Revy, gjennomsyn, oversikt over visse begivenheter; tidsskrift; teaterforestilling bestående av sang, dans og sketsjer i atskilte scener eller i sammenblanding, der ofte aktuelle hendelser blir behandlet humoristisk eller satirisk.

Revyen som teaterform slik vi møter den i Skandinavia, har sin opprinnelse i fransk 1800-tallsrevy; både i den litterære kabareten som senere er videreført i chanson-tradisjonen av artister som Edith Piaf og Jacques Brel, og i utstyrsrevyen som slo igjennom med opprettelsen av Folies-Bergère i Paris 1869. Den skandinaviske revyen har et sterkt litterært tilsnitt og en original form som har omtrent samme utviklingshistorie i Danmark, Sverige og Norge. Det har også vært et utstrakt nordisk samarbeid, der man har utvekslet viser og sketsjer, ofte uten at publikum har vært klar over det. Svensk revy har hatt størst skandinavisk betydning, via originale kunstnere som Ernst Rolf, Karl Gerhardt, Povel Ramel, Hasse Alfredsson og Tage Danielsson.

Det ble sporadisk spilt revyer i Oslo fra siste halvdel av 1800-tallet. Byen fikk sitt første faste revyteater da Victor Bernau i 1917 overtok Bokken Lassons litterære kabaret Chat Noir. Bernaus revyform, med viser, sketsjer og ballett, var spunnet rundt artister som Lalla og Carsten Carlsen, Per Kvist og Einar Rose. Ernst Rolfs amerikansk-påvirkede show-revyer i 1920-årene bidrog til å forme norsk «gullalder»-revy, med skuespillere som Arvid Nilssen, Kari og Ernst Diesen, Jens Book Jensen og Leif Juster blant de ledende navn. Denne revyformen skulle ikke endres før Alfred Næss, Einar Schancke og Egil Monn Iversen innførte den moderne, mer jazzpregede musikalske revyen i 1950-årene, med Inger Jacobsen, The Monn Keys og Nora Brockstedt som typiske utøvere. Tom Sterris revyer på ABC-Teatret (Edderkoppen) og Chat Noir i 1990-årene førte denne formen videre. En helt særegen revyform med preg av improvisasjon og assosiasjonsmetoder ble utviklet av Harald Heide Steen jr. og Rolv Wesenlund i 1960-årene, særlig i fjernsynssammenheng, mens Dag Frølands revyer i 1970- og 1980-årene i stor grad var preget av imitasjoner, med særlig vekt på en frapperende maskeringskunst og tilstedværelsen av markante artister som Elisabeth Granneman og Arve Opsahl. Den musikalske revyen er senere blitt videreutviklet i retning både av showet og kabareten, f.eks. av artister så forskjellige som Dizzie Tunes, Wenche Myhre, The Great Garlic Girls og Tramteatret. Mer undergrunnspregede ensembler som gjorde seg gjeldende i 1980- og 1990-årene, var Lattergalen, A/S Dameteater og Sønn og Lompelandslaget.

Til tross for at Bergen aldri har hatt noen fast revyscene, har byen en sterk, særpreget revytradisjon, med Norma Balean som den største stjernen. Trondheim har også en lang tradisjon, særlig knyttet til Hjorten, der Ernst Rolf hadde sitt gjennombrudd i 1911, men også til studentenes UKE-revy. Revydrift utenom Oslo er ellers i stor grad knyttet til amatørvirksomhet, med faste tradisjoner som studentrevyene i Ås og Trondheim, skolerevyer og russerevyer. Slike amatørrevyer har ofte vært springbrett for profesjonelle revyartister, og revyteateret utviklet lenge selv sine skuespillerkrefter.

Norsk revy er med få unntak privatfinansiert og ble i lang tid ikke betraktet som «verdig scenekunst». Fra okkupasjonsårene måtte de private teatrene betale en upopulær revyskatt på 30 % av inntektene, redusert til 12,5 % i 1960. Dette resulterte i at revyledere som Finn Bø (Centralteatret) og Leif Juster (Edderkoppen) konstruerte handlingstråder i forestillingene slik at de fremstod som skuespill, og dermed ble unntatt fra avgiften. Etter en lang politisk kamp, der særlig Kristelig Folkeparti markerte seg som revymotstandere, ble revyskatten opphevet i 1964.

Mens norsk revy tidligere ofte var preget av dagsaktualitet, medførte stadig mer kompliserte og kostnadskrevende produksjonsformer en dreining i retning av det mer «tidløse» musikalske showet mot slutten av 1900-tallet. Etter århundreskiftet er profesjonell revy i hovedstaden blitt sjelden vare, på mange måter erstattet av de mer tidsriktige «standup»-showene, som også er langt billigere å produsere. Samtidig er amatørrevyvirksomheten rundt i landet blitt viktigere og viktigere, og årets skolerevyer blir nå anmeldt i de viktigste avisene, nesten på linje med institusjonsteaternes forestillinger.

passere revy, bli gjenoppfrisket i minnet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.