kommunikasjonsteknologi

Nettverkskabler

Andrew Hart/flickr.com. CC BY SA 2.0

Kommunikasjonsteknologi i Norge Forstørr Forminsk

  1. 1. januar 1855

    Den første norske telegrafforbindelsen åpnet. Den Kongelige Elektriske Telegraf (forløperen for Telenor) etablerer sin virksomhet. 

  2. 1880

    Telefonen tas i bruk, bare fire år etter at den var oppfunnet av amerikaneren Alexander Graham Bell.

  3. 1896

    Staten åpner sine første telefonstasjoner. Langlinjenettet blir utbygd. Den første rikstelefonkatalogen blir utgitt.

  4. 1906

    En trådløs telegrafforbindelse blir åpnet mellom Røst og Sørvågen, den første av sitt slag i verden.

  5. 1919

    Telegrafverket anskaffer de første apparatsettene for trådløs telefoni.

  6. 1920

    Den første automatiske telefonsentralen blir satt i drift i Skien.

  7. 1925

    En stasjon for regelmessige kringkastingssendinger settes i drift. Telegrafverket bygger ut sendernettet. 

  8. 1946

    Teleks blir innført.

  9. 1951

    Utbyggingen av fjernvalg begynner.

  10. 1954

    Det første offisielle fjernsynsprogrammet blir sendt. Telegrafverket begynner å bygge ut sendernettet for fjernsyn. 

  11. 1966

    Mobiltelefontjenesten OLT (Offentlig Landmobil Tjeneste) blir innført.

  12. 1967

    Innenlands telegraf- og teleksekspedisjon blir automatisert. 

  13. 1969

    Datel-tjenesten, dvs. overføring av data over telenettet, blir innført.

  14. 1969

    Telegrafverket blir forvaltningsbedrift og skifter navn til Televerket. Telegrafstyret byttern navn til Teledirektoratet.

  15. 1972

    Et eksperimentelt pakkesvitsjet datanett med 3 noder satt i prøvedrift.

  16. 1975

    Den første datamaskinstyrte telefonsentralen levert av Standard Telefon og Kabelfabrikk (STK) blir satt i drift. 

  17. 1975

    Et linjesvitsjet heldigitalt «Prøvedatanett» ble satt i drift. Det var dimensjonert for 70 abonnenter i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Skien. 

  18. 1976

    Det nasjonale satellittsystemet, NORSAT, blir satt i drift; knytter petroleumsindustrien i Nordsjøen til telenettet på fastlandet.

  19. 1979

    Forsøk med overføring av telefonsamtaler gjennom optisk fiber starter.

  20. 1981

    Åpning av det nordiske automatiske mobiltelefonnettet NMT-450. Nettet hadde blitt utviklet av de nordiske televerkene.

  21. 1981

    Det linjesvitsjedet datanettet Datex kommer i drift.

  22. 1982

    Offisiell åpning av satellittstasjonen på Eik i Rogaland, verdens første helautomatiske kystjordstasjon. Stasjonen formidler teletrafikk til skip via INMARSAT

  23. 1983

    Datapak-tjenesten supplerer Datel og Datex. 

  24. 1983

    De første digitale hussentraler (DPABX) settes i drift i norske bedrifter. 

  25. 1984

    Teletext og personsøkertjenesten blir innført.

  26. 1984

    Svalbard får inn NRK via satellitt. 

  27. 1985

    Mobilnettet NMT-450 dekker hele Norge.

  28. 1986

    De første digitale offentlige telefonsentralene tas i bruk.

  29. 1988

    Brukertilgang til Internett etableres for akamedia av UNINETT via det nordiske datanettet NORDUnett

  30. 1993

    Mobiltelefonsystemet GSM tas i bruk. Systemet er delvis utviklet i Norge av Torleiv Maseng. 

  31. 1993

    NetCom starter utbyggingen av Norges andre landsdekkende GSM-nett og blir en konkurrent til Telenor Mobil

  32. 1993

    Oslonett blir første kommersielle tilgangstjeneste til Internett. 

