Tsjekkias historie

I århundrene før vår tidsregning var Tsjekkia bebodd av keltiske stammer: boierne, som gav navn til Böhmen, og kotinerne i Mähren. De ble i tiden rundt år 0 fortrengt av germanske stammer, særlig kvaderne (latin Quadi) i Mähren og markomannerne i Böhmen. De to første århundrene etter vår tidsregning vekslet disse stammenes forhold til Romerriket mellom fredelige klientforhold og krig. Slavisk innvandring begynte trolig i de første århundrene evt. mens germanerne holdt til i området, men var lenge spredt og beskjeden.

Da germanerne begynte å vandre videre på 300- og 400-tallet, kom hovedinnvandringen av slaviske stammer på slutten av 400- og begynnelsen av 500-tallet. Slaverne var periodevis underlagt avarene, som rundt 560 hadde etablert seg i det nåværende Ungarn. Et kortvarig slavisk stammeforbund ledet av den frankiske kjøpmannen Samo oppstod på midten av 600-tallet i deler av Böhmen, Mähren og Slovakia som forsvar mot avarene. Avarenes makt ble likevel ikke varig brutt før på 700-tallet, da de ble slått av frankerne under Karl den store.

På 800-tallet hadde det såkalte stor-mähriske riket sitt kjerneområde i deler av Mähren og Slovakia. Det var løst sammensatt og fikk en kort varighet, men hadde på sitt største, under fyrst Svätopluk (870–894), en vid geografisk utstrekning og strakte seg inn i Böhmen, Polen og Ungarn. Det er omstridt hvor riket hadde sitt politiske sentrum; Staré Město ved Uherské Hradiště i Øst-Mähren er ett av de mulige stedene, Nitra i Vest-Slovakia et annet. De forholdsvis sparsomme opplysningene om riket har muliggjort ulike tolkninger i nasjonalistisk historieskrivning.

De første kjente kristningsforsøkene skjedde på 700-tallet med irsk-skotske misjonærer fra Bayern og på 800-tallet fra frankiske bispeseter. Da den frankiske aktiviteten også innebar politisk innflytelse, ble den under den stor-mähriske fyrst Rostislav (846–870) fra 863 forsøkt balansert med slavisk-talende misjonærer fra Bysants under ledelse av brødrene Konstantin (senere med navnet Kyrillos) og Methodios. De fortsatte kristningen, oversatte og skrev religiøse tekster og innførte liturgi på slavisk. De virket først og fremst i Mähren og Pannonia (nåværende Ungarn) og kom ikke til Böhmen. I Mähren så det en stund ut til at slavisk skulle erstatte latin som kirkespråk, men på slutten av 800-tallet var latin gjeninnført.

Det stor-mähriske riket brøt sammen kort etter år 900, og befolkningen i øst (slovakene) kom under ungarsk styre. Det ungarske styret varte i rundt 1000 år, til 1918.

Tsjekkiske stammer (med navn etter sin første leder Čech) var ledet av fyrster av přemyslide-ætten i området rundt den senere hovedstaden Praha. I 895 avla de troskapsed til den østfrankiske kong Arnulf. Det utgjorde begynnelsen til den tusenårige politiske atskillelsen fra slovakene og de like langvarige, men skiftende bånd til det tyske politiske rom, først det østfrankiske riket til 962, så det tysk-romerske keiserriket til 1806 (og direkte under de østerrikske habsburgerne fra 1526), og deretter keiserriket Østerrike til 1918.

På 900-tallet utviklet Böhmen seg til en egen tsjekkisk statsenhet, selv om fyrst Václav (den hellige) i 929 måtte anerkjenne den tyske kong Henrik 1s lensoverhøyhet. Václav ble i 935 myrdet av sin bror Boleslav 1; han og flere andre fyrster prøvde i de følgende århundrer å løsrive seg fra tyskerne, særlig fyrst Břetislav 1 (1034–1055), men uten hell.

Den tyske overhøyheten innebar tsjekkisk betaling av tributt og støtte til keiseren i krig, begrensninger på utenrikspolitikken og noen ganger tysk innblanding ved fyrstevalg. For øvrig var Böhmen selvstyrt, og tsjekkiske fyrster deltok etter hvert i de tyske kongevalgene. Enkelte tsjekkiske fyrster fikk keiserens tillatelse til å kalle seg konge (først Vratislav 2 i 1085), men det ble ikke vanlig før på begynnelsen av 1200-tallet, da Böhmen var blitt en av de sterkeste politiske enhetene i riket.

