918 og februar 1919. Béla Kuns kommunistiske rådsregjering i Budapest slo tsjekkerne tilbake (mai–juni 1919), og i juni ble det opprettet en kortlivet sovjetrepublikk i Øst-Slovakia som en avlegger av den ungarske. Deretter tvang de allierte seiersmaktene de ungarske styrkene til å evakuere Slovakia. Tsjekkoslovakia fikk også Karpato-Ukraina, som før krigen hadde tilhørt Ungarn. I forhold til Polen oppstod det strid om det industrielt viktige grenseområdet Teschen (tsjekkisk: Těšín, polsk: Cieszyn) i Schlesien. Det var væpnede sammenstøt der i 1919, men området ble under internasjonal medvirkning delt i 1920 slik at Polen fikk byen og Tsjekkoslovakia områder utenfor med verdifulle kullfelt.

Befolkningssammensetning

sudet-kart

De sudettyske områdene i slutten av 1930-årene. Etter at Østerrike ble innlemmet i Tyskland i 1938, var Tsjekkoslovakia nesten helt omringet av nazi-Tyskland.

Av /Store norske leksikon ※.

Den tyske befolkningen i Tsjekkoslovakia var lite begeistret for den nye staten. De forsøkte alt i oktober 1918 å erklære de tysk-dominerte områdene som en del av «Deutsch-Österreich». Demonstrasjoner i tyske byer i mars 1919 ble møtt av tsjekkisk gendarmeri, og over 50 tyskere ble drept. I april bestemte fredskonferansen at de tyske områdene (Sudetland) skulle innlemmes i Tsjekkoslovakia uten folkeavstemning. Landets grenser ble endelig fastsatt gjennom fredsavtalene i Versailles og Saint-Germain-en-Laye (1919) og Trianon (1920).

Den tyske befolkningen var ikke representert i den «revolusjonære» nasjonalforsamlingen som møtte høsten 1918 for blant annet å utarbeide en grunnlov. Den tsjekkiske representasjonen var fordelt på de tsjekkiske partiene ut fra valgresultatet under Østerrike i 1911, de slovakiske representantene var skjønnsmessig utpekt. Forsamlingen valgte Tomáš G. Masaryk til landets første president. Karel Kramář ble statsminister. Den nye grunnloven fra 1920 gav landet et tokammersystem, parlamentarisme, presidenten valgt av nasjonalforsamlingen, og stadfesting av fundamentale rettigheter for innbyggerne. Partiene fikk en sterk stilling.

Selv om de ulike nasjonalitetene i grunnloven ble sikret blant annet rett til utdanning på eget språk, var den nye staten basert på «tsjekkoslovakismen» som nasjonal ideologi. Bare ved å regne tsjekkerne og slovakene som én nasjonalitet (slik det ble gjort i folketellingene), fantes det en nasjonalitet stor nok til å begrunne at landet skulle regnes som en nasjonalstat. Beregnet etter morsmål var det i 1921 51 prosent tsjekkere, 23 prosent tyskere, 15 prosent slovaker, 6 prosent ungarere, 3,5 prosent ukrainere, 1,4 prosent jøder og 0,6 prosent polakker. Siden mange jøder hadde tsjekkisk, tysk eller ungarsk som morsmål, er den jødiske prosenten her for lav (den jødiske befolkningen utgjorde om lag 2,5 prosent).

Det var betydelige forskjeller i historie, kultur og økonomisk utvikling mellom tsjekkere og slovaker. Den tsjekkiske og tyske delen var langt fremme industrielt, mens jordbruket dominerte i Slovakia, som også i stor grad manglet en velutdannet middelklasse. Under det ungarske styret hadde mange av de slovakene som avanserte sosialt, blitt assimilert inn i den ungarske eliten. Den tsjekkisk-dominerte sentraliseringen skapte reaksjoner i Slovakia. Likevel organiserte flere viktige slovakiske politiske grupperinger seg sammen med de tilsvarende tsjekkiske og deltok i skiftende regjeringer. Bare det slovakiske folkepartiet (katolsk) under ledelse av presten Andrej Hlinka engasjerte seg for slovakisk selvstyre, og enkelte i partiet, blant andre Vojtěch Tuka (1880–1946), ønsket også full uavhengighet.