  33. 1994

    ISDN tilbys som ordinær tjeneste for bedriftskunder. 

  34. 1996

    ISDN tilbys som ordinær tjeneste for privatmarkedet

  35. 1997

    Telenettet er heldigitalisert over hele landet.

  36. 1998

    Fri konkurranse tillates for basis teletjenester.

  37. 2000

    De første lokale utbygginger av fiberkabler til bredbåndsabonnenter. 

  38. 2001

    Mobilnettet NMT-900 legges ned. 

  39. 2003

    Bredbåndsløsningen ADSL tilbys på telefonkabler til abonnentene

  40. 2004

    Mobilnettet UMTS (3G) tas i bruk i Norge

  41. 2005

    Mobilnettet NMT-450 legges ned. 

  42. 2008

    Fjerde generasjons mobilnett (4G) tas i bruk. 

Kommunikasjonsteknologi er teknologien som muliggjør utveksling av elektronisk informasjon mellom geografisk spredte enheter.

Kommunikasjonsteknologi omfatter blant annet:

Siden slutten av 1800-tallet har det vært en svært omfattende utvikling av kommunikasjonsteknologien, særlig etter introduksjonen av telefoni og radio. Siden 1990-tallet har Internett og mobiltelefoni vært de viktigste kommunikasjonsteknologiene for mennesker og samfunn. 

Verdens første telegraflinje ble åpnet i USA i 1848. Den var 64 km lang. Den Norske Statstelegraf startet sin virksomhet 1. januar 1855 med en telegraflinje mellom Oslo og Drammen. Samme år ble det etablert linjer til Sverige, og disse var igjen knyttet til Danmark og deler av Europa. I 1870 nådde telegraflinjene til Vardø. Den første sjøkabelen for telegrafi mellom Europa og USA var på plass i 1867, mens den første sjøkabelen fra Norge mot utlandet (ArendalHirtshals, Danmark) var ferdig i 1869.

Den første telefonsamtalen ble ført i 1876. I Norge startet International Bell Telephone Company telefondrift i 1880 i Oslo. Telefonforbindelsene ble etablert med ledninger som var hengt opp i stolper, men allerede mot slutten av 1800-tallet gravde man ned kabler i bakken. 

Første patent på en automatisk telefonsentral ble registrert i USA i 1872. I Norge ble den første automatiske telefonsentralen satt i drift i Skien i 1920, men så sent som i 1955 arbeidet cirka en tredjedel av de ansatte i Telegrafverket (7300 personer) med nummeropplysning eller med å koble samtaler. Arbeidet med å automatisere oppkoblingen av samtaler over større avstander, rikstelefon med fjernvalg, ble påbegynt i 1954, først mellom Oslo og Ski i Akershus. Dette arbeidet ble fullført i 1980-årene.

Fra 1970-årene begynte innføring av digitale overføringssystemer for knipper av talekanaler via såkalt pulskodemodulasjon (PCM), der hver talekanal representeres av en strøm data. I 1986 kom den første heldigitale telefonsentralen styrt av datamaskin i drift på Økern i Oslo. Frem til 1997 ble alle landets nær 3000 telefonsentraler skiftet til digitale systemer. Kun på de ytterste strekningene, mellom lokal telefonsentral og abonnentens telefonapparat, ble talen fortsatt overført i analog form. 

Nettverksløsningen ble også videreutviklet til et integrert digitalt nett for både tale- og dataoverføring (ISDN), ved at digitale kanaler ble fremført helt ut til abonnentenes digitale brukerutstyr via de gamle kopperkablene i telefonnettet. På 1990-tallet var ISDN en meget utbredt tilgangsløsning til Internett. Antall ISDN-tilknytninger nådde et maksimum i Norge på om lag 85 000 rundt 2002.  

Digitaliseringen av det tradisjonelle telefonnettet førte til store kostnadsinnsparinger. En ti minutters telefonsamtale Oslo–Hammerfest kostet i 1989 kr 27,50, mens den i 1997 kostet kr 6,40.