Forholdet mellom Böhmen og det tysk-romerske riket ble da regulert i en «gyllen bulle» (1212), hvor kong (senere keiser) Fredrik 2 reduserte kong Přemysl Otakar 1s føydalforpliktelser til et minimum og godkjente Böhmen som arvekongedømme for přemyslidene. Fra 1200-tallet var kongen av Böhmen en av de sju kurfyrstene i det tyske riket.

Tysk innvandring til Böhmen skjøt fart på 1100- og særlig 1200-tallet. De tyske bosetningene lå spredt, bare grensetraktene i Vest-Böhmen (Sudetenland) fikk større områder med kompakt tysk befolkning (på 1900-tallet kjent som sudettyskere). Særlig på 1100-tallet ble det også etablert jødiske økonomisk og kulturelt betydelige kolonier. Gjennom århundrene skiftet behandlingen av dem mellom diskriminerende godtagelse og åpenlys forfølgelse (blant annet en pogrom i 1389 der 3000 ble drept).

Etter oppløsningen av det stor-mähriske riket rundt 900 forsøkte både přemyslidene i Böhmen og polske konger å få kontroll over Mähren. Fra 1000-tallet var Mähren varig forent med Böhmen under přemyslidene. Men Mähren fortsatte å være en egen provins, styrt av en markgreve, og med egne institusjoner også i de tilfellene der markgreven og den bøhmiske fyrsten var samme person. De bøhmiske fyrstene hersket i kortere perioder også i Polen (blant andre Václav 2, 1300–1305), i Østerrike (Přemysl Otakar 2, 1251–1276) og i Ungarn.

I 1306 døde den mannlige linje i přemyslide-slekten ut, og etter fire års tronstrid ble Johan av Luxemburg, som giftet seg med en bøhmisk prinsesse, valgt til ny konge. Luxemburg-slekten ble sittende på tronen til 1437. Under Johans sønn, Karl 4 (1346–1378), nådde Böhmen toppen av makt og prestisje. Karl ble valgt til tysk-romersk keiser i 1355 og gjorde Praha til keiserlig residensby. Byen vokste og tiltrakk seg lærde og kunstnere fra mange land. Det ble opprettet et erkebispesete, og i 1348 ble det første universitetet nord for Alpene og øst for Rhinen grunnlagt i Praha. Under Johan og Karl kom både Schlesien og Lausitz under bøhmisk overhøyhet.

Rundt 1360 oppstod en reformbevegelse innen kirken. Både opphopningen av kirkelig rikdom og moralsk forfall blant de geistlige ble angrepet av botspredikanter, blant andre Jan Milíč av Kroměříž. De ønsket åndelig oppvåkning og praktisk nestekjærlighet. Uroen om dette falt i tid sammen med at den kirkelige sentralmyndighet var svekket («det store skisma» mellom pavene i Avignon og Roma i perioden 1378–1417).

I 1391–1394 ble Betlehemskapellet (egentlig en stor kirke) reist i Praha for å fremme forkynnelse på folkespråket tsjekkisk, og i 1402 ble Jan Hus rektor ved universitetet og predikant ved Betlehemskapellet. Etter strid med den katolske kirken ble Hus arrestert under konsilet i Konstanz i 1414 og brent på bålet som kjetter året etter. Hus' martyrdød førte til en radikalisering av reformbevegelsen, husittene, som ble en bred folkelig bevegelse i hele Böhmen og Mähren, først og fremst blant tsjekkerne. Tyskerne holdt seg mer til den tradisjonelle kirken, selv om husittenes bruk av tsjekkisk som kirkespråk ikke var rettet mot tysk, men latin.

Mellom 1420 og 1431 slo husittene tilbake fem felttog (husittkrigene) iverksatt av den katolske kong Sigismund av Tyskland og Ungarn, som også gjorde krav på tronen i Böhmen. Forhandlinger mellom de moderate husittene, utraquistene, og katolikkene førte til en avtale ved konsilet i Basel i 1436, de såkalte kompaktata, som godtok både katolisismen og den husittiske utraquismen som trosretninger i Böhmen. Kong Sigismund ble da akseptert som bøhmisk konge, men han døde allerede året etter. Utraquismen ble den dominerende kristendomsform blant tsjekkerne i cirka 200 år (til 1620). Kompaktata ble aldri godkjent av paven, og katolikkene forsøkte etter hvert å stramme inn tolkningen av avtalen. Samtidig fortsatte radikale husitter, taboritter, sin virksomhet, selv om de tallmessig var betydelig svekket.

