kannik

Artikkelstart

Kannik er en tittel i den katolske kirke og den anglikanske kirke. Tittelen ble først brukt om alle geistlige i et bispedømme, unntatt munker og prester knyttet til private kirker.

Faktaboks

Uttale: kˈannik
Etymologi: latin canonicus, av gresk canon, "stav eller stokk". I kirkelatin betyr canon målestokk eller mal.
Også kjent som: korsbror

Før 1100-tallet var kannik-tittelen også brukt om prester som ikke bodde i fellesskap, men i høymiddelalderen fikk slike prester betegnelsen sekulær-kanniker eller sekulærprester, til forskjell fra prester som levde i fellesskap (vanlige eller regulære prester). Fra høymiddelalderen ble kannik-tittelen brukt om geistlige knyttet til en katedral. Kannikene levde i fellesskap, domkapittel, omtrent som munker, men hadde jordeiendommer og kunne opparbeide seg store rikdommer, både enkeltvis og som kollegium.

I den katolske kirke ble kannikenes og domkapitlenes makt redusert gjennom vedtak under mot-reformasjonekonsilet i Trient.

Kannik brukes også som synonym for korbror, korherre, domherre og domkapitular.

I Norge

Domkirkene i norske bispedømmer

Kannikene var i middelalderen knyttet til en av domkirkene i et av bispedømmene i Norge:

Nidaros erkebispedømme
Bergen bispedømme
Stavanger bispedømme
Oslo bispedømme
Hamar bispedømme
Skálholt bispedømme
Holar bispedømme
Kirkjubø bispedømme
Kirkjuvåg bispedømme
Garðar bispedømme
Man bispedømme.

Antallet kanniker var 24 i Trondheim, og 12 ved bispesetene Bergen, Stavanger, Oslo og Hamar. Hvor mange kanniker som var ved de øvrige bispesetene, vites ikke sikkert.

Bakgrunn og myndighet

Kannikfunksjonen ble etablert i middelalderen etter en beslutning i kirkemøtet i Aachen i 817. Canonici regulares, regulære kanniker oppgir sin privateiendom, mens mens canonici saeculares, sekulære kanniker, beholder den. De førstnevnte har felles husholdning og lever et klosterlignende liv.

Kannikene var myndige og innflytelsesrike personer. Gjennomgående kom de også fra det øvre sjikt av befolkningen, og flere kanniker var selv beslektet med erkebiskopen eller med biskopen.

Et kannikeembete var ettertraktet. Avlønningen var svært god, og en kannik ble som en hovedregel stående i dette embetet livet ut. Kannikene, egentlig domkapitlet, hadde et felles kannikebord, kalt Mensa communis. Kannikebordet bekostet alle utgiftene for kannikene ved bispesetet: kost, losji, betaling av tjenere og drenger og andre daglige utgifter. Inntektene som lå til kannikebordet, kom fra en større ansamling av jordegods.

Utover dette hadde kannikene en personlig inntekt fra et prebende, samt inntekter fra den sognekirke, der den enkelte kannik var sogneprest. Kannikenes prestegjeld kalles for Kannikegjeld, og benevnelsen kannikedømme eller kanonikedom betegner selve kannikeembetet og dets inntekter.

Kannikene som katolsk kirkeordning overlevde reformasjonen. Edsformularet for kannikene i Trondheim fra omlag 1550, er kjent. Og hundre år senere hilser Christen Staphensen Bang innledningsvis i sin bok Descriptio Civitatis Christianensis biskop Henning Stockfleth, sokneprest Trugels Nielssøn, professor og lege Ambrosius Rhodius m.fl. som kanniker.

Det er ikke publisert noe omfattende overordnet litteratur om kannikene eller om domkapitlene i Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Bang, A. Chr.: Den norske kirkes geistlighed i reformations-aarhundrede 1536-1600.
Bang, A. Chr. (1893): Oslo domkapitels altre og præbender efter reformationen. Se fulltekst hos Nasjonalbiblioteket.
Bang, Chr. Staphensen (1651): Descriptio Civitatis Christianensis, Det er Christianiæ Stads Beskrifuelse. Se fulltekst hos Nasjonalbiblioteket.
Bull, E. (1922): Kristianias historie. 1: Oslos historie. Se fulltekst hos Nasjonalbiblioteket.
Daae, L (1863): Trondhjems stifts geistlige historie. Se fulltekst hos Nasjonalbiblioteket.
Daae, L. (1869): Om geistlige Embeders Besættelse i Norge efter Reformationen.. Se fulltekst hos Nasjonalbiblioteket.
Daae, L.: Historisk Tidsskrift 4. rekke, 1. bind, side 238-288. Om Bergen bispedømme i middelalderen.
Daae, L.: Historisk Tidsskrift. 3 rekke, 5 bind, side 218–336. Om Stavanger stift i Middelalderen.
Daae, L. (1872): Krigen Nordenfjelds 1563. Se fulltekst hos Nasjonalbiblioteket.
Dahl, Svein Tore (2000): Geistligheten i Nord-Norge og Midt-Norge i tiden 1536–1700.
Erlandsen, A.: Biographiske efterrettninger om geistligheden i Trondhjems stift. Se fulltekst hos Arkivverket.
Lampe, A. (1891): Biografiske meddelelser om biskoperne i Oslo bispedømme under katholicismen. Se fulltekst hos Nasjonalbiblioteket.
Nielsen, Yngvar (1877): Bergen fra de ældste Tider indtil Nutiden : en historisk-topografisk Skildring. Se fulltekst hos Nasjonalbiblioteket.
Sæther, Tor (1995): Hamar i middelalderen. Se fulltekst hos Nasjonalbiblioteket.

Kommentarer (2)

29. november 2019 skrev Turid Fallet

et bispesete ble kalt for et domkapitel
Domkapittelets øverste leder
som var domkapitlets leder
Kannikene, egentlig domkapitlet,

Kan dere konferere med språkrådet og få disse ordene korrekt?
I tillegg er det ordet kannik og hans "dømme" ...

29. november 2019 skrev Anne Stensvold

Takk for dette! Jeg skal se nærmere på teksten så fort jeg får mulighet til det.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Katolsk kirkevesen

Anne Stensvold

Universitetet i Oslo