trotskisme

Lev Trotskij. Foto fra ca. 1920.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Trotskij til høyre for talerstolen der Lenin taler i St. Petersburg i 1920. Bildet har blitt et klassisk eksempel på bildemanipulering, ettersom Trotskij ble retusjert bort fra bildet under stalintiden.

.
Lisens: fri

Artikkelstart

Trotskisme er en kommunistisk politisk retning og marxistisk-leninistisk doktrine som har sitt utgangspunkt i Lev Trotskijs ideer og politiske virke.

Faktaboks

Uttale
trotskˈisme

Etter Vladimir Lenins død i 1924, vokste trotskismen frem som et opposisjonelt alternativ til stalinismen som ideologisk videreføring av marxisme-leninismen, både i Sovjetunionen og innenfor den internasjonale kommunismen.

Trotskismen vektlegger «permanent revolusjon» av samfunnet, arbeiderbevegelsens internasjonalisme og demokratisk debatt innenfor det kommunistiske partiet, og var åpent kritisk til den byråkratiske og autoritære styreformen som vokste frem i Sovjetunionen under Josef Stalins ledelse.

Historisk oversikt

Hammer og sigd (symbolet for kommunisme) i kombinasjon med et firetall er den fjerde internasjonales logo.

«Trotskisme» var opprinnelig et nedsettende uttrykk som først ble tatt i bruk i 1924 av Stalin-støttespilleren og formannen i Den kommunistiske internasjonale Grigori Zinoviev (1883–1936). Stalin selv tok det snart i bruk for å tilsidesette Trotskij og den «opposisjonelle venstresiden» i det sovjetiske kommunistpartiets indre maktkamp i kjølvannet av Vladimir Lenins død i 1924. Trotskij ble anklaget for å være en kjettersk og splittende figur og med Stalins økende innflytelse ble han først ekskludert fra kommunistpartiet i 1927 (samtidig som flere hundre «trotskister» ble arrestert som følge av deres kritikk av Stalins utenrikspolitikk i Kina), så utvist fra Sovjetunionen i 1929. Flere tusen kommunister anklaget for å være Trotskij-tilhengere døde i GULagens fangeleirer under Stalins styre.

Den stalinistiske propagandaen mot trotskismen tiltok gjennom 1930-tallet mens Trotskij i eksil fortsatte å skrive politiske tekster og bedrive politisk virksomhet. Blant annet uttalte Den kommunistiske internasjonale at kampen mot trotskismen var en av de viktigste oppgavene for den internasjonale arbeiderbevegelsen. Samtidig ble Trotskij en samlende figur for internasjonale kommunister som var kritiske til Stalins autoritære og byråkratiske politikk samt til den stalinistiske fortolkning av marxisme-leninismen, især når det kom til doktrinen om «sosialisme i ett land».

Under den store terroren i 1937–1938, igangsatt av Stalin for å «renske ut» opposisjonelle enkeltpersoner og grupper, ble en rekke kommunister ekskludert fra Den kommunistiske internasjonale (også kalt den tredje internasjonale). Mot den ortodokse Moskva-kommunismen som hersket over Den kommunistiske internasjonale, deltok Trotskij i å stifte Den fjerde internasjonale i Frankrike i 1938. Denne skulle være den sosialistiske revolusjonens verdensparti. Medlemmene kalte seg «trotskister».

Etter at Trotskij ble myrdet i Mexico 20. august 1940 av en sovjetisk agent ble Den fjerde internasjonale og trotskismen en stadig mer fragmentert bevegelse. Gjennom andre verdenskrig vedvarte konflikten mellom stalinister og trotskister. Den påfølgende fremveksten av den kalde krigen satte trotskistene i en kinkig situasjon: På den ene siden var de kritiske til Sovjetunionens stalinistiske kommunisme og på den andre siden kjempet de mot vestlig kapitalisme. Det oppsto splid mellom to trotskistiske faksjoner, nemlig mellom «pablister» (etter Michalis Raptis alias «Pablo») og «lambertister» (etter Pierre Boussels alias «Pierre Lambert»). Den fjerde internasjonale ble snart dominert av pablistene, mens lambertistene opprettet en internasjonal komité for en alternativ fjerde internasjonale.

