teater i Tsjekkia

I middelalderen hadde man religiøst teater som også tok opp i seg noen verdslige og komiske elementer. Mastickár (kvakksalver) fra omlag år 1350 er blant de første skuespillene av denne typen. Humanistene i renessansen introduserte romerske komedier av Plautus og Terents. Den slovakiske dramatikeren Pavel Kyrmezer skrev skuespill på tsjekkisk allerede på 1500-tallet. På 1600-tallet bygget jesuittene ut sine teatre i tilknytning til skoler og universiteter. Italiensk innflytelse ble sterk både innen sceneteknikk og fra commedia dell'arte-kompanier.

Et folkelig teater vokste frem i form av landsbyspill etter år 1650. Amatør- og provinsteater-virksomhet har hatt stor betydning for tsjekkisk teater og har vært et bærende element for tro, kultur og språk i landet. Nærheten til alle lag av folket har hatt mye å si for teaterets relevans.

En kobling mellom tsjekkisk kulturforståelse og teater kom til uttrykk da Nostitz-teateret i Praha ble åpnet i 1783. Skuespillerkompaniet Bouda-teateret ble grunnlagt i 1786 for å kunne spille på tsjekkisk. Bouda varte kun et par år, men ble fulgt opp av nye initiativ, som etterhvert skulle munne ut i etableringen av et nasjonalteater.

På 1800-tallet blomstret også marionetteteater opp i landet. Josef Kajetán Tyl var en forfatter, dramaturg og skuespiller som utviklet et konsept for et tsjekkisk nasjonalteater. Den nasjonale kulturbevegelsen jobbet iherdig for et nasjonalteater og lyktes i år 1880, på grunnlaget til et provisorisk teater fra 1862. Åpningsforestillingen i år 1881 var Bedřich Smetanas opera Libuše. Shakespeare og Schiller ble mønstre for tsjekkisk romantisk dramatikk, og moderne dramatikk ble oversatt fra fransk, russisk og tysk.

I de første tiårene etter år 1900 var teateret dominert av Nasjonalteateret og Prahas stadsteater, som stod ferdig i 1907. Regissøren Jaroslav Kvapil satte opp stykker av Henrik Ibsen og Anton Tsjekhov. I 1920- og 1930-årene oppnådde Karel Hugo Hilar internasjonal berømmelse for sine forestillinger i en ekspresjonistisk og arkitektonisk stil. Samtidig vokste moderne dramatikk frem. Jindřich Honzl var en sentral regissør og kritiker som satte opp Alfred Jarry og Jean Cocteau i 1920-årene.

I 1930-årene ble det startet opp flere små privatteatre, som til dels tok opp ekspresjonismen som bevegelse. Karel Čapek var mye spilt og ble internasjonalt kjent i 1920-årene. Hans science fiction-skuespill R.U.R. (Rossum Universal Robots) ble raskt oversatt til mange språk. Stykket introduserte ordet robot til det engelske språket og til science fiction som sjanger.

Under den tyske okkupasjonen i årene 1938 til 1945 fortsatte teaterdriften til en viss grad, slik at teateret var relativt intakt etter andre verdenskrig. Derimot hadde det kommunistiske regimet stor inngripende virkning på kulturlivet fra år 1948.

I løpet av 1950-og 1960-årene hadde teateret likevel igjen en ny kreativ oppvåkning. Det utviklet seg flere eksperimentelle scener, som Otomar Krejcas Divadlo Za Branou, Josef Svoboda og Alfred Radoks Laterna Magika og Jiri Grossmanns Divadlo Na Zabradli. Laterna Magika revolusjonerte teaterkunsten med sin nyskapende scenografi og sine mulitimedia-forestillinger.

Sensuren ble igjen strammet ytterligere til etter invasjonen i 1968. Mange sentrale kunstnere forlot landet, deriblant Milos Forman, som også hadde arbeidet mye med teater.

Václav Havel var en av dem som ble igjen. Havels egne teaterstykker ble forbudt. Han ble mer politisk aktiv, og satt fengslet i flere perioder. Under den sterke kontrollen med de offentlige teatrene ble de uoffisielle scenene stadig viktigere. Det absurde teater vant terreng i denne perioden. Etter årevis med sensur lengtet publikum etter andre sannheter og forståelsesmåter enn de av staten vedtatte og propaganderte. Det absurde teateret inneholdt flere spørsmål enn svar, åpnet for aktiv refleksjon og motiverte til engasjement. Teatre som Laterna Magika var sentrale også som lokaler da det langvarige motstandsarbeidet til slutt kulminerte i fløyelsrevolusjonen. Her ble det organisert pressekonferanser, laget radiosendinger, avholdt debatter og planlagt demonstrasjoner.

Tsjekkias solide teaterhistorie tett knyttet opp til store samfunnsendringer og god kontakt med flere lag i befolkningen, gjør at teater som kunstform fortsatt står sterkt. I dag har Tsjekkia et nettverk av teatre i alle regioner bestående av institusjonsteatre, private teatre, turnerende sesong-teatre og uavhengige grupper. Det statlige teateret er Nasjonalteateret i Praha. Etter fløyelsrevolusjonen i 1989 ble Laterna Magika et selvstendig kompani i mange år. I år 2010 valgte de å igjen bli en avdeling av Nasjonalteateret. De har bevart sin innovative tilnærming med å blande teater, foto, dans og teknologi i ulike interdisiplinære multimedia-oppsetninger. Forestillingen Human Locomotion, inspirert av fotografen Eadweard Muybridges fotografiske studier av bevegelse, hadde premiere i 2014.

De uavhengige og private teatrene i Tsjekkia har vært i utvikling siden den sosiopolitiske endringen startet med fløyelsrevolusjonen. I tillegg til Praha som et kreativt senter for flere kunstarter er Brno, Ostrava og Pilsen viktige byer. Foruten teatrene som setter opp drama, opera og ballett, finnes fortsatt aktive dukketeatre. Mange internasjonale teaterorganisasjoner har sin opprinnelse og sitt sete i Tsjekkia.

Blant samtidens dramatikere og regissører kan blant annet nevnes Lenka Lagronová, Katerina Rudcenkova, Tereza Semotamová, David Drábek og Tomáš Vůjtek.

Tsjekkiske og norske teaterinstitusjoner og -grupper samarbeider mye og utveksler erfaringer, blant annet gjennom EØS-ordningene for kultursamarbeid.

• Tsjekkia
• Tsjekkias litteratur
• Vaclav Havel
• Karel Capek
• europeisk teaterhistorie

• Brandesky, Joe: Czech Theatre Design in the Twentieth Century, University Of Iowa Press, 2007
• Brown, John Russell (ed.): The Oxford Illustrated History of Theatre, Oxford University Press, 2001
• Burian, Jarka: Modern Czech Theatre: Reflector and Conscience of a Nation, University Of Iowa Press, 2002
• Burian, Jarka: Leading Creators of Twentieth-Century Czech Theatre, Routledge, 2013
• Helgheim, Kjell: Måken: Fra Stanislavskij til Otomar Krejca, Solum, 1992