Kannik, også kjent som korsbror, var i den romersk-katolske kirke betegnelse på prester som er knyttet til en domkirke. Kollegiet av kanniker ved et bispesete ble kalt for et domkapitel. Domkapittelets øverste leder tituleres dekan, og dets nestleder erkedekan eller officialis.

Men avvik fra dette forekom også: I Oslo kalles denne lederen for erkeprest fra om lag midten av 1300-tallet. I Bergen var det antagelig erkedekanen som var domkapitlets leder, i det minste i siste del av middelalderen.

I tillegg til å arbeidsoppgavene ved sin domkirke, var kannikene også sogneprester ved et av kirkesognene i bispedømmet. Av særlige titler og embeter som kannikene hadde, kjenner vi i tillegg til dekanen, erkedekanen og erkepresten, også følgende særlige titler: kantor, succentor, visekantor, præpositus, sacrestan, notarius & bibleothecarius,og choralus.

Kannikene var i middelalderen knyttet til en av domkirkene i et av bispedømmene i Norge: 

  • Nidaros erkebispedømme
  • Bergen bispedømme
  • Stavanger bispedømme
  • Oslo bispedømme
  • Hamar bispedømme
  • Skálholt bispedømme
  • Holar bispedømme
  • Kirkjubø bispedømme
  • Kirkjuvåg bispedømme
  • Garðar bispedømme
  • Man bispedømme.

Antallet kanniker var 24 i Trondheim, og 12 ved bispesetene Bergen, Stavanger, Oslo og Hamar. Hvor mange kanniker som var ved de øvrige bispesetene, vites ikke sikkert. 

Kanikkfunksjonen ble etablert i middelalderen etter en beslutning i kirkemøtet i Aachen 817. Canonici regulares, regulære kanniker oppgir sin privateiendom, mens mens canonici saeculares, sekulære kanniker, beholder den. De førstnevnte har felles husholdning og lever et klosterlignende liv.

Kannikene var myndige og innflytelsesrike personer. Gjennomgående kom de også fra det øvre sjikt av befolkningen, og flere kanniker var selv beslektet med erkebiskopen eller med biskopen.

Et kannikeembete var ettertraktet. Avlønningen var svært god, og en kannik ble som en hovedregel stående i dette embetet livet ut. Kannikene, egentlig domkapitlet, hadde et felles kannikebord, kalt Mensa communis. Kannikebordet bekostet alle utgiftene for kannikene ved bispesetet: kost, losji, betaling av tjenere og drenger og andre daglige utgifter. Inntektene som lå til kannikebordet, kom fra en større ansamling av jordegods.

Utover dette hadde kannikene en personlig inntekt fra et prebende, samt inntekter fra den sognekirke, der den enkelte kannik var sogneprest. Kannikenes prestegjeld kalles for Kannikegjeld, og benevnelsen kannikedømme eller kanonikedom betegner selve kannikeembetet og dets inntekter.

Kannikene som katolsk kirkeordning overlevde reformasjonen. Edsformularet for kannikene i Trondheim fra omlag 1550,er kjent. Her sees det at denne eden ble undetegnet av kanniker i Trondheim i hvert fall frem til midten av 1600-tallet.

Det er ikke publisert noe omfattende overordnet litteratur om kannikene eller om domkapitlene i Norge.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.