Den eneste kongen som var husitt, var Georg (tsjekkisk Jiří ) av Poděbrady. Han ble valgt til regent i 1452 og deretter til konge (1458–1471), og hans styre var preget av en religiøs toleranse enestående for datidens Europa (selv om den ikke omfattet de böhmiske brødre), og Praha fikk en ny blomstringstid etter krigene. Men i 1466 ble han bannlyst av pave Paul 2, og den ungarske kong Mattias Corvinus (Georgs svigersønn) gikk i 1468 til krig («korstog») mot Georg. Han fikk kontroll over store deler av Mähren, Schlesien og Lausitz, og i 1469 valgte den katolske adelen Mattias som mot-konge til Georg i Brno.

Det var dermed to konkurrerende konger. Georg fikk støtte fra Polen, og da han døde i 1471, ble Vladislav 2 av den polske jagiello-slekten valgt til bøhmisk konge. Da Mattias døde i 1490, ble Vladislav også valgt til ungarsk konge. Gjennom denne personalunionen med Ungarn ble den bøhmiske riksenheten gjenopprettet. For å bli valgt hadde den katolske Vladislav måttet godta kompaktata og i 1485 en adelsavtale inngått i Kutná Hora om fortsatt religiøs toleranse (unntatt for de böhmiske brødre).

Kongen oppholdt seg mye i Budapest. Det gjorde det lettere for adelen å styrke sin stilling i forhold til både kongen, byborgerne og bøndene. Ved kongeskifter uten opplagte etterfølgere kunne dessuten den adelsdominerte landdagen lettere sette betingelser til den nye kongen. Adelens styrkede posisjon viste seg også i forhold til bøndene. Fra slutten av 1400-tallet ble mange bruk ble lagt inn under store jordegods som domenejord, godsene ble ofte fristilt fra kongens direkte myndighet (immunitet), bøndenes plikter ble hardere, og de ble bundet til jorden som livegne. Dette var også et slag mot byborgerne ved at strømmen av billig arbeidskraft til byene ble redusert. Adelen forsøkte samtidig å begrense byborgernes politiske posisjoner. Et kompromiss mellom adel og borgere ble inngått i 1517.

Fra samme tid begynte Martin Luthers reformasjontanker å bli kjent i Böhmen. De førte til at de husittiske utraquistene ble splittet. «De gamle utraquistene» var mot Luther, «de nye utraquistene» var for, i likhet med mange av de tysktalende i landet. Senere på 1500-tallet og på 1600-tallet ble kongemaktens engasjement for katolisismen en avgjørende faktor for religionsstridene i Böhmen.

Kong Ludvig av Böhmen og Ungarn druknet under tilbaketrekningen fra nederlaget mot osmanene (tyrkerne) i slaget ved Mohács i 1526, og den østerrikske erkehertug Ferdinand 1 av Habsburg ble valgt til ny konge (1526–1564). En ny fase var innledet i Böhmens politiske liv, og landet forble under habsburgerne helt til 1918. Habsburg-styret innebar en styrking av kongelig sentralmyndighet og et sterkere katolsk press. Under en krig mellom habsburgerne (Ferdinand var bror av keiser Karl 5) og det protestantiske schmalkaldiske forbund i Tyskland i 1546–1547 var stendene i Böhmen uvillige til å delta mot de tyske protestantene, og Ferdinand straffet dem for det ved å angripe Praha.

Kongens støtte til katolisismen viste seg også ved en invitasjon til den nye jesuittordenen om å starte arbeid i Böhmen i 1556. Religiøs toleranse fortsatte likevel å være offisiell politikk, uttrykt blant annet i Den bøhmiske bekjennelse (1575). Rudolf 2 var konge og keiser i 1576–1612 og valgte Praha som residensby. Hoffet ble et kultursentrum (blant annet med Tyge Brahe og Johannes Kepler), og byen blomstret igjen. Under Rudolfs styre ble presset mot protestantene kraftig skjerpet. Han måtte likevel i 1609 avgi et «majestetsbrev» (Majestát) om religiøs toleranse.

