Tsjekkisk, český jazyk eller čeština, hører til de vestslaviske språk som stammer fra urslavisk som igjen er en gren av den indoeuropeiske språkfamilie. Sammen med slovakisk utgjør språket den tsjekkoslovakiske undergruppe av de vestslaviske språk med fellestrekk som adskiller denne fra den nordlige vestslaviske undergruppe lekhitisk. Tsjekkisk er nært beslektet med slovakisk, og de to språkene er gjensidig forståelige. I grenseområdene øst i Mähren mot Slovakia går de tsjekkiske dialektene gradvis over i slovakisk. Det tilsvarende er tilfellet i Schlesien hvor det foreligger overgangsdialekter mot polsk.

Tsjekkisk tales av ca. 10,5 millioner i Tsjekkia, i landsdelene Böhmen, Mähren og Schlesien. I tillegg brukes språket i ulik grad av tsjekkiske folkegrupper i utlandet, av en halv million i USA, særlig i Texas og Chicago, og noen titusener i Canada, Argentina, Østerrike, Slovakia, Kroatia. I Banatet i Romania finnes det fra gammelt av en liten tjekkisktalende folkegruppe. 

Tsjekkisk bruker det latinske alfabetet med diakritiske tegn for spesielle lyder, for eksempel š = [ʃ], ž = [ʒ], č = [tʃ]; for palataliserte lyder, t', d', ň. Lange vokaler betegnes ved aksenttegn: á, é og så videre. Lang u skrives ů, eller ú først i ordet. Selve prinsippet for skriften med de diakritiske tegnene ble innført av Jan Hus på 1400-tallet. Tsjekkisk har alltid trykk på første stavelse i ordet. Språket har en motsetning mellom lange og korte vokaler. Lange vokaler forekommer også i ubetont stavelse.

Tsjekkisk har sju kasus. Verbalsystemet skiller seg fra systemet i germanske språk ved en systematisk utbygd aspektkategori. Nominalbøyningen er temmelig arkaisk.

Ordforrådet i tsjekkisk ble fornyet og beriket fra slutten av 1700-tallet og utover ved nydannelser, oversettelseslån og ved andre lån, særlig fra tysk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.