Telegraftjenesten ble etter hvert avløst av teleks, der en fjernskriver plassert hos en abonnent kunne kople opp forbindelse til andre abonnenter over hele verden. I 1946 ble den første teleksforbindelse mellom Oslo og utlandet åpnet. I 1988 hadde det verdensomspennende teleksnettet mer enn 1,5 millioner abonnenter i nesten 200 land.

Fjernskriverne hos abonnentene ble fra 1960-årene knyttet til automatiske koplingssentraler. Teleks- og telefaksdokumenter fikk etter hvert en solid juridisk status. Tjenesten er etter 2000 stort sett erstattet av elektronisk post (e-post).

I 1906 ble det første radiobaserte telegrafsambandet i Norge etablert mellom Røst og Sørvågen. I 1919 fikk Norge regulær radiotelegrafisk forbindelse med USA fra en sender ved Stavanger. Den første radiotelefoniforbindelsen i Norge ble etablert i 1928, i de første tiårene ble slike forbindelser kun benyttet for å knytte vanskelig tilgjengelige områder til nettet og dessuten til forbindelse med skip. I 1953 ble den første norske radiolinjen (mellom Trondheim og Steinkjer) tatt i bruk. Over denne kunne man formidle vanlige rikstelefonsamtaler. I 1976 ble det etablert satellittforbindelse til de nyankomne oljeinstallasjonene i Nordsjøen.

Det første mobiltelefonnettet i Norge ble etablert i 1966, med manuell oppkopling av samtaler. Dette systemet ble i 1981 avløst av verdens første automatiske mobiltelefonnett, NMT, utviklet i fellesskap av de nordiske televerkene. Det var knyttet med automatvalg direkte til rikstelefonnettet.

I 1993 ble tatt i bruk et nytt verdensomspennende digitalt mobiltelefonnett, GSM, utviklet av de europeiske televerkene. Norske eksperter bidro sentralt på viktige punkter, blant annet for radioløsning og tekstmeldinger. Systemet har fått verdensomspennende utbredelse og er blitt større en det tradisjonelle faste telefonnettet. Gjennom flere utviklingstrinn (2G(enerasjon), 3G og 4G) er det kommet muligheter for dataformidling via mobilnettet med bitrater på mer enn 10 Mbit/s.

I 1964 ble det dannet en internasjonal organisasjon, Intelsat Ltd, som hadde som oppgave å etablere og drive et verdensomspennende nett av kommunikasjonssatellitter for faste telesamband. Norge var medlem fra starten. Sammen med de øvrige nordiske televerk ble deres første jordstasjon bygget ved Tanum i Sverige.  

Som følge av den nye offshorevirksomheten utviklet det norske Televerket i 1976 Europas første innenlandske satellittsystem NORSAT for kommunikasjon med plattformene i Nordsjøen. Det ble også etablert forbindelse til Svalbard, der en så vidt kan se de geostasjonære satellittene over horisonten. Dermed ble det mulig å etablere rikstelefon med fjernvalg dit.

Norge var også aktiv ved etablering av INMARSAT-systemet i 1979 for mobil kommunikasjon via satellitt til skip. Tre stasjonære satellitter dekker de tre verdenshavene og fungerer som forsterkere mellom abonnentenes mobile brukerstasjoner og teleoperatørenes faste jordstasjoner på land. Disse er knyttet til de internasjonale telefon- og teleksnettene. Norges første egne jordstasjon, ved Eik nær Stavanger, samarbeider med utvalgte jordstasjoner i andre land for å dekke de tre verdenshavene. 

I Nittedal utenfor Oslo etablerte Televerket i 1986 et stort anlegg for jordstasjoner, som etter hvert har fått et 50-tall store parabolantenner, opptil 18 meter i diameter. Her formidles blant annet TV-sendinger.