Åpen konflikt brøt ut da Rudolfs etterfølgere forsøkte å begrense religionsfriheten, og i 1618 ble to katolske rådsherrer som var innsatt av keiseren, kastet ut av vinduet på borgen i Praha, anklaget for å ha brutt toleransebestemmelsene. Denne episoden utløste Trettiårskrigen i Europa. Keiseren ble avsatt som konge av Böhmen, og en protestantisk fyrste, Fredrik 5 av Pfalz, ble valgt til ny konge («vinterkongen»). Det tsjekkiske opprøret ble slått ned i Bílá hora (Det hvite berg) 8. november 1620. Praha ble inntatt og plyndret, Fredrik flyktet.

Keiser Ferdinand 2s hevn var hard. 27 protestantiske adelige og borgerlige ledere ble henrettet i Praha. De som hadde støttet opprøret, fikk mye av sin eiendom inndratt; den tsjekkiske overklassen ble ruinert. Katolisismen ble den eneste tillatte konfesjon (formelt fra 1627). En stor del av den tsjekkiske adelen emigrerte, sammen med tusener av andre protestanter, mange av dem til Slovakia. Eiendommene ble overtatt av keisertro katolske familier fra Østerrike, Italia og Spania. Alle protestantiske prester ble etter hvert forvist, blant dem den store pedagogen Johann Comenius (Jan Amos Komenský).

Motreformasjonen satte inn for fullt fra 1620-årene, og jesuittene overtok utdanningssystemet. På overflaten ble Böhmen etter hvert katolsk, men enkelte protestantiske miljøer holdt likevel stand.

En annen følge av det tsjekkiske nederlaget mot keiseren var at tysk språk ble styrket på bekostning av tsjekkisk. På slutten av 1700-tallet var tsjekkisk språk nesten trengt helt bort fra offentlige sammenhenger. I disse århundrene ble også de relativt få gjenværende tsjekkiske adelsfamiliene germanisert. Tsjekkerne ble med andre ord stående uten en sosial overklasse som følte seg nasjonalt på linje med folk ellers, og uten den religionsformen som hadde utgjort en tsjekkisk egenart på 1400- og 1500-tallet.

I tsjekkisk historieskrivning har derfor 1600- og 1700-tallet under østerriksk styre gjerne stått som «den mørke tiden». Noen har likevel ment at den sterke orienteringen mot Wien heller virket som en bremse mot det som kunne ha blitt en enda sterkere påvirkning fra politikk og kultur i Tyskland dersom protestantene hadde vunnet i Böhmen. Som en del av motreformasjonen ble det reist mange storslåtte kirker i en triumferende barokkstil, fulgt opp av den germaniserte adelens palasser i samme stil. For å finansiere dette ble bøndene enda sterkere utbyttet, og flere ganger brøt det ut bondeopprør.

Svekkelsen av det tsjekkiske språkets stilling på 1700-tallet hang også sammen med opplysningstidens ideer som preget det østerrikske styret under Maria Theresia (1740–1780) og Josef 2 (1780–1790). Idealet var en sentralisert stat med ett felles administrasjonsspråk, og det måtte i Habsburg-riket bli tysk. En annen side ved Maria Theresias styre var at Böhmen ble trukket inn i flere kostbare kriger. En av dem førte i 1742 til tapet av det meste av Schlesien. Lausitz var tidligere avstått til Sachsen (1635).

1700-tallets opplyste enevelde var også en tid for reformer som kom vanlige folk til gode, idet staten på flere områder utvidet sitt virkefelt på bekostning av de høyere klassers privilegier. Bøndenes pliktarbeid for godseierne ble redusert, og i 1781 fikk bøndene tilbake sin personlige frihet. Samme år ble en viss religiøs toleranse innført. Andre reformer gjaldt utdanning, rettsvesen, lokalstyre og fordeling av skattebyrder. Etter keiser Leopold 2 (1790–1792) fulgte en reaksjonær periode der eneveldet ikke lenger stod for reformer i opplysningstidens ånd.

Fra slutten av 1700-tallet oppstod en nasjonal tsjekkisk bevegelse, også med en viss støtte fra landets tysktalende, «bøhmisk-patriotiske» adel som stod i opposisjon til Wien. Både nye filosofiske ideer og den franske revolusjon stimulerte til nytenkning om det nasjonale. Under Napoleonskrigene foregikk mange krigshandlinger på tsjekkisk jord (blant annet slaget ved Austerlitz, nå Slavkov, i 1805), og nærvær et av russiske soldater økte bevisstheten om slavisk samhørighet. Men først etter 1815 fikk den nasjonale bevegelsen noe særlig omfang, og bøndene, som utgjorde den største delen av de tsjekkisktalende, viste liten interesse før i 1840-årene.

