Libuše Moníková var en tsjekkisk, tyskspråklig forfatter. Hennes mest kjente verk er er romanen Die Fassade (1987). Gjennom sine refleksjoner over det å skrive litteratur på et annet språk enn sitt førstespråk, ble hun en viktig premissleverandør for fagfeltet migrasjonslitteratur.
Libuše Moníková
Faktaboks
Libuše Moníková
- Uttale
- mˈoníková
- Født
- 30. august 1945, Praha, Tsjekkoslovakia (nå Tsjekkia)
- Død
- 12. januar 1998, Berlin, Tyskland
Biografi
Libuše Moníková vokste opp i Praha, hvor hun etter videregående skole begynte å studere anglistikk og germanistikk ved universitetet. I 1970 giftet hun seg med en vesttysk medstudent, og i 1971 bosatte hun seg permanent i Vest-Tyskland, noe hun også begrunnet med sin motstand mot det sosialistiske regimet i Tsjekkoslovakia. Hun underviste tysk litteratur på universitetsnivå, først i Kassel, senere i Bremen. I 1981 etablerte hun seg som forfatter på heltid.
Forfatterskap
Moníková begynte å skrive sin tekst, Eine Schädigung (1981), på tsjekkisk, men vekslet til tysk i løpet av skriveprosessen. Tysk forble hennes forfatterspråk. Hun begrunnet dette med at det tyske språket, som ikke var hennes førstespråk, ga henne en større distanse til det hun skrev, noe som igjen skjerpet hennes språklige bevissthet. Hennes refleksjoner over det å skrive på et annet språk enn sitt førstespråk, var et viktig og tidlig bidrag til diskusjonen om migrasjonslitteratur og hva det innebærer for en forfatter å skrive på et annet språk enn sitt førstespråk; det samme gjaldt hennes refleksjoner over å være forfatter i eksil. Selv om hun skrev på tysk, hentet hun stoffet til sine bøker i første rekke fra tjsekkisk historie, for eksempel Praha-våren 1968 og revolusjonen i 1989. Mens hun i det tyskspråklige området oppnådde anerkjennelse som forfatter, blant annet gjennom en rekke litterære utmerkelser, ikke minst Adelbert-von-Chamisso-prisen i 1991, var interessen for forfatterskapet i Tsjekkoslovakia og senere i Tsjekkia relativt begrenset.
Praha-våren 1968
Praha-våren 1968 står i sentrum både i debuten Eine Schädigung (1981) og i romanen Pavane für eine verstorbene Infantin (1983).
Die Fassade
Moníkovás mest betydningsfulle verk er romanen Die Fassade (1987). Utgangspunktet for handlingen er to malere og to billedhuggere som i en årrekke arbeider med å rekonstruere sgraffito-relieff på fassaden til et stort slott (som viser til Franz Kafkas roman Slottet). Med tiden blir rekonstruksjonene deres mer og mer kreative, og går langt utover det som det er historisk grunnlag for. I løpet av det årelange arbeidsoppdraget, som framstår som et sisyfosarbeid, legger de ut på en reise gjennom ulike Sovjetrepublikker, og deres opplevelser underveis blir – når de har kommet tilbake til stillasene sine igjen – foreviget på slottets murer.
Treibeis
Også i romanen Treibeis, som kom i 1992, skisseres det opp et større historisk bakteppe. Hovedpersonen, Jan Prantl har forlatt Tsjekkoslovakia og bosatt seg på Grønland hvor han jobber som lærer. På en konferanse i Wien i 1970 blir han kjent med en annen tsjekkisk emigrant, et bekjentskap som tvinger Jan til å ta et oppgjør med sin egen identitet som henger tett sammen med Tsjekkoslovakias historie og politiske utvikling.
Sene romaner, dramatikk og essayer
Også Verklärte Nacht (1996) handler om en tsjekkisk emigrant, en kvinne som har bodd flere år i Vest-Tyskland, som kommer tilbake til Praha etter revolusjonen i 1989. Moníkovás siste roman, Der Taumel, forble fragment og kom ut posthumt i 2000.
Moníková skrev en rekke essayer, både om litteratur og tsjekkisk historie, blant annet Schloss, Aleph, Wunschtorte (1990) og Prager Fenster (1994); hun skrev også to teaterstykker: Tetom und Tuba(1987) og Unter Menschenfressern. Dramatisches Menue in vier Gängen(1990).
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.