Middelalderlatinsk litteratur, litteratur på latin fra tiden ca. 500 e.Kr. til ca. 1500. For litteraturen på latin før 500 e.Kr., se latinsk litteratur.

I omfang er den middelalderlatinske litteraturen mange ganger større enn antikkens litteratur; den er i flere henseender nyskapende og litterært verdifull og av grunnleggende betydning for de nasjonalspråklige litteraturer i Vest-Europa. Som helhet står den i overveiende grad i kristendommens og kirkens tjeneste; for så vidt henger den organisk sammen med den kristne litteratur fra ca. 200 e.Kr. inntil antikkens utgang. Også den profan-antikke litteraturen virker videre i middelalderlatinsk litteratur, både «klassikerne» fra Cicero til Juvenal og den senantikke lærdomslitteratur (bl.a. Macrobius, Martianus Capella, Boëthius). Den antikke innflytelse gjorde seg især gjeldende omkring år 800 (den såkalte karolingiske renessanse) og på 1100-tallet. I diktningen ble de antikke versemål med deres kvantiterende metrikk ført videre, men de møtte i stigende grad konkurranse fra vers som bygde på rytme og rim. Inntil 1100-tallet var latinen nesten enerådende i kraft av å være Bibelens og kirkens språk i vest; latin var også språket for vitenskap og internasjonalt samkvem gjennom hele middelalderen.

I Italia fikk Cassiodor (død ca. 580) stor betydning med sitt kloster Vivarium og sin håndbok for munker (Institutiones), som bidrog til å åpne klostrene for den antikke litteratur. I Gregor den stores (død 604) forfatterskap fikk hans verk om helgener (Dialogi) størst betydning, særlig siste del om livet etter døden (Dante). Her ble den hagiografiske sjanger fra Sulpicius Severus (død 397) og Eugippius (død 532) videreført. I det visigotiske Spania ble Isidor fra Sevilla (død 636) en stor formidler av antikk lærdom gjennom sitt «leksikon» (Etymologiae). Julian fra Toledo (død 690) er blant periodens beste historieskrivere. I Gallia var Venantius Fortunatus (død ca. 600) betydelig både som religiøs lyriker og epiker. Gregor fra Tours (død 594) utmerket seg ved sitt fortellertalent i sin hagiografi og historieskrivning (Frankernes historie). I Irland ble det utviklet en egenartet hymnediktning (bl.a. Columba, død 597); hagiografien nådde et høydepunkt med Adamnan (død 704). Gjennom misjonæren Columbanus (død 615) øvde det irske klosterliv sterk innflytelse på Kontinentet. Omkring år 700 ble England førende i åndslivet med Aldhelm (død 709) og især Beda (død 735). I Bedas omfattende forfatterskap er fremstillingen av den engelske kirkes historie (Historia ecclesiastica gentis Anglorum) å regne som et hovedverk i middelalderlatinsk litteratur.

Etter en periode av litterært forfall skapte Karl den store (død 814) epoke med sitt utdannelsesprogram fra 780-årene. En bærende kraft var Alkuin fra York (død 804) med et rikt, bl.a. pedagogisk, forfatterskap. Den betydeligste dikter ved hoffet var den antikk-inspirerte Theodulf (død 821). Paulus Diaconus (død 797) skrev langobardenes historie. Under Svetons innflytelse skrev Einhard (død 840) den første rene biografi i middelalderlatinsk litteratur (Vita Karoli Magni).

Under og etter Karl vokste nye lærdomssentre frem. Fulda hører til de fremste gjennom bl.a. Hrabanus Maurus (død 856), teolog, leksikonforfatter og sinnrik dikter. Den betydeligste dikter på 800-tallet er Walahfrid Strabo (død 849) med sin personlige lyrikk; hans visjonsdikt (Visio Wettini) fører frem til Dantes Commedia. Frechulf av Lisieux (død 853) skrev den første verdenshistorie i middelalderlatinsk litteratur, og Nithard, Karls dattersønn, samtidshistorie. Fremragende irske lærde virket på kontinentet: filosofen Johannes Eriugena og Sedulius Scottus, som også var dikter. Fra de gamle middelhavsland er navnene få: Agnellus av Ravenna (død ca. 855) hører til tidens beste historieskrivere; i det mauriske Spania fornyet Eulogius av Cordoba (død 859) hagiografien under inntrykk av samtidens forfølgelser, og Paulus Arbarus (død 861) skildret de kristnes situasjon.