Flere nasjonale institusjoner og organisasjoner ble grunnlagt på 1800-tallet, blant annet Nasjonalmuseet i 1818. Ledende personligheter var historikeren František Palacký og filologene Josef Dobrovský og Josef Jungmann. Mens målene for den nasjonale bevegelsen først var kulturelle (blant annet språk, historieskrivning), ble det fra 1840-årene også utviklet et liberalt politisk program med selvstyre innen Habsburg-riket som mål.

En industriell utvikling i Böhmen tok til i første halvdel av 1800-tallet. Selv om myndighetene i begynnelsen prøvde å begrense industriens vekst av frykt for de sosiale og politiske følgene av masseproduksjon og proletarisering, bidro reformene på 1700-tallet til å legge forholdene til rette nettopp for en industriell utvikling. Også Napoleons fastlandsblokade fra 1806 stimulerte til egenproduksjon.

Fra 1820-årene eksisterte flere fabrikker med mekanisert produksjon, også med dampmaskiner. Tekstilindustrien utviklet seg raskest. De første jernbanene kom i 1832 (hestedrevet) og 1839 (damplokomotiv). Fra 1840-årene var det et betydelig antall industriarbeidere, og det kom blant annet forskrifter mot barnearbeid (under 9 år). Fabrikkveksten førte til at mange tsjekkisktalende flyttet fra landsbyene til de nokså germaniserte byene, som derved fikk et mer tsjekkisk preg, både av arbeidere og borgerskap.

Revolusjonsåret 1848 (februarrevolusjonen) innebar en generell krise for Habsburg-riket. Revolusjonsbølgen kom til Praha i mars, og regjeringen gav løfter om selvstyre og fri forfatning. Selv om liberale tyskere og tsjekkere i Böhmen hadde stått sammen mot det reaksjonære keiserstyret, var de uenige om Böhmens fremtid.

Böhmen var etter det tysk-romerske rikets oppløsning i 1806 blitt med i det løst organiserte tyske forbund fra 1815. Tyskerne i Böhmen ønsket i 1848 å ta del i forsøkene på tysk samling og valgte representanter til Frankfurt-parlamentet. Men tsjekkerne var redde for å komme med i en ny stat bygd på nasjonale tyske prinsipper, og sa nei. I stedet innbød de til en pan-slavisk kongress i Praha. Mens den satt samlet, brøt det i juni ut et opprør av tsjekkiske radikale. Det ble slått ned etter få dager av den østerrikske kommandanten prins Alfred Windischgrätz. Kongressen ble samtidig oppløst.

De tsjekkiske lederne ønsket en føderasjonsløsning med selvstyre for Böhmen innen Habsburg-riket, og gikk derfor med i det arbeidet for å utarbeide en grunnlov som ble påbegynt i Wien i juli 1848 og fortsatt i Kroměříž i Mähren. Da de reaksjonære i Wien følte seg sterke nok, ble hele grunnlovsarbeidet avbrutt av statsminister prins Felix Schwarzenberg i mars 1849. Under den nye keiser Franz Josef (1848–1916) gikk Østerrike (og dermed Böhmen) fra 1852 igjen over til et eneveldig styre. Det eneste varige resultat av 1848-revolusjonen var at bondefrigjøringen ble gjennomført fullt ut (overtagelse av den jorden de hadde dyrket for godseierne, og slutt på pliktarbeidet).

Fra 1860-årene endret vilkårene for den tsjekkiske nasjonalismen seg på flere måter. Mens den tsjekkiske nasjonalismen i Mähren også hadde hatt en viss brodd mot Böhmen, ikke bare mot Wien, skjedde det en tilnærming mellom tsjekkerne i Mähren og Böhmen i 1860-årene. I 1860–1861 begynte en forsiktig konstitusjonell oppmykning av enevoldsregimet, og i 1867 ble keiserriket gjort om til dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Det møtte motstand fra tsjekkiske nasjonalister, som krevde økt selvstyre under henvisning til kongedømmet Böhmens historiske rettigheter. Forsøk på å få til en tredelt organisering av riket (Wien-Budapest-Praha) strandet i 1871, ikke minst på grunn av ungarsk motstand.