Et økende antall lukkede (bedriftsinterne) datanettverk med diverse løsninger ble etablert fra slutten av 1960-tallet. Dette førte til at teleoperatørene i mange land fra 1968 samarbeidet innenfor Den internasjonale teleunionen (ITU), sammen med Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen (ISO) på vegne av dataleverandørene, om å utvikle standarder for nye nettløsninger særskilt tilpasset digital transmisjon. Hos noen land anså man dette som en videreutvikling av teleksnettet, mens andre så et nytt offentlig datanett som en teknologisk forløper til et på lengre sikt helt digitalisert telefonnett.

De nordiske televerkene gikk sammen om utviklingen av Nordic Public Data Network (NPDN) med linjesvitsjede overføringskanaler for 600, 2400, 4800 og 9600 bit/sGrensesnittet mot brukernes datautstyr var etter ITU-standarden X.21. Tjenesten, som i Norge kom i drift fra 1981, ble kalt Datex, og hadde på det meste omlag 12 000 tilknytninger innenlands, særlig innenfor næringsliv og forvaltning. Fra slutten av 1990-årene ble Datex-tjenesten erstattet av ISDN.    

Fra 1973 foregikk også en utvikling hos ITU av standarden X.25 for nettverk basert på pakkesvitsjing, et prinsipp som ble foretrukket innenfor de bedriftsinterne datanettene. I Norge utviklet Televerkets forskningsinstitutt (TF) prøvetjenesten NORPAK i 1978, og en regulær driftstjeneste Datapak kom fra 1984. Sistnevnte ble tilknyttet 160 offentlige datanett i over 60 land. Tjenesten ble senere integrert i ISDN, og ble særlig brukt for betalingsterminaler og alarmsystemer. Denne X.25-baserte tjenesten ble avviklet fra 2010.

Fra 1990-årene gikk de mange ulike datanett som tidligere ble brukt innenfor næringsliv og forvaltning gradvis over til å nytte en ny felles protokoll, TCP/IP, som opprinnelig ble tatt i bruk fra 1983 i ARPANET. Standarden X.25 fra Den internasjonale teleunionen (ITU) var allerede fra 1970-årene tatt i utstrakt global bruk, til erstatning for leverandørers diverse egne løsninger. Med TCP/IP kunne ustandardiserte enkeltnett koples sammen til et resulterende «Interconnected network» (Internet).

De tidligste brukerne av det første, lukkede Internett var universiteter og forskningsinstitusjoner via UNINETT, men fra 1990-årene ble det etablert kommersielle tilbud for tilgang til Internett også for bedrifter og det brede publikum. Til Norge kom adgang til Internett først via det nordiske universitetsnettet NORDUNET i 1988. Den første tilkoblingen til ARPANETT kom allerede i 1973. 

Omfanget av tjenester i Internett økte stadig, slike som e-post, informasjon i databaserWorld Wide WebIP-telefoni, musikk- og videofremføringer (strømming) og videokonferanse, og fra 2011 også TV-overføringer. Samtidig skjedde en rask utvikling av stadig billigere og kraftigere datautstyr til brukerne: PC og mobiltelefoner.

Brukertilslutning, bruksformer og formidlingskapasitet i Internett har siden tidlig på 2000-tallet vokst enormt over hele verden, og fortsetter å vokse i hurtig takt. 

Regjeringen la i 2000 frem utredningen «Bredbånd for hele landet», der en regnet med at overføringshastigheter til sluttbrukere høyere enn cirka én Mbit/s kunne anses som bredbåndstilgang til Internett. Beste tilbud den gang var bitrate 128 kbit/s via ISDN, som sendte digitale signaler via de gamle kopperkablene ut til telefonabonnentene. Den etter hvert standardiserte DSL-teknologien («Digital Subscriber Line») ble tilbudt i Norge fra rundt 2001 med ADSL («Assymmetric Digital Subscriber Line»), der opp mot 1,5 Mbit/s bitrate kunne leveres ned til abonnentene, med noen hundre kbit/s bitrate i retur. I 2011 ble det tilbudt bitrater opptil 40 Mbit/s toveis overføring («dupleks») med såkalt VDSL («Very-High-speed Digital Subscriber Line»).

Utviklingen i overføringshastighet henger blant annet sammen med et gradvis teknologisk skifte i telenettet fra kobberkabler til fiberoptiske kabler. Også de tradisjonelle nettene for kabel-TV, som er basert på avgrenete koaksialkabler, har utviklet bredbåndstilgang til Internett. Utbygging av lokale aksessnett har stadig økt, ikke minst støttet av elkraftselskaper, og bitratene øker stadig, uten prisøkninger. Status i 2011 var tilbud om opptil 100 Mbit/s dupleks for privatkunder og 400 Mbit/s for bedrifter.

Allerede i 1881 fikk staten monopol på å formidle meddelelser over telegraflinjer og lignende anlegg. Private anlegg kunne imidlertid få konsesjon for å drive innen en kommune, og private lokale telefonnett ble bygd en rekke steder. Telegrafloven av 1899 gav staten monopol på all telekommunikasjon, også innen hver enkelt kommune, og statsetaten Telegrafverket fikk rett til å kjøpe opp de private selskapene. Denne prosessen tok lang tid, og det siste private telefonselskapet, Andebu Telefonforening, ble kjøpt opp først i 1974. Et særskilt punkt i den gamle telegrafloven gav private rett til å etablere telekommunikasjonssystem for sine egne formål, altså uten å kunne tilby tjeneste til andre. 

Telegrafverket endret i 1969 navn til Televerket, noe som indikerte at betydningen av telegraftjenesten var sterkt redusert i forhold til andre teletjenester. Etaten ble nå omvandlet til en forvaltningsbedrift. Denne ble i 1994 omgjort til et halvt privatisert statsaksjeselskap, fra 1995 under navnet Telenor.

Fra slutten av 1980-årene og gjennom 1990-årene skjedde en gradvis legal avmonopolisering av telekommunikasjonsområdet, først for alt brukerutstyr og senere for nettverk og tjenester. Bedriften mistet i 1998 sin enerett på det offentlige telenettet og telefontjenesten i Norge og ble konkurranseutsatt på en rekke områder.  

Et telenett består i prinsippet av terminaler, kablersentraler og transmisjonssystemer:

  • Terminalene er brukernes grensesnitt mot nettet og kan for eksempel være datamaskiner, telefoner eller telefaksapparater
  • Kablene og transmisjonssystemene har som oppgave å overføre elektroniske signaler mellom terminalene og sentralene, og innbyrdes mellom sentralene i nettet
  • Transmisjonssystemene kan være såkalte linjesystemer, som sender signaler over elektriske eller fiberoptiske kabler, radiolinjer eller satellittsystemer
  • Sentralene har som oppgave å koble opp forbindelser, enten direkte mellom terminaler tilknyttet samme sentral, eller via transmisjonssystemer og andre sentraler
  • Større virksomheter kan ha egne interne telenett med hussentraler som formidler telefontrafikk internt i virksomheten og mot det offentlige nettet

Med moderne teknologi blir skillene mellom tele- og datakommunikasjon nesten utvisket, og utviklingen har gått langt mot tjenesteintegrasjon, der alle typer elektronisk informasjon overføres i det samme kommunikasjonsnettet.

Telefonsentralene består i prinsippet av tre hoveddeler, en koblingsdel som kobler opp forbindelsene, en styredel som på grunnlag av telefonnumrene bestemmer hvilke forbindelser koblingsdelen skal sette opp, og en signaleringsdel som utveksler styringsinformasjon med andre sentraler i nettet via et såkalt signaleringssystem. I det norske telenettet er fra 1997 alle telefonsentralene digitale, der alle talesignalene kobles gjennom som digitaliserte PCM-signaler. Sentralene utfører linjesvitsjing, det vil si at de på grunnlag av nummerinformasjonen kobler opp en midlertidig fast forbindelse gjennom sentralen når en samtale etableres, og beholder denne forbindelsen helt til samtalen avsluttes. Dette kan skje i både klassiske linjesvitsjete nett og i pakkesvitsjete nett med såkalt «virtual circuit».