Sammenlignet med utfoldelsen i karolingisk tid er 900-tallet preget av fattigdom. St. Gallenklosteret ble et sentrum og et arnested for fornyelse. Notker Balbulus (død 912) gav sekvensen (se sekvens) litterær rang, og Ekkehard 1 (død 973) skapte middelalderens første store helteepos (Waltharius). Nonnen Hrotsvita av Gandersheim (død ca. 1000) er mest kjent for sine legendedramaer. På 900-tallet ble antagelig den populære versifiserte roman Historia Apollonii regis Tyri skrevet i England. Leo av Napoli oversatte den greske Aleksander-roman. Blant historikere merker man seg Liutprand av Cremona (død 972) for hans reiseberetning (til Konstantinopel). I rekken av krønikeskrivere er Sigebert av Gembloux (død 1112) blant de ledende. Guilbert av Nogent (død 1121) skrev om det første korstog. En viktig kilde for Nordens historie er Adam av Bremen (død 1085) med sitt verk om de hamburgske erkebiskoper (norsk overs. 1993). Fra midten av 1000-tallet stammer det første dyreepos med satirisk tilsnitt, den såkalte Ecbasis captivi, dessuten romaneposet Ruodlieb og Carmina Cantabrigiensia (etter funnstedet Cambridge) – en diktsamling med kjærlighetsdikt og verdslige sekvenser.

En ny «renessanse» vokste frem i skolene i og rundt Paris. Teologen og filosofen Abélard (død 1142) skrev bl.a. en hymnesamling og den selvbiografiske Historia calamitatum. Bernard av Clairvaux (død 1153) når stilmessig høyt i sin religiøst intense prekenprosa. Adam av St. Victor (død 1192) brakte den religiøse sekvens til et høydepunkt. Et verdslig og antiklerikalt innslag preger den begynnende vagantdiktning (se Carmina burana); markante diktere i denne tradisjon er Hugo av Orléans (død ca. 1150) og Archipoeta (død ca. 1170).

Det satiriske dyreepos når sitt høydepunkt med Nivardus av Ghents Ysengrimus (1148) med fablene om Reineke rev. Bibeleposet kulminerer med Petrus Rigas Aurora. Walther av Châtillon fremstilte Aleksandersagnet i et stort dikt. Det første korstog og normannerne gav stoff til poetiske samtidskrøniker. I England betydde den normanniske invasjon ny oppblomstring: Geoffrey fra Monmouth (død 1155) skrev en ganske ukritisk fremstilling om de gamle engelske konger (bl.a. om Arthur); betydeligere som historiker er William of Malmesbury (død 1143). En ledende skikkelse er John av Salisbury (død 1180), bl.a. kjent som samtidshistoriker (Historia pontificalis). Blant historikerne rundt Fredrik Barbarossa er Otto fra Freising (død 1158) den mest originale. Kulturhistorisk interessant er Andreas Capellanus' verk om høvisk kjærlighet (De amore). Gresk og arabisk litteratur ble kjent via Spania og Sør-Italia. Orientalsk fortellekunst ble tatt opp av Petrus Alfonsi i Disciplina clericalis i begynnelsen av 1100-tallet og av Johannes de Alta Silva i Historia septem sapientium i slutten av århundret.

Med fremveksten av de nasjonale litteraturer blir latinen i høyere grad avgrenset til teologi og filosofi (se bl.a. skolastikk, Thomas av Aquino, Albertus Magnus, Johannes Eckehart, Nicolaus av Kues). Fra begynnelsen av 1200-tallet stammer Saxo Grammaticus' Gesta Danorum, en nasjonal historie fra Norden av europeisk rang i middelalderlatinsk litteratur. En folkelig historiebok med stor utbredelse var Gesta romanorum fra ca. 1300. I hagiografien ble Jacobus de Voragines (død 1298) Legenda aurea standardverket. Den oppbyggelige litteratur er iøynefallende i perioden; Ludolf fra Sachsens Vita Christi (1300-tallet) og Thomas a Kempis' Imitatio Christi (1400-tallet). Et annet trekk er mystikken (Eckehart), representert i Norden især ved den hellige Birgittas syner (Revelationes). I diktningen er lærediktet fremtredende på en rekke kunnskapsområder. Blant de høyeste litterære ytringer i perioden er en lang rekke sekvenser (deriblant Dies irae og Stabat mater).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.