De tsjekkiske landskapene Böhmen og Mähren (Čechy og Morava) hadde på linje med andre europeiske land et religiøst middelalderteater som i noen grad tok opp i seg verdslige elementer. Mastickár fra ca. 1350 var et spill som i tillegg til det bibelhistoriske innholdet fortalte om en kvakksalver og hans kone. Renessansehumanistene introduserte romerske komedier av Plautus og Terents. Den slovakiske dramatikeren Pavel Kyrmezer skrev på tsjekkisk på 1500-tallet, og på 1600-tallet bygde jesuittene ut sine teatre i tilknytning til skoler og universitet. Den italienske innflytelse ble etter hvert sterk både når det gjaldt sceneteknikk og omreisende commedia dell'arte-kompanier. Et folkelig teater vokste frem i form av landsbyspill etter 1650.

En kobling mellom tsjekkisk kulturforståelse og teater kom til uttrykk på slutten av 1700-tallet da Nostitz-teateret i Praha ble åpnet 1783. Et tsjekkisk skuespillerkompani ble grunnlagt med Bouda (Hytte-teateret) i 1786 for å kunne spille regelmessig på tsjekkisk. Bouda varte bare et par år, men ble etterfulgt av nye initiativ som skulle munne ut i etableringen av et tsjekkisk nasjonalteater.

På begynnelsen av 1800-tallet blomstret også marionetteteater i Tsjekkia. Josef K. Tyl var den iscenesetter og dramaturg som i 1840-årene utviklet et konsept for et tsjekkisk nasjonalteater, og han skrev selv skuespill. Den tsjekkiske nasjonale kulturbevegelse arbeidet sterkt for et nasjonalteater, noe som lyktes å få i stand i 1880, på grunnlag av et provisorisk teater fra 1862. Da Nasjonalteateret i Praha hadde sin åpningsforestilling i 1881, var det med Smetanas opera Libuše. Shakespeare og Schiller ble mønstre for en tsjekkisk romantisk dramatikk, og moderne dramatikk ble oversatt fra fransk, russisk og tysk.

I de første tiårene etter 1900 var teateret dominert av Nasjonalteateret og Prahas stadsteater som stod ferdig i 1907. Den første moderne tsjekkiske regissør var Jaroslav Kvapil på Nasjonalteateret, hvor han særlig satte opp Ibsen og Tsjekhov. Hans etterfølger var Karel Hugo Hilar som var kjent for sine nyskapende oppsettinger på Prahas stadsteater. I 1920- og 1930-årene oppnådde han internasjonal berømmelse for sine oppsettinger på Nasjonalteateret i en ekspresjonistisk og arkitektonisk preget stil. En moderne dramatikk vokste også frem. En viktig kritiker, teoretiker og iscenesetter i mellomkrigstiden var J. Honzl, som satte opp Alfred Jarry og Jean Cocteau i 1920-årene. 1930-årene bød på en rekke små, private teatre, som til dels tok opp ekspresjonismen som bevegelse. Internasjonalt kjent og mye spilt ble Karel Čapek som skrev stykker som R.U.R. og Insektliv (denne sammen med broren Josef Čapek) i 1920-årene.

Under den tyske okkupasjonen 1938–45 fortsatte teaterdriften under sensur, slik at tsjekkisk teater var relativt intakt etter den annen verdenskrig. En stor inngripende virkning fikk det kommunistiske regimet som forbød privat teaterdrift, men den sterke moderne tradisjonen ble ført videre av en regissør som Otomar Krejča med sine kjente Tsjekhov-oppsettinger og ikke minst scenografen Josef Svoboda. Den senere president Václav Havel utviklet seg som dramatiker ved avantgarde-teateret «På balustraden» i Praha i 1960-årene. På samme tid drev den betydningsfulle regissøren Alfred Radok «Teateret ved porten» i Praha. Selv om ikke teaterdriften stoppet opp etter invasjonen i 1968, drog en rekke teaterfolk i landflyktighet, slik som Luboš Hrůza, som fikk jobb på Nationaltheatret i Oslo som teatermaler og scenograf. En ny generasjon dramatikere og regissører dukket opp i 1970- og 1980-årene, med navn som Oldřich Daněk og Karel Steigerwald.

Etter kommunismens fall har en ny flora av frie grupper og undergrunnsteatre utviklet seg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.