Politikken i mellomkrigstiden

Blant de største partiene i Tsjekkoslovakia var det borgerlige bondepartiet, ledet av Antonín Švehla (1873–1933). Det hadde nære forbindelser med bondekooperasjonen, og fikk etter hvert også appell blant middelklassen i byene. De tsjekkoslovakiske sosialdemokratene, grunnlagt som en seksjon av det østerrikske partiet i 1878, deltok i flere koalisjonsregjeringer med borgerlige. Arbeiderbevegelsen var blitt splittet i 1921, da det ble dannet et sterkt kommunistparti, det eneste som fungerte på tvers av alle etniske skiller i landet.

Tsjekkoslovakia var det eneste landet i regionen som ikke forbød kommunistpartiet i løpet av mellomkrigstiden. Det fantes en lang rekke andre partier, blant annet knyttet til de etniske minoritetene, spesielt tyskerne. I 1920-årene var det tyske sosialdemokratiske partiet størst, men etter 1930 vokste det tyske nazipartiet raskt. Etter Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933 oppløste partiet seg selv for å unngå inngrep fra myndighetene, og ble etterfulgt av den nasjonalistiske sudettyske hjemstavnsfronten (senere det sudettyske partiet), ledet av Konrad Henlein. I 1930-årene gjorde fascistiske strømninger seg gjeldende også i andre partier, som de tsjekkiske nasjonaldemokratene og det slovakiske folkepartiet.

Til tross for etniske motsetninger og hyppige regjeringsskifter viste det politiske liv i Tsjekkoslovakia i mellomkrigstiden stor stabilitet, takket være et godt fungerende koalisjonssystem. Masaryk, som var president i perioden 1918–1935, nøt stor prestisje, og det demokratiske systemet med frie valg ble beholdt i Tsjekkoslovakia, i motsetning til de andre landene i Sentral- og Øst-Europa, som alle etter hvert gikk over til åpent autoritære og diktatoriske styreformer.

Den økonomiske verdenskrisen rammet Tsjekkoslovakia fra 1930 og kulminerte i 1932. Industriproduksjonen falt med 40 prosent, og arbeidsløsheten steg kraftig. Særlig hardt gikk det utover de høyt industrialiserte tyske grenseområdene. Prisfallet på landbruksvarer førte også til en spesielt vanskelig situasjon på den slovakiske landsbygda. Både blant tyskere og slovaker bidrog krisen til å styrke nasjonalistiske strømninger.

Trusselen fra Hitler-Tyskland

Som et av de landene som hadde hatt fordel av fredsavtalene etter første verdenskrig, knyttet Tsjekkoslovakia seg til Frankrike ved en forsvarsavtale i 1924, og dannet i 1920–1921 «den lille entente» med to andre land som fryktet ungarske krav om grenserevisjoner, Romania og Jugoslavia. Forholdet til Polen var derimot mer anstrengt på grunn av grensestriden om Teschen. Tsjekkoslovakias utsatte stilling i tilfelle et tysk angrep førte samtidig til et sterkt engasjement i Folkeforbundet for kollektiv sikkerhet. Utenriksminister Edvard Beneš, som etterfulgte Masaryk som president i 1935, var en ivrig talsmann for dette.

Da Frankrike og Sovjetunionen nærmet seg hverandre etter Hitlers maktovertagelse, inngikk Tsjekkoslovakia i 1935 en avtale med Sovjetunionen der landet i tilfelle angrep ble lovet sovjetisk hjelp dersom Frankrike gav det samme. Da var den sudettyske naziorienterte bevegelsen under Konrad Henlein allerede blitt en sterk maktfaktor. Ved valget i 1935 ble Henleins parti størst, men fikk bare 15,2 prosent av stemmene.

Etter at Østerrike var blitt innlemmet i Tyskland i mars 1938 («Anschluss»), vokste den sudettyske kampanjen for fullstendig autonomi. Henlein samarbeidet med Hitler, og kravene ble stadig mer vidtgående. Også ungarske og polske partier i Tsjekkoslovakia kom med krav, og sommeren 1938 markerte det slovakiske folkepartiet 20-årsdagen for Pittsburgh-avtalen med krav om føderalisering av staten. Hitler var fast bestemt på en oppløsning av Tsjekkoslovakia, og planla militært for det. Den britiske statsminister Neville Chamberlain tok i september 1938 initiativ til en samtale med Hitler i Berchtesgaden 15. september for å unngå krig. Storbritannia og Frankrike ønsket ikke å engasjere seg militært, selv om Frankrike var avtaleforpliktet til det.

München-avtalen

München-avtalen

München-avtalen i 1938, som munnet ut i et stormaktsdiktat til Tsjekkoslovakia om avståelse av de sudettyske områdene, var skjebnesvanger for landet som dermed mistet sine grensefestninger. Etter at de tyske troppene hadde rykket inn i disse områdene kort etter (til høyre), lå resten av landet åpent da Hitler seks måneder senere brøt avtalen og lot sine tropper marsjere inn i Praha. Bildet til venstre viser underskriverne av den famøse avtalen. Fra venstre Neville Chamberlain, Édouard Daladier, Adolf Hitler og Benito Mussolini.

Av /NTB Scanpix ※.

Tsjekkoslovakias skjebne ble avgjort på et møte i München 29.–30. september 1938 av Hitler, Mussolini, Chamberlain og den franske statsminister Édouard Daladier. Verken Tsjekkoslovakia eller Sovjetunionen fikk være representert. München-avtalen presset Tsjekkoslovakia til å godta avståelse til Tyskland av Sudetlandet (alle deler av Böhmen og Mähren med over 50 prosent tyske innbyggere) innen 10. oktober. President Beneš trakk seg i protest og gikk i eksil. Hans etterfølger ble Emil Hácha. Med stormaktsenigheten mot seg og Tsjekkoslovakias isolasjon valgte regjeringen å gi etter.

München-avtalen skapte bitterhet og en dyp mistillit i den tsjekkiske befolkningen til de vestlige demokratier. Alle tsjekkiske innbyggere i de avståtte områdene ble tvangsflyttet inn i landet. Men ikke bare Sudetlandet måtte avstås. Polen fikk sine gamle grensekrav oppfylt i Teschen, og etter tysk og italiensk «megling» i november, måtte Tsjekkoslovakia avstå store deler av Sør-Slovakia med blant annet Košice til Ungarn. Det slovakiske folkepartiet fikk under et møte i Žilina den 6. oktober 1938 andre slovakiske organisasjoner til å gå inn for autonomi. Parlamentet i Praha godtok da slovakisk autonomi, som ble innført i november. En tilsvarende ordning ble innført i Karpato-Ukraina. Landets navn ble igjen Tsjekko-Slovakia.

I mars 1939 brukte Tyskland en krise mellom sentralregjeringen i Praha og den slovakiske regjeringen i Bratislava til å presse slovakene til å erklære uavhengighet fra Praha, og truet med at alternativet kunne være deling av Slovakia mellom Ungarn, Polen og Tyskland. Den 14. mars 1939 ble Slovakia erklært som suveren stat med Jozef Tiso som statsminister (president fra juli 1939). Det tsjekkiske området ble, på tross av Hitlers tidligere forsikringer, okkupert neste dag og innlemmet i Tyskland som Böhmen–Mähren-protektoratet. Karpato-Ukraina ble samtidig besatt av ungarske tropper.

Andre verdenskrig

tyske tropper rykker inn i Tsjekkoslovakia

Etter krigsutbruddet i september 1939 organiserte Beneš en tsjekkoslovakisk nasjonalkomité i Paris. Etter Frankrikes fall i 1940, ble den flyttet over til London, og etter overfallet på Sovjetunionen sommeren 1941 ble den anerkjent av de allierte som Tsjekkoslovakias lovlige regjering og krigførende part. Beneš ble anerkjent som tsjekkoslovakisk president. Hjemme forholdt befolkningen seg til å begynne med relativt rolig, ettersom den var lite berørt av de umiddelbare krigshandlingene, men etter de tyske tilbakeslagene på østfronten og det vellykkede attentatet på «riksprotektor» Reinhard Heydrich i mai 1942 med påfølgende represalier, økte motstandskampen i omfang og intensitet.