I 1960-årenes politiske radikalisering fikk trotskismen på nytt en viss politisk innflytelse, for eksempel i Frankrike og Storbritannia, deriblant i det britiske Labour Party. Trotskismen har også vært innflytelsesrik i revolusjonære partier i Latin-Amerika. I 2007 erklærte den venezuelanske presidenten Hugo Chávez at han var trotskist, skjønt dette ble møtt med kritikk fra trotskistiske organisasjoner i Venezuela.

Politisk ideologi

Lev Trotskij (foran, t.v.) fotografert på Sørlandet i Norge, august 1936. Trotskij ble utvist fra Sovjetunionen i 1929. Han levde siden i eksil, blant annet i Norge fra juni 1935 til desember 1936.
Lev Trotskij i Norge
Av /Ap.

Trotskismen tar utgangspunkt i sentrale elementer av Lenins tenkning, slik som at den revolusjonære overgangsperioden fra kapitalismen til kommunismen måtte sikres av proletariatets diktatur, som igjen skulle ledes og organiseres av det kommunistiske parti. Den særtegnes av sin kritikk av stalinismens byråkratiske og autoritære politikk, sitt forsvar for den proletære internasjonalisme og teorien om «permanent revolusjon».

Den proletære internasjonalisme

Mot Stalins doktrine om «sosialisme i ett land» som forfektet at Sovjetunionen kunne fullbyrde den sosialistiske revolusjonen på eget territorium uavhengig av den internasjonale situasjonen, mente Trotskij at kommunismens revolusjon ikke kunne være annet enn verdensomspennende og at arbeiderklassen måtte organiseres i alle land. Dette hadde ekko i Karl Marx' og Friedrich Engels' siste setning i Det kommunistiske manifest (1848): «Proletarer i alle land, foren dere!». Trotskij begrunnet dette med at Sovjetunionen, i likhet med alle andre land, ville bli stadig mer avhengig av den internasjonale arbeidsdelingen. Denne «ytre» avhengigheten av det internasjonale markedet samt av andre ikke-kommunistiske nasjoner ville medføre en konstant overhengende risiko for økonomisk krise og internasjonal krigføring som kun en proletarisk verdensrevolusjon kunne løse.

Permanent revolusjon

I store deler av eksilet i Mexico bodde Trotskij med sin kone Natalia Sedova i La Casa Azul til malerne Diego Rivera og Frida Kahlo. Bildet viser en del av Diego Riveras veggmaleri der han har plassert Trotskij ved siden av Marx og Engels.

Trotskismens kjernepunkt ligger i tesen om «permanent revolusjon». Trotskij var uenig i marxismefortolkningene som forsvarte ideen om et lineært revolusjonært historieforløp. Her skulle historien på nærmest mekanisk vis bevege seg fra føydalsamfunnet til industrikapitalismen, der både det kapitalistiske borgerskapet og det utbyttede proletariatet skulle utvikles fullt ut for å muliggjøre revolusjonen som ledet inn i det kommunistiske samfunn (se dialektisk materialisme). Trotskij mente dette var en altfor skjematisk tolkning av den marxistiske historiefilosofien som ikke tok høyde for nasjonale forskjeller og som var ute av stand til å forstå den spesielle situasjonen i Russland.

Der den franske revolusjonen hadde lagt til rette for borgerskapets økonomisk-politiske hegemoni i Vest-Europa med tilsvarende fremvekst av arbeiderklassen, hadde borgerskapet spilt en beskjeden rolle i det føydale Russland og det først og fremst var tsaren som hadde stått i bresjen for landets begrensede industrialisering. Snarere enn å tenke historieforløpet som en totaliserende og entydig bevegelse mente Trotskij det var nødvendig å ta høyde for et langt mer komplekst historieforløp der ulike klasser utviklet seg i forskjellig tempo og inngikk i ulike konfliktforhold. Han mente således det var mulig å «hoppe» direkte fra det russiske aristokratiets føydale samfunnsformer til proletariatets sosialistiske diktatur uten å passere gjennom borgerskapets industrikapitalisme. Dette «hoppet» innebar ifølge Trotskij en «permanent revolusjon» i og med at proletariatet måtte overta borgerskapets rolle i utviklingen av industrisamfunnet samtidig som det strebet etter å lede samfunnet inn i kommunismen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Høidal, Oddvar (2009). Trotskij i Norge. Et sår som aldri gror. Spartacus.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg