kannik

Kannik er en tittel i den katolske kirke og den anglikanske kirke. Tittelen ble først brukt om alle geistlige i et bispedømme, unntatt munker og prester knyttet til private kirker.

Faktaboks

uttale:
kˈannik
etymologi:

latin canonicus, av gresk canon, "stav eller stokk". I kirkelatin betyr canon målestokk eller mal.

også kjent som:

korsbror

Før 1100-tallet var kannik-tittelen også brukt om prester som ikke bodde i fellesskap, men i høymiddelalderen fikk slike prester betegnelsen sekulær-kanniker eller sekulærprester, til forskjell fra prester som levde i fellesskap (vanlige eller regulære prester). Fra høymiddelalderen ble kannik-tittelen brukt om geistlige knyttet til en katedral. Kannikene levde i fellesskap, domkapittel, omtrent som munker, men hadde jordeiendommer og kunne opparbeide seg store rikdommer, både enkeltvis og som kollegium.

I Norge gikk kannik-tittelen ut av bruk ved reformasjonen da domkapitlenes myndighet ble overført til biskopen. I den katolske kirke ble også kannikenes og domkapitlenes makt redusert gjennom vedtak under mot-reformasjonekonsilet i Trient.

Kannik brukes også som synonym for korbror, korherre, domherre og domkapitular.

I Norge

Domkirkene i norske bispedømmer

Kannikene var i middelalderen knyttet til en av domkirkene i et av bispedømmene i Norge:

  • Nidaros erkebispedømme
  • Bergen bispedømme
  • Stavanger bispedømme
  • Oslo bispedømme
  • Hamar bispedømme
  • Skálholt bispedømme
  • Holar bispedømme
  • Kirkjubø bispedømme
  • Kirkjuvåg bispedømme
  • Garðar bispedømme
  • Man bispedømme.

Antallet kanniker var 24 i Trondheim, og 12 ved bispesetene Bergen, Stavanger, Oslo og Hamar. Hvor mange kanniker som var ved de øvrige bispesetene, vites ikke sikkert.

Bakgrunn og myndighet

Kannikfunksjonen ble etablert i middelalderen etter en beslutning i kirkemøtet i Aachen i 817. Canonici regulares, regulære kanniker oppgir sin privateiendom, mens mens canonici saeculares, sekulære kanniker, beholder den. De førstnevnte har felles husholdning og lever et klosterlignende liv.

Kannikene var myndige og innflytelsesrike personer. Gjennomgående kom de også fra det øvre sjikt av befolkningen, og flere kanniker var selv beslektet med erkebiskopen eller med biskopen.

Et kannikeembete var ettertraktet. Avlønningen var svært god, og en kannik ble som en hovedregel stående i dette embetet livet ut. Kannikene, egentlig domkapitlet, hadde et felles kannikebord, kalt Mensa communis. Kannikebordet bekostet alle utgiftene for kannikene ved bispesetet: kost, losji, betaling av tjenere og drenger og andre daglige utgifter. Inntektene som lå til kannikebordet, kom fra en større ansamling av jordegods.

Utover dette hadde kannikene en personlig inntekt fra et prebende, samt inntekter fra den sognekirke, der den enkelte kannik var sogneprest. Kannikenes prestegjeld kalles for Kannikegjeld, og benevnelsen kannikedømme eller kanonikedom betegner selve kannikeembetet og dets inntekter.

Kannikene som katolsk kirkeordning overlevde reformasjonen. Edsformularet for kannikene i Trondheim fra omlag 1550, er kjent. Her sees det at denne eden ble undertegnet av kanniker i Trondheim i hvert fall frem til midten av 1600-tallet.

Det er ikke publisert noe omfattende overordnet litteratur om kannikene eller om domkapitlene i Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer (2)

skrev Turid Fallet

et bispesete ble kalt for et domkapitel
Domkapittelets øverste leder
som var domkapitlets leder
Kannikene, egentlig domkapitlet,

Kan dere konferere med språkrådet og få disse ordene korrekt?
I tillegg er det ordet kannik og hans "dømme" ...

skrev Anne Stensvold

Takk for dette! Jeg skal se nærmere på teksten så fort jeg får mulighet til det.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Katolsk kirkevesen

Anne Stensvold
Universitetet i Oslo