I Slovakia kom det høsten 1944 til regulær nasjonal oppstand mot marionettregjeringen, og den kunne først slås ned ved hjelp av tyske tropper. Fra nå av var også Slovakia okkupert.

Frigjøring og kommunistisk maktovertakelse

kommunist-kongress i Tsjekkoslovakia

I 1948 kom kommunistene til makten i Tsjekkoslovakia og proklamerte landet som et «folkedemokrati». President ble kommunistenes leder Klement Gottwald. Bildet er fra en partikongress, der Gottwalds portrett er sentralt plassert mellom portretter av læremestrene Marx, Engels, Lenin og Stalin.

Av /NTB Scanpix ※.

Den første tsjekkoslovakiske etterkrigsregjeringen ble konstituert i det befridde Košice 5. april 1945. Beneš ble bekreftet som president, den kommunistvennlige sosialdemokraten Zdeněk Fierlinger ble statsminister og Tomáš Masaryks sønn, den partiløse Jan Masaryk, utenriksminister. Etter frigjøringen ble det straks gjennomført grunnleggende reformer innen økonomi og samfunnsliv, som bante vei for en innlemmelse av Tsjekkoslovakia i den sovjetiske innflytelsessfære: nasjonalisering av større industribedrifter, banker og forsikringsvesen, jordreform, masseutvisning av tyskere og konfiskasjon av deres og tsjekkoslovakiske kollaboratørers eiendommer.

Utenrikspolitisk forsøkte man ennå å «bygge bro» mellom øst og vest, men regjeringens spillerom var begrenset, blant annet på grunn av en vennskaps- og bistandspakt som president Beneš hadde undertegnet med Sovjetunionen i desember 1943. I 1947 nedla således Josef Stalin forbud mot at Tsjekkoslovakia deltok i Marshallplanen. Ved valget til nasjonalforsamling i mai 1946 fikk kommunistene 40 prosent av stemmene i de tsjekkiske land og 30 prosent i Slovakia, og kommunistpartiets formann Klement Gottwald dannet ny koalisjonsregjering.

Uoverensstemmelser i regjeringen om blant annet den kommunistiske innenriksministerens ledelse av politiet, utløste en regjeringskrise der tolv ikke-kommunistiske ministere innleverte sine avskjedssøknader i februar 1948. Under velorganisert press av kommunist-organiserte massedemonstrasjoner, følte president Beneš seg tvunget til å godta at statsminister Gottwald supplerte regjeringen med mer føyelige elementer 25. februar. Utenriksminister Jan Masaryk, som var gått med i den nye regjeringen, ble 10. mars funnet død nedenfor et vindu i sin embetsbolig.

De politiske partiene ble nå utsatt for hardhendt utrensking og tvunget inn i en «gjenfødt nasjonal front», og i april 1948 ble kommunistpartiet og det sosialdemokratiske partiet slått sammen. I mai ble det vedtatt en ny, «folkedemokratisk» forfatning og gjennomført ytterligere samfunnsreformer (blant annet fullstendig sosialisering av industri og handel, utvidelse av landbrukskooperasjonen henimot kollektivisering). President Beneš avslo å sanksjonere den nye forfatningen og gikk av; han døde samme høst. Til hans etterfølger valgte nasjonalforsamlingen Klement Gottwald.

Henrettelser og arrestasjoner

Allerede få måneder etter den kommunistiske maktovertagelsen, ble det innledet politiske prosesser; i første omgang mot den politiske opposisjonen og «samfunnsmessig upålitelige elementer». Noe senere grep utrenskningene om seg også i kommunistpartiets rekker. Henrettelsen av den kvinnelige nasjonalsosialisten og parlamentsmedlemmet dr. Milada Horáková (1901–1950) i juni 1950 vakte oppsikt og sterke protester i utlandet, men var bare én av de 178 fullbyrdede dødsdommene i perioden 1948–1952.

