Møre og Romsdal

I det meste av fylket er berggrunnen gneisbergarter av grunnfjellsalder, men sterkt påvirket i kaledonsk tid, se kaledonske orogenese. På Sunnmøre finnes lommer med olivin (dunitt) og serpentin, likeledes eklogitt. Dette er dypbergarter som er trengt gjennom eller blottlagt ved erodering av gneisdekkene.

I indre deler av Nordmøre, for eksempel i deler av Sunndalsfjella og Trollheimen og i et belte østover fra Stangvikfjorden