Dette inneholder 24 skrifter. Da flere av disse skriftene er delt i to bøker, kan en totalt telle 39 bøker slik de norske bibeloversettelsene gjør. Skriftene kan inndeles i tre grupper: 1) «Loven» (thora) som er de fem Mosebøker; 2) «Profetene» (nebi'im) som igjen faller i to klasser: de tidligere som er Josva, Dommerne, Samuelsbøkene og Kongebøkene, og de senere som er Jesaja, Jeremia, Esekiel og de tolv mindre profeter; 3) «Skriftene» (ketubim) som er de resterende skrifter, hvis avgrensning gjenstod til sist: Krønikebøkene, Salmenes bok, Job, Salomos ordspråk, Rut, Høysangen, Forkynneren, Klagesangene, Ester, Daniel og Esra.
Alle Det gamle testamentets skrifter er skrevet på hebraisk med unntak av noen arameiske avsnitt i sene skrifter, som Daniel (2,4–7,28) og Esra (4,8–6,18; 7,12–26).
Skriftene er blitt til over svært lang tid, og det pågår innenfor dagens forskning en stadig diskusjon om deres alder og forfatterskap. Også avgrensingen av denne kanon foregikk i stadier over lang tid og ble ikke endelig avsluttet før i siste del av 1. årh. e.Kr. At mange jøder i diaspora var gresktalende, førte i 3.–1. årh. f.Kr. (muligens særlig i Alexandria) til versjoner på gresk som kalles Septuaginta. Her finnes ikke samme tredeling som i den hebraiske kanon ved at det ikke skjelnes mellom «Profetene» og «Skriftene». Viktigere er at tekster som i henhold til den hebraiske kanon regnes som apokryfe (se apokryfer), er tatt med. Septuaginta-tradisjonene går med andre ord tilbake til før den endelige avgrensning av en hebraisk kanon.
Oldkirken overtok i hovedsak Septuaginta som sin skriftsamling, selv om enkelte kirkelærere, som den latinske bibeloversetter Hieronymus, bare ville anerkjenne de skrifter som fantes i den hebraiske kanon. På to synoder (Hippo 393, Kartago 397) ble den vide kanon (dvs. med apokryfene inkludert) fastslått.
Den romersk-katolske kirke vedtok på det motreformatoriske konsilet i Trient 1545–63 at de apokryfe skrifter skulle anerkjennes som likeverdige med øvrige skrifter i kanon, men gjorde unntak for 3. og 4. Esra og Manasses bønn, som ble satt etter Det nye testamente som et tillegg til selve Bibelen. Trientkonsilet fastsatte også Vulgata som den offisielle katolske kirkebibel. Når det gjelder kanons omfang, sluttet den østlige kirke seg til den romerske oppfatning på en synode i Jerusalem 1672. Spørsmålet om Bibelens kanoniske omfang var altså i reformasjonstiden et åpent og delvis omstridt spørsmål. De protestantiske kirkene anerkjenner gjennomgående bare de skrifter som inngår i den hebraiske kanon, men i noen bibelutgaver er apokryfene tatt med som et tillegg.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.