Massearrestasjoner av hele befolkningsgrupper (soldater som hadde vært ved vestfronten under krigen, katolske geistlige, grupper av arbeidere, forfattere, gårdbrukere og forretningsmenn og lignende) resulterte i 10–15 års fengselsopphold eller tvangsarbeid for mange av dem, til dels uten dom. Med Stalins personlige samtykke ble en rekke fremtredende kommunister, partiets generalsekretær Rudolf Slánský, utenriksminister Vladimír Clementis og ni andre avsatt og henrettet i desember 1952 for «sionistisk» og «titoistisk» virksomhet. Utrenskningene fortsatte til 1954 og rammet det økonomiske byråkratiet og slovakiske «borgerlige nasjonalister». Det er senere blitt godtgjort at anklagene var oppkonstruert, og ofrene er blitt juridisk rehabilitert.

Kollektiviseringen av landbruket i flere bølger i perioden 1949–1956 skapte alvorlig svikt i matforsyningene. Etter Josef Stalins død i 1953 opplevde Tsjekkoslovakia bare i liten grad en oppmykning av politikken. Den nye partilederen Antonín Novotný stod for en dogmatisk kurs, som blant annet kom til uttrykk i en ny grunnlov i 1960. Gjennom den var Tsjekkoslovakia det første landet blant satellittstatene som formelt tok skrittet fra å være «folkedemokrati» til «sosialistisk republikk», på linje med Sovjetunionen.

Veien til Praha-våren

Tsjekkoslovakia, 21. aug.1968

I 1968 forsøkte kommunistpartiet å gjennomføre en reformpolitikk, ofte omtalt som «Praha-våren» eller «sosialisme med et menneskelig ansikt». Denne politikken ble sterkt mislikt i Kreml. 21. august ble panserstyrker fra Warszawapakt-landene sendt inn og reformforsøkene effektivt stoppet. Bildet er fra innmarsjen i Praha.

Av /NTB Scanpix ※.

Den økonomiske veksten ble lavere i begynnelsen av 1960-årene. Flere økonomer satte vanskene i sammenheng med den sterke sentralplanleggingen og den sovjetiske modellen med prioritet til tungindustrien. I 1962 ble den reformorienterte økonomen Ota Šik valgt inn i kommunistpartiets sentralkomité, og året etter til leder for en ny reformkommisjon. En annen foreløpig beskjeden oppmykning av systemet skjedde da partiledelsen i 1962 for første gang offentlig måtte renvaske noen av ofrene for utrenskningene i 1950-årene. Dette fikk en spesiell virkning i Bratislava, fordi mange slovaker var blitt rammet med tilleggsbeskyldningen «slovakisk nasjonalisme». Rehabilitering av slike ofre bidrog til å styrke slovakisk identitet. Slovakiske aviser ble mer åpne enn tsjekkiske. I 1963 ble Novotnýs kandidat som førstesekretær i den slovakiske partiavdelingen slått ut av en av Novotnýs slovakiske kritikere, Alexander Dubček.

I 1967 gjæret det blant studentene med demonstrasjoner, samtidig som det på enkelte arbeidsplasser ble aksjonert mot den stalinistiske ledelsen i fagbevegelsen. Færre og færre i partiledelsen ønsket å satse sin politiske fremtid på Novotný, og i januar 1968 måtte han gå av som partileder. Han fikk inntil mars fortsette som landets president, men ble da avløst av general Ludvík Svoboda. Som partileder ble han erstattet av Alexander Dubček, som startet den såkalte Prahavåren. Ved 20-årsfeiringen av den kommunistiske maktovertagelsen i februar, la han vekt på likeverdet mellom stater og innbyggernes borgerrettigheter. Det inspirerte til resolusjoner både i og utenfor partiet med krav om økt demokratisering og flere reformer. Stemningen ble mer radikal, og massemediene ble mer åpne. Sensuren hadde i praksis opphørt å fungere i månedsskiftet februar–mars 1968.

