ytringsfrihet

Selv om ideen om ytringsfrihet går tilbake til antikken, er det under opplysningstiden synet på dette som en grunnleggende frihet ble lagt.

Opplysningsfilosofene Thomas Hobbes, John Locke og Jean-Jacques Rousseau var opptatt av forholdet mellom enkeltmennesker og statsmakt, og at mennesker bestreber seg på felles løsninger. De beskrev at dannelsen av statsmakter var basert på en samfunnskontrakt, der enkeltmennesker har gitt fra seg frihet til en felles statsmakt for å oppnå ordnede og mer forutsigbare samfunn. Filosofene hadde ulike syn på samfunnskontrakten, men alle forestillingene hadde enkeltmennesket som utgangspunkt:

Med den direkte eller indirekte tilslutning fra frie individer kunne legitime statsdannelser grunngis. Slik fri tilslutning forutsetter ytringsfrihet.

For den tyske filosofen Immanuel Kant var enkeltmenneskets rasjonelle dømmekraft grunnlaget for individuell autonomi (selvstendighet) og også for den offentlige kritikk som må kunne rettes mot alt i samfunnet. Begge deler forutsetter informasjons- og ytringsfrihet.

Den britiske filosofen John Stuart Mill var opptatt av ytringsfrihetens betydning for å finne sannhet: Fordi mennesket er feilbarlig, kan det ta feil; jo flere oppfatninger om et spørsmål som fritt kan fremsettes, jo større er sjansen for å finne feilkildene. Kun ytringer som direkte kan føre til skade for andre mennesker, burde etter Mills syn forbys.

Opplysningstidens tankegods danner grunnlaget for tre av de hensyn – to instrumentelle, ett individuelt eller liberalt – som begrunner beskyttelsen av ytringsfriheten også i dag. De er hensynet til sannhetssøken, den personlige autonomi og frihet, samt hensynet til demokrati.

Både uvesentlige og betydningsfulle ytringer er rettslig beskyttet, men av de nevnte grunner er det ytringer som kan ha en viss offentlig interesse som nyter sterkest vern.

Den rettslige beskyttelse av ytringsfriheten har først og fremst vært en garanti for at ikke stater, formelt eller reelt, skal begrense eller gripe inn i individers ytringsfrihet. Slik har ytringsfriheten vært en negativ rettighet – en individuell rett til fravær av statlig inngripen.

Rettslig ytringsfrihet stiller også noen krav til staters innsats for å sikre ytringsfriheten positivt. Dette kan for eksempel være gjennom lover som forbyr trusler om vold mot dem som bruker sin ytringsfrihet og ved at man har et rettsapparat som kan håndheve ytringsfrihetsbrudd.

At det faktisk er mulig å praktisere ytringsfrihet i samfunnet, er sentralt; det vil si at det finnes kanaler der man kan ytre seg (som aviser og debattfora på internett) og at man har et klima der folk kan delta fritt. Staten må også sikre retten til å kunne demonstrere og fremføre ytringer offentlig.

I Norge er ytringsfriheten beskyttet i Grunnloven paragraf 100 og i flere av de internasjonale eller regionale menneskerettstraktater vi er tilsluttet. Av disse har den europeiske menneskerettskonvensjons (EMK) artikkel 10 størst praktisk innflytelse.

Både etter Grunnloven og EMK må inngrep i ytringsfriheten ha hjemmel i lov. De må også være nødvendige for å ivareta andre presserende samfunnsbehov, og proporsjonale; det vil si ikke gå mer ut over sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse enn det som trengs for å ivareta andre, presserende samfunnsbehov.

Selv om ytringsfriheten er grunnleggende, er den ikke absolutt. Noen praktisk viktige, lovfestede unntak fra ytringsfriheten er forbudene mot å fremsette trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, vedvarende trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle utsagn.

I tillegg vil lojalitetsplikten i arbeidsforhold innebære retningslinjer for hvilke ytringer som kan fremmes og når. Opplysninger som er viktig for offentligheten, og varsling om misligheter på arbeidsplassen, er imidlertid beskyttet av ytringsfriheten også i arbeidsforhold.