Multipleksere gjør det mulig å overføre mange telefonsamtaler samtidig over en felles kabellinje eller radiolinje. Multipleksingen kan være frekvensdelt eller tidsdelt:

Ved frekvensdelt multipleksing (også kalt bærefrekvenssystemer) vil de forskjellige telefonkanalene bli overført samtidig, men i forskjellige frekvensbånd. Talesignalet avgrenses først til under fire kHz båndbredde før de moduleres til sin plass på frekvensskalaen.  

Ved tidsdelt multipleksing måles (eller «samples») talesignalet regelmessig 8000 ganger per sekund i hver kanal, og hver måleverdi angis som en gruppe av binære tallbits») med åtte sifre (én «byte»). Tallene sendes (periodisk) i høy hastighet over linjen, og i tidsmellomrommene kan tall for andre kanaler sendes.

optiske fibre benyttes tidsdelte multipleksere som kombinerer opptil 30 000 telefonkanaler til ett signal. For å utnytte fiberens overføringskapasitet enda bedre kan flere slike signaler overføres samtidig på hver sin lysfrekvens, det vil si ved frekvensmultipleksing (også kalt «bølgelengdemultipleksing» eller «fargemultipleksing»). En slik kombinasjon gir mulighet til å overføre mer enn 100 000 telefonkanaler samtidig på én enkelt glassfiber med under 0,1 mm tykkelse.

Linjesystemer er en samlebetegnelse på de nettkomponentene som overfører de multipleksede signalene mellom sentralene. Tidligere ble det benyttet analoge linjesystemer, med lineære forsterkere underveis, kombinert med bærefrekvenssystemer. Senere benyttes kun digitale linjesystemer i kombinasjon med tidsdelt multipleksing.

Linjesystemene sender pulser som representerer binærsifrene, enten elektriske pulser i parkabler eller koaksialkabler, radiopulser over radiolinjer, eller lyspulser over fiberoptiske systemer. Pulsene vil bli svekket og deformert underveis, og regenereres (rettes opp) derfor med korte mellomrom, typisk med cirka to km avstand på vanlige kopperkabler. Fiberoptiske transmisjonssystemer kan sende signalene mer enn 100 km uten regenerering.

I et automatisert telenett må sentralene utveksle kontrollinformasjon for å kunne koble opp og ned forbindelser. Dette skjer i et såkalt signaleringssystem. Slike systemer er standardisert av Den internasjonale teleunionen ITU.

Signaleringssystemene man benyttet tidligere hadde svært begrenset kapasitet for informasjonsoverføring. I et moderne telenett som skal tilby avanserte teletjenester, er det behov for utveksling av større datamengder både innbyrdes mellom sentralene og mot forskjellige databaser. Man bruker nå signaleringssystem nr. 7 (SS7), som utgjør et dedikert, og lukket og sikret datakommunikasjonsnett basert på pakkesvitsjing inne i telefonnettet. Kontrollinformasjonen som bæres via dette nettet er oppdelt etter formålene; TSUP dekker «Telephony Services User Part» og ISUP dekker «ISDN Services User Part».

Tidligere var den mest omfattende teletjenesten vanlig telefoni, fysisk tilknyttet nettverket, men nå opptrer veksten særlig for mobile teletjenester og datakommunikasjonstjenester. Dessuten arbeider man for å få forskjellige nett og tjenester samlet innenfor ett integrert nett. Mens ISDN var et første forsøk på dette, så har Internett sammen med bredbåndslinjer til brukerne i større grad oppnådd integrert kommunikasjon.

Tjenester som baserer seg på multimediekommunikasjon, det vil si samtidig utveksling av både lyd, bilder og data er nå tatt i utstrakt bruk og vil få dominerende betydning i fremtiden. Slike tjenester får høyere kvalitet desto større overføringshastighet som nyttes. Man arbeider derfor med å utvikle telenettet til et mobilt så vel som fastkoplet sammenhengende bredbånds tjenesteintegrert nett.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.