Reformtilhengeren Oldřich Černík ble ny statsminister i begynnelsen av april 1968, Josef Smrkovský ble president i nasjonalforsamlingen og Ota Šik ble visestatsminister. På samme tid vedtok partiet et nytt handlingsprogram. Det skulle fortsatt bare være ett parti, men organisasjonslivet skulle være friere, økonomien og kulturlivet skulle liberaliseres. «Sosialisme med et menneskelig ansikt» ble et av slagordene. Spenningsforholdet mellom tsjekkere og slovaker skulle løses ved en føderalisering. Samarbeidet med Sovjetunionen skulle fortsette, medlemskapet i Warszawapakten og Comecon opprettholdes.

Reformarbeidet møtte likevel stor mistro i Sovjetunionen og de andre østblokklandene. Mistroen ble styrket av blant annet manifestet «To tusen ord» skrevet av forfatteren Ludvík Vaculík og undertegnet av et stort antall personer. Det ble offentliggjort 27. juni 1968 og krevde en reell demokratisering til forskjell fra de reformene som til da var gjennomført.

Invasjon og «normalisering»

Store militærøvelser om sommeren innenfor rammen av Warszawapakten var ment som – og ble også oppfattet som – en advarsel mot reformpolitikken. Selv om den tsjekkoslovakiske ledelsen trodde at den i begynnelsen av august var blitt enig med sovjetlederne og de andre østblokklederne på møter i Čierná og Bratislava om omfang og tempo på reformprosessen, ble Tsjekkoslovakia natten mellom 20. og 21. august 1968 invadert av mer enn 500 000 soldater fra Warszawapakt-landene Sovjetunionen, Polen, Ungarn og Bulgaria. DDRs styrker i Nationale Volksarmee ble holdt i alarmberedskap på østtysk side av grensen, men deltok ikke i invasjonen. Romania nektet å delta. Albania, som hadde sluttet i delta i Warszawapakten i 1962, meldte seg formelt ut en måned etter innmarsjen.

Den tsjekkoslovakiske stats- og partiledelsen innså at overmakten var stor og oppfordret befolkningen til å gjøre passiv, ikke aktiv motstand. Den politiske ledelsen i Praha ble med makt brakt til Moskva og måtte gå med på en gradvis nedtrapping av reformene. Den måtte også finne seg i stasjonering av sovjetiske tropper. Invasjonen var begrunnet med tesen om den begrensede suverenitet for sosialistiske land for å hindre kontrarevolusjon (Brezjnev-doktrinen). I løpet av noen måneder ble de fleste reformtilhengerne rensket ut. Dubček selv mistet sin formelle stilling som partileder i april 1969. Han ble etterfulgt av Gustáv Husák, som varslet en politikk preget av «normalisering», det vil si slutt på alle reformer fra Dubček-tiden. Husák ble sittende som partileder til 1987 og som president i perioden 1975–1989. Det eneste reformvedtaket av betydning som ble stående, var føderaliseringen av staten som ble gjennomført 1. januar 1969.

Fra 1969 til 1971 gikk «normaliseringen» blant annet ut på omfattende utrenskninger. Husák la stor vekt på å forbedre økonomien, og undertegnet en ny vennskaps- og bistandsavtale med Sovjetunionen i 1970. Den gav økonomisk hjelp og økt avhengighet. Motstanden mot økonomiske reformer gjorde likevel at de dypere problemene i økonomien forble uløste, og fra begynnelsen av 1980-årene opplevde Tsjekkoslovakia en alvorlig økonomisk tilbakegang. I 1987 overtok Miloš Jakeš som ny partileder, uten at det skapte noen endringer i politikken. Myndighetene fulgte i liten grad opp den reformpolitikken som Mikhail Gorbatsjov innledet i Sovjetunionen i 1985.

I 1977 stod en gruppe intellektuelle, blant andre forfatteren Václav Havel, frem med et opprop, Charta 77, der de beskyldte regimet for manglende ytringsfrihet og rettssikkerhet. De som skrev under, ble møtt med reaksjoner som oppsigelser og arrestasjoner. Charta 77 ble aldri noen folkebevegelse, men ble godt kjent i utlandet, og flere av gruppens medlemmer skulle komme til å spille en viktig rolle ved «Fløyelsrevolusjonen» da kommunistregimet falt i 1989.

