Harmonilære, er læren om akkorder og akkordforbindelser, stemmeføring, dissonansbehandling, modulasjon med mere, særlig i dur/moll-tonal musikk.

Som fagdisiplin har harmonilære hatt stor betydning innen europeisk, klassisk kunstmusikkutdanning. De aller fleste utdanningsinstitusjoner har vektlagt en grunnleggende innføring i den tonale musikkens grammatikk og syntaks. Tradisjonelt blir den klassiske harmonilæren forbundet med et relativt avgrenset stiluttrykk der strenge regler ligger til grunn for praktiske skriveøvelser i firstemmig korsats. Vanligvis skjer dette ved harmonisering; sette akkorder til en gitt melodi. Disse kreative øvelsene blir ansett for å være viktige for å kunne få innsikt i  dur/moll-musikkens grunnleggende prinsipper.

Harmonilæren omfatter også harmonisk analyse. Studiet av harmoniske uttrykksmidler hos forskjellige komponister fra ulike epoker er et viktig hjelpemiddel ved stilstudier. Analyse sammen med praktiske skriveøvelser bidrar til dypere forståelse for samspillet mellom alle musikkens parametre.

Fra midten av 1900-tallet, etter at mange komponister forlot tonaliteten, oppsto både ønske og behov innen musikkteoriundervisningen for en oppdatering. I flere land ble harmonilæren en del av en bredere disiplin, satslære, som ikke var begrenset til firstemmig sats og heller ikke avgrenset med hensyn til stil eller sjanger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.