Zeyer var nyromantiker. Han levde i lange perioder blant annet i Russland og Paris og reiste også i Midtøsten og i Norden (i Norge i 1878). Ved siden av tre bind med avklarte lyriske dikt skrev han mange, dels meget lange, fargerike epos på blankvers, oftest med motiver fra andre nasjoners folkediktning og fra historien. Delvis selvbiografiske trekk har samtidsromanene Jan Maria Plojhar (1891) og Dům U tonoucí hvězdy (Huset ved den druknende stjerne, 1894).
Påvirket av commedia dell'arte og orientalsk dramatikk, fremkaller han i dramaer som Stará historie (Den gamle saga, 1883), Doňa Sanča (1889) og Neklan (1893) en suggestiv atmosfære, beslektet med, men uavhengig av, den samtidige Maurice Maeterlinck.
Šárka (1887) adapterte Zeyer selv til libretto til Leoš Janáčeks første opera; det symbolske eventyret om forholdet mellom tsjekkere og slovaker, Radúz a Mahulena (Radúz og Mahulena, 1896), er ledsaget av Josef Suks musikk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.