Den 29. mai 2015 ble straffebestemmelsen mot blasfemi i Norge i straffeloven av 1902 paragraf 142 opphevet. En av grunnene til dette er at religion verken kan eller bør vernes mot krenkelser; det kan bare individer og grupper. En annen er at blasfemiske ytringer kan målbære viktig samfunnskritikk, og derfor bør vernes av ytringsfriheten. Muhammed-karikaturene er et eksempel på dette.

Oppfordringer til vold og ulovligheter er ikke vernet av ytringsfriheten. Hva som er nok til å regnes som oppfordringer og trusler, er ofte opplagt, men kan være vanskelig å fastslå. Eksempler på dette er debatten i forlengelsen av Breiviks manifest og dommen mot mulla Krekar.

Utsagn skal tolkes ved hjelp av språknormer for å fastlegge den mening de etter vanlig språkforståelse har. Der «Drep ham, ikke vent til jeg kommer» kan være å regne som en trussel, mens «Drep ham ikke, vent til jeg kommer» ikke kan det. Ikke alle utsagn er så enkle å tolke. Eksemplene over viser betydningen av en bred, kontekstuell tilnærming til ytringsfrihetssaker for å vurdere utsagns nærmere meningsinnhold, og dermed om en kan gripe inn i dem, eller om de er vernet av ytringsfriheten.

Selv om flere av de nevnte ulovlige ytringene er straffbare, er det stort sett bare de aller groveste som forfølges strafferettslig. Andre overtramp må isteden ofte bringes inn for domstolene av den enkelte, ved private søksmål.

Den enkelte ytrer er ansvarlig for sine ytringer. Også videreformidling av krenkende ytringer kan være ansvarsbetingende. Videreformidling med aktverdig formål – som å opplyse den offentlige debatt – er ofte beskyttet av ytringsfriheten. For ulovlige ytringer fremsatt i redigerte medier, har også redaktøren et ansvar.

Ytrere på nett kan være krevende å etterspore. Nettmedier kan være uredigert, eller redigert primært etter kommersielle retningslinjer, uten noen redaktør som rettslig kan ansvarliggjøres. Dette kan gjøre det vanskeligere rettslig å forfølge ulovlige ytringer fremsatt på nett.

Grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet ble vesentlig endret i 2004. Det var blitt hevdet at bestemmelsen var foreldet, at den ikke ga tilstrekkelig vern til ytringsfriheten i et moderne samfunn og at den ikke gjenspeilet Norges forpliktelser etter EMK.

Arbeidet med å utrede en ny grunnlovsbestemmelse ble foretatt av Ytringsfrihetskommisjonen, under ledelse av historieprofessor Francis Sejersted. Kommisjonen foreslo en ny bestemmelse begrunnet i tre hensyn (sannhet, personlig frihet og demokrati) som er beskrevet i denne artikkelen (NOU 1999:27). Stortinget vedtok en ny paragraf 100 med disse begrunnelsene i 2004.

I forbindelse med grunnlovsreformen 13. mai 2014 behandlet Stortinget har forslag om å inkludere ordet «religion» i Grunnloven paragraf 100 tredje ledd første punktum, slik at det eksplisitt skulle fremkomme at alle har rett til å ytre seg fritt om religion. Forslaget fikk ikke to tredjedels flertall og ble dermed ikke vedtatt.

• menneskerettigheter
• Den europeiske menneskerettskonvensjonen
• Grunnloven

• Barendt, Eric: Freedom of Speech (2007)
• Borvik, Bjørnar: Personvern og ytringsfridom (2011)
• Hare, Ivan & Weinstein, James (eds.): Extreme Speech and Democracy (2011)
• Eggen, Kyrre: Ytringsfrihet (2002)
• Fliflet, Arne: Kongeriket Norges grunnlov: grunnloven med kommentarer, 2005