Den styrkede tsjekkiske nasjonalismen økte avstanden til tyskerne i Böhmen, som fryktet at økt selvstyre for Böhmen ville gå ut over dem. Gjennom den snevre, eiendomsbaserte stemmeretten fra 1861 fikk tyskerne likevel langt større politisk innflytelse i landdagene for Böhmen, Mähren og (rest-)Schlesien enn antallet skulle tilsi. Etter hvert som stemmeretten ble utvidet (frem til allmenn stemmerett for menn i 1907), mistet tyskerne denne fordelen. Mens de lenge hadde ønsket et sentralisert, tysk-preget styre fra Wien, førte en styrking av tsjekkisk i enkelte sammenhenger i 1880-årene til at tyskerne gikk inn for en sterkere oppdeling av landet for å kunne skape soner med tysk som eneste administrasjonsspråk. Mens den tsjekkiske nasjonalismen i begynnelsen hadde vakt liten interesse blant folk flest, hadde den fra rundt 1870 et masseomfang som viste seg både i store folkemøter, aviser og patriotiske organisasjoner som idrettsbevegelsen Sokol.

Det oppstod også splittelser i den nasjonale bevegelsen. Fra 1860-årene var det spenninger innen Nasjonalpartiet mellom de mer konservative «gammel-tsjekkerne» og de mer liberale «ung-tsjekkerne». I 1874 gikk ung-tsjekkerne ut av Nasjonalpartiet og dannet Det nasjonal-liberale partiet. Gammel-tsjekkerne gikk tilbake i 1880-årene og ble nesten utradert i valget i 1891. Så lenge stemmerettsutvidelsene først og fremst kom middelklassen til gode, økte oppslutningen om ung-tsjekkerne. Men da arbeidere og småbønder også fikk stemmerett, ble ung-tsjekkernes posisjon svakere. Nye partier ble dannet, først og fremst sosialdemokratene, fra 1878 en fraksjon av det østerrikske partiet, men fra 1896 med autonom status.

Fra ung-tsjekkerne ble det avspaltet et eget arbeiderparti, Det nasjonal-sosialistiske partiet (1898), og et bondeparti (agrarene) (1899). Veksten i arbeiderbevegelsen var en følge av den fortsatte industrialiseringen. Selv om den europeiske økonomiske depresjonen fra 1873 også rammet Böhmen, tok industriveksten seg opp igjen fra 1880-årene. Industrien var preget av at nye bransjer stadig ble utviklet, og Böhmen ble den sterkest industrialiserte del av keiserriket. Hoveddelen av kapitalen var tysk og østerriksk.

Utbruddet av første verdenskrig i 1914, der Østerrike-Ungarn og Tyskland stod mot blant annet det slaviske Russland, satte tsjekkerne i en vanskelig situasjon. Mange tsjekkiske soldater deserterte til Russland. Spenningene i forhold til tyskerne i Böhmen, som støttet den østerriksk-ungarske og tyske side i krigen, økte.

Den respekterte Tomáš G. Masaryk, som tilhørte et av de mindre partiene, «Realistene», gikk i eksil, og ble etter hvert en sterk talsmann for tsjekkisk og slovakisk uavhengighet. Flere politikere arbeidet for det samme målet hjemme. Mange ble arrestert, og det ble innført streng pressesensur og forbud mot offentlige møter. Andre politikere («aktivistene») regnet med at keiserriket ville bestå som før etter krigen, og forhandlet med myndighetene for å beskytte nasjonale interesser. Masaryk opprettet kontakter med tsjekkere og slovaker i utlandet, og i 1916 ble et tsjekkoslovakisk nasjonalråd grunnlagt under Masaryks ledelse. Andre nøkkelpersoner var tsjekkeren Edvard Beneš og slovaken Milan Štefánik.

Hjemme ble opinionen i løpet av 1917 og 1918 klarere stemt for en reell nasjonal frigjøring, samtidig som entente-maktene etter hvert godtok tanken på tsjekkoslovakisk uavhengighet. Den nye staten Tsjekkoslovakia ble proklamert i Praha 28. oktober 1918.

• Tsjekkias samtidshistorie
• Tsjekkoslovakias historie
• Presidenter i Tsjekkia
• Statsministere i Tsjekkia