Jaroslav Seifert, tsjekkisk lyriker; debuterte 1921 som proletardikter med En by i tårer. 1920–22 arbeidet han i kommunistorganet Rudé Právo, men sluttet i protest mot Proletkult-politikken. Han var aktiv i gruppen Devětsil, som samlet unge kunstnere omkring kunstretningen poetismen. Et besøk i Sovjetunionen 1925 fremkalte sterk tvil, noe hans følgende diktsamlinger preges av. I Brevduen (1929) vendte han tilbake til temaer som skjønnhet, kjærlighet til hjemlandet, naturen og fremfor alt det kvinnelige.

Grunntonen i hans poesi er folkevisens, som han forstår å smelte sammen med de vanskeligste klassiske former. Med en lett selvironi overrasker han i sine dikt med uventede konklusjoner, og med sin medmenneskelighet ble han folkets yndlingsdikter, i 1936 hedret med statsprisen for Venus' hender. I de tunge tidene som fulgte for det tsjekkiske folket, fant han uttrykk for alles sorg, bl.a. i Åtte dager (1937), en appell til Europa etter president Masaryks død, Farvel vår (1937) og Slukk alle lys (1938). Hans diktning under okkupasjonen virket forløsende for hans tsjekkiske publikum, idet han antydende berørte folkets kjæreste kultursymboler, mens hans poetiske bilder virket ufarlige på den tyske sensuren. Han spilte også en viktig rolle som forlagsredaktør og beskytter av forfulgte diktere. I krigens siste fase ble han grepet av tyskerne, og ble ved en tilfeldighet reddet fra å bli skutt.

Etter omveltningen 1948 kom kravet om at diktningen bare skulle tjene politikken. Seifert protesterte bl.a. med et stort dikt til selve kjærligheten, Sangen om Viktorka (1950), og fikk trykningsforbud. Enkelte dikt utkom imidlertid, f.eks. syklusen Mozart i Praha (1951), utgitt i 53 eksemplarer kamuflert som tekster til grafiske blad og antedatert til 1946. Hovedsymbolet er, som under krigen, byen Praha. Etter Stalins død kom bl.a. Mor (1954), utstyrt som barnebok. Nå begynte også utgivelsen av hans Samlede verker, med visse utelatelser. I Forfatterforeningen 1956 var han en modig talsmann for de forfatterne som satt uskyldig fengslet. Etter noen års alvorlig sykdom, som gjorde ham invalid, fikk han først i 1965 utgi sine nye dikt, Konserten på en øy. Han overrasket med en totalt forandret stil, streng og i rimfrie vers.

Seifert arbeidet iherdig for å få frigitt og rehabilitert fengslede forfattere. Etter invasjonen 1968 ble han valgt til Forfatterforeningens formann og førte en oppslitende kamp med myndighetene, som til slutt oppløste foreningen i 1970. Seifert ble en ikke-person, hans bøker ble fjernet fra bokhandelen, og han publiserte Pestsøylen (1971, utvidet 1977) i maskinskrift på hjemmeforlaget Edice Petlice. Snart etter utkom den i utlandet, som alle hans senere dikt og det store prosalyriske memoarverket All verdens skjønnhet (1981). I 1977 undertegnet han som en av de første Charta 77. På tross av dette kom det i Tsjekkoslovakia fra 1979 enkelte utgivelser, beskåret og i minimale opplag som straks ble revet bort, f.eks. diktsamlingen Paraplyen fra Piccadilly.

I 1984 ble Seifert som den første tsjekkiske forfatter tildelt Nobelprisen i litteratur. Hans verker er oversatt til mange språk; på norsk foreligger Pestsøylen og andre dikt (1984).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.