tsjekkisk

Tsjekkisk er et språk som hører til de vestslaviske språk, som stammer fra urslavisk, som igjen er en gren av den indoeuropeiske språkfamilie.

Faktaboks

uttale:

tsjˈekkisk

også kjent som:

český jazyk eller čeština

Sammen med slovakisk utgjør språket den tsjekkoslovakiske undergruppe av de vestslaviske språk med fellestrekk som adskiller denne fra den nordlige vestslaviske undergruppe lekhitisk. Tsjekkisk er nært beslektet med slovakisk, og de to språkene er gjensidig forståelige. I grenseområdene øst i Mähren mot Slovakia går de tsjekkiske dialektene gradvis over i slovakisk. Det tilsvarende er tilfellet i Schlesien hvor det foreligger overgangdialekter mot polsk.

Utbredelse

Tsjekkisk tales av cirka 10,5 millioner i Tsjekkia, i landsdelene Böhmen, Mähren og Schlesien. I tillegg brukes språket i ulik grad av tsjekkiske folkegrupper i utlandet, av en halv million i USA, særlig i Texas og Chicago, og noen titusener i Canada, Argentina, Østerrike, Slovakia og Kroatia. I Banatet i Romania finnes det fra gammelt av en liten tjekkisktalende folkegruppe.

Alfabet og fonetikk

Tsjekkisk skrives med det latinske alfabetet. Det har alltid trykk på første stavelse i ordet. Språket har både lange og korte vokaler. Lange vokaler forekommer også i ubetont stavelse.

På 1400-tallet innførte Jan Hus diakritiske tegn for lyder som det latinske alfabet ikke betegner. Dette var čárka, en strek over vokalen for å angi at den er lang: á, é, í, ý, ú. Den siste brukes kun i anlyd. Ellers brukes nabodeničko, punctus rotundus, ů, for vokalen i alle andre posisjoner. Háček, en hake, har flere funksjoner. Den brukes for å betegne sibilanter og affrikater, š for sj, ž for zj, č for tsj og for den spesielle tsjekkiske lyden rzj som i det tsjekkiske navn Dvořak. Haken nyttes også ved vokaltegnet ě for je og ň for palatalisert n. Bokstaven c betegner affrikatet ts. En apostrof angir de palataliserte konsonantene, t', d' .

Språket har fonetisk sett fire spesielle lyder. Det urslaviske stemte velare plosiv g er blitt til det stemte velare frikativ h. Konsonanten ř betegner den opprinnelig palatalisert r som er affrikatisert og blitt til en konsonant med en vibrantisk opptakt som glir over i en sibilant, rzj. Sonantene r og l er stavelsesbærende, og hele setninger kan dannes uten bruk av «vanlige» vokaler: Strč prst skrz krk, ‘stikk fingeren gjennom halsen’.

Grammatikk

Tsjekkisk er i likhet med de øvrige slaviske språk meget formrikt. Det har imidlertid ingen bestemt eller ubestemt artikkel. I setningen Petr čte knihu, ‘Peter leser en bok’, kan knihu oversettes både med ‘en bok’ og ‘boken’.

Tsjekkisk har syv kasus, nominativ, genitiv, dativ, akkusativ, instrumentalis, lokativ og vokativ, som substantivene, adjektivene, pronomenene og tallordene i ulik grad bøyes i. I ovenstående setning står Petr i nominativ siden ordet er subjekt i setningen, mens knihu står i akkusativ siden det er objekt i setningen. Det er imidlertid flere grupper verb som krever objektet i genitiv, slik som for eksempel bát se, ‘frykte, være redd’ i setningene bojí se ho jako čerta, ‘han frykter ham som fanden’, nemáš se čeho bát, ‘du har ikke noe å frykte’. En mindre gruppe verber krever objektet i dativ. Å lære fremmede språk heter derfor učit se cizím jazykům.

Ordforrådet

Ordforrådet i tsjekkisk ble fornyet og beriket fra slutten av 1700-tallet og utover ved nydannelser, oversettelseslån og ved andre lån, særlig fra tysk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Flajšhans, Vaclav (1924). Náš jazyk mateřský. Dějiny jazyka českého a vyvoj spisovné slovenštiny. Praha
  • Marvan, Jiří (2012). Čeština tisíciletná. Ústí nad Labem
  • Rytter, Olav (1971). Slavisk målreisning, Oslo
  • Travniček, František (1949). Mluvnice spisovné češtiny, I-II, Praha

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg