Milan Kundera, tsjekkisk, fra 1981 fransk forfatter. Han er sønn av professor i musikkvitenskap Ludvik Kundera, og studerte først komposisjon. Senere utdannet han seg innen teater og film og ble lektor ved filmhøyskolen i Praha. Som ungdom var Kundera medlem av kommunistpartiet, men han kom etter hvert i konflikt med de politiske lederne i Tsjekkoslovakia som han mente var altfor autoritære. Man har diskutert hvor sterkt Kunderas politiske engasjement i ungdommen var. Både forfattere i Vest-Europa og tsjekkiske eksilforfattere har hevdet at ryktet om at han hadde vært agent for regimet, var en del av en svertekampanje mot ham. Kundera var aktiv under oppstanden i Praha 1968. I 1975 bosatte han seg i Frankrike, og han ble fratatt sitt tsjekkoslovakiske statsborgerskap i 1979. Etter en kort tid som lektor ved universitetet i Rennes ble han professor ved École des hautes études i Paris.

Kundera er ingen typisk dissidentforfatter, og han har ofte understreket at han er mer opptatt av litterære problemer enn av politiske spørsmål. Han mener han har lært mye av eldre litteratur og har pekt på renessanseforfattere som Giovanni Boccaccio, Franςois Rabelais og spesielt Miguel de Cervantes som sine forbilder. Han har også fått sterke impulser fra forfatterne på 1700-tallet som interesserte seg for det problematiske forholdet mellom virkelighet og dikterisk illusjon. Særlig gjelder dette engelskmennene Henry Fielding og Laurence Sterne og franskmannen Denis Diderot. Blant nyere forfattere ser han på Robert Musil og Franz Kafka som sine læremestre. Han har også vært sterkt opptatt av filosofer som Friedrich Nietzsche og Martin Heidegger.

Selv om Kundera ikke ser på seg selv som en politisk forfatter, behandler mange av bøkene hans situasjonen til skapende individer som lever i totalitære samfunn. Han skildrer ikke bare tvangen og frykten, men også fristelsen til å innordne seg for dermed å få et enkelt og behagelig liv. Typisk for fortellermåten hans er kombinasjonen av beretning og refleksjon. Han forener også gjerne tragiske og komiske elementer, og særlig de første romanene hans er sterkt preget av ironi og satire. I flere av bøkene ser man også hvor opptatt Kundera er av musikk. Blant annet har sentrale komponister fra 1900-tallet, som Béla Bartók og Arnold Schönberg, hatt mye å si for utviklingen av formen og skrivemåten hans.  

Kundera gjorde seg først bemerket som dramatiker. Hans drama Majitelé klicu (1962, "Nøkkelens eier") var det første i modernistisk stil på tsjekkiske teaterscener etter sosialrealismens enevelde på 1950-tallet. Et annet skuespill som har fått oppmerksomhet, er Jakub a jeho pân (1971, "Jakob og hans herre") som er en fantasifull omskriving av en roman av Diderot. Men det er som romanforfatter han har høstet størst internasjonal anerkjennelse. Blant Kunderas romaner kan nevnes Zert (1967, norsk oversettelse "En spøk" 1986), Valcík na rozloucenou (1972, norsk oversettelse "Avskjedsvalsen", 1978), Zivot je jinde (1973, norsk oversettelse "Livet er et annet sted", 1975) og Kniha smíchu a zapomneni (1978, norsk oversettelse "Latterens og glemselens bok", 1987). Kunderas mest kjente roman, og også den av bøkene hans som best illustrerer det totale bruddet med sovjet-ideologien, er Nesnêsitelná lehkost bytï (1984, norsk oversettelse "Tilværelsens uutholdelige letthet" samme år, filmatisert av Philip Kaufman 1988). Den siste romanen han skrev på tsjekkisk var Nesmrtelnost (1990, norsk oversettelse "Udødeligheten", 1996).

Etter at Kundera flyttet til Frankrike, gikk han gradvis over til å skrive bøkene sine på fransk. Han mener selv at han nå bør betraktes som en representant for samtidens franske litteratur. Også bøkene skrevet på fransk har oppnådd stor anerkjennelse, men de er ikke så kjente som de siste romanene han skrev i sitt hjemland. Blant romanene på fransk kan nevnes L'Identité (1998, norsk oversettelse "Identitet", samme år) og L'Ignorance (2000, norsk oversettelse "Uvitenheten", 2003). Hans seneste roman er La Fête de l'insignifiance, (2014, Ubetydelighetens fest). Mest kjent av hans kortprosa er de tre bind Smesné lásky (1963–68. Et utvalg kom i norsk oversettelse 1986 under tittelen "Latterlige kjærlighetshistorier"). Noen av hans viktigste essayer om litteratur er samlet i L'Art du roman (1986, norsk oversettelse "Romankunsten", 1987). En annen essaysamling, Les Testaments trahis (1993), kom på norsk i 1994 med tittelen "Forrådte testamenter".

Kundera har en rekke ganger vært nominert til Nobelprisen i litteratur. Blant de mange utmerkelsene han har mottatt, er Prix Jérusalem i 1985 og Det franske Akademis store pris i 2001. I 2010 ble han æresborger av sin fødeby Brno. I 1983 ble en nyoppdaget asteroide oppkalt etter ham.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.