1989: Kommuniststyrets fall

Dubcek og Havel 1989

Høsten 1989 måtte kommunistene etter store massedemonstrasjoner gi fra seg makten i Tsjekkoslovakia. I desember fikk landet en ikke-kommunistisk regjering og Václav Havel (til høyre) ble landets første ikke-kommunistiske president siden 1948. Praha-vårens forgrunnsfigur, Alexander Dubček (til venstre), ble valgt til president i nasjonalforsamlingen. I 1992 ble det vedtatt å dele landet i to land, Tsjekkia og Slovakia, fra 1993.

Av /NTB Scanpix ※.
Václav Havel
Václav Havel vinker til demonstranter i Praha 10. desember 1989. Som følge av Fløyelsrevolusjonen og det kommunistiske regimets fall ble Havel først Tsjekkoslovakias president fra desember 1990 til juli 1992 og siden Tsjekkias president fra 1993 til 2003.
Av /AFP/NTB.

På tross av enkeltstående demonstrasjoner i anledning 20-årsmarkeringene for hendelsene i 1968/1969, startet ingen sammenhengende politisk prosess før i november 1989. Den 17. november tillot myndighetene en studentdemonstrasjon i Praha til minne om studenter som 50 år tidligere hadde protestert mot nazi-okkupasjonen i 1939 og blitt drept av nazistyret. Demonstrasjonen fikk stor deltagelse, og slagordene var klart rettet mot det sittende regimet. Politiets brutalitet for å stanse demonstrasjonen da den utviklet seg, skapte sterke reaksjoner blant folk, og i de nærmeste dagene var det en lang rekke underskriftskampanjer, streiker (av studenter og arbeidere) og demonstrasjoner. Protestene mot politiets fremferd utviklet seg til krav om borgerrettigheter og demokrati.

En koordineringskomité for denne prosessen ble dannet den 19. november 1989 under navnet Medborgerforum, der studenter og veteraner fra Charta 77 spilte de viktigste rollene. Václav Havel ble hovedtalsmann for Medborgerforum. I Bratislava oppstod det en lignende komité under navnet «Offentlighet mot vold». Der opptrådte Alexander Dubček offentlig for første gang siden 1968/1969. I Praha deltok han 24. november 1989 sammen med Havel under en kjempedemonstrasjon. Samme dag vedtok sentralkomiteen i kommunistpartiet med knapt flertall at hæren ikke skulle settes inn mot demonstrasjonene som pågikk nærmest døgnet rundt. Samme dag gikk Miloš Jakeš av som partileder og ble erstattet av den forholdsvis ukjente Karel Urbánek.

Da Medborgerforum ikke fikk svar på kravet om forhandlinger, oppfordret de til generalstreik 27. november. Streiken fikk en overveldende oppslutning, og 30. november 1989 oppgav kommunistpartiet offisielt sin ledende rolle i samfunnet. Etter dette tok partiledelsen imot Medborgerforums tilbud om forhandlinger. Også gruppen «Offentlighet mot vold» deltok der. Det ble enighet om å etablere en overgangsregjering inntil det kunne holdes frie valg.

Den 10. desember overtok kommunisten Marián Čalfa (født 1946) som statsminister for en regjering der kommunistene bare hadde 10 av 21 plasser. Den bestod av flere fremtredende opposisjonelle, og Čalfa selv meldte seg ut av partiet i januar 1990. Nasjonalforsamlingen, hvor kommunistene dominerte, selv om noen av de mest kompromitterte ble skiftet ut til fordel for opposisjonelle, valgte den 29. desember Václav Havel til midlertidig president i Tsjekkoslovakia etter Gustáv Husák. Alexander Dubček ble president for nasjonalforsamlingen. I juni 1990 ble det holdt frie parlamentsvalg. De ble overlegent vunnet av Borgerforum og Offentlighet mot vold. Sammen med kristeligdemokratene og noen uavhengige dannet de en bred koalisjonsregjering, fortsatt ledet av Marián Čalfa.

Utenrikspolitisk orienterte Tsjekkoslovakia seg vestover og forsøkte samtidig å løsne alle avhengighetsbånd til Sovjetunionen så raskt som mulig. I mai 1991 ble de siste sovjetiske soldatene trukket ut av landet. Samme år ble Tsjekkoslovakia medlem av Europarådet. Med Polen og Ungarn inngikk landet det såkalte Visegrad-samarbeidet, som resulterte i Den sentraleuropeiske frihandelsavtale (CEFTA) i 1992.

I 1991 ble de to store folkebevegelsene som hadde vunnet valget, splittet. En stor del av de aktive i Medborgerforum gikk inn i Det demokratiske borgerpartiet (ODS), som under ledelse av finansminister Václav Klaus gikk inn for en rask overgang til et kapitalistisk system. Den demokratiske medborgeralliansen (ODA) la mer vekt på konservative verdier. Også «Offentlighet mot vold» ble splittet. Det største partiet som sprang ut av «Offentlighet mot vold», var Bevegelsen for et demokratisk Slovakia (HZDS), ledet av Vladimír Mečiar.

Tsjekkoslovakia opphører å eksistere

Alt i 1990 oppstod det spenninger mellom tsjekkiske og slovakiske oppfatninger av hva Tsjekkoslovakia som fellesstat skulle være. Blant annet ble det diskusjon om landsnavnet. Forslaget fra presidenten om «Den tsjekkoslovakiske republikk» ble forkastet av slovakene. I stedet ble staten hetende «Den tsjekkiske og slovakiske føderative republikk». Ved valgene til ny nasjonalforsamling og delstatsforsamlinger i juni 1992 vant Václav Klaus' parti klart i den tsjekkiske republikken og Vladimir Mečiars parti i Slovakia, begge med 33 prosent av stemmene. Kommunistpartiet ble nest størst.

President Havel forsøkte å holde landet sammen, men valgresultatet viste at det var stor uenighet om den økonomiske politikken mellom flertallsgrupperingene blant tsjekkere og slovaker, ikke bare om de mer nasjonale markeringene. Ønsker om å oppløse Tsjekkoslovakia var til å begynne med ikke noe alminnelig krav blant folk flest, heller ikke i Slovakia, men fikk økende oppslutning da tsjekkiske politikere ikke var interessert i å gå med på en så løs konføderasjon som nasjonalistiske slovakiske politikere etter hvert gikk inn for.

I august 1992 ble det enighet mellom slovakiske og tsjekkiske politikere om å oppløse Tsjekkoslovakia. Václav Havel hadde gått av som president 20. juli samme år. Etter forhandlinger om praktiske spørsmål ble oppløsningen vedtatt av det tsjekkoslovakiske parlamentet den 25. november 1992, og fra 1. januar 1993 opphørte Tsjekkoslovakia å eksistere som stat.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (4)

skrev Kåre Dahl Martinsen

det hevdes at styrkene fra Nationale Volksarmée deltok i invasjonen (den samme feilen gjøres også på norsk Wikipedia). Det er ikke koorrekt. DDRs styrker ble holdt i alarmberedskap på østtysk side av grensen, de deltok ikke. Sjekk fakta her: Fra Bundesarchiv: https://www.bundesarchiv.de/oeffentlichkeitsarbeit/bilder_dokumente/01095/index-19.html.de og en avisartikkel om hvordan myten muligvis oppstod http://www.welt.de/kultur/history/article13667308/Ulbrichts-Panzer-fanden-nicht-den-Weg-nach-Prag.html

skrev Petter Ulleland

Var ikke også Albania et av landene som nektet å delta?

svarte Jørn Holm-Hansen

Takk for innspill! Du har helt rett. Albania var jo ikke akkurat forventet å delta ettersom de jo hadde brutt med Sovjetunionen. Men de hadde fremdeles ikke trådt formelt ut av Warszawapakten i august 1968 så påpekningen din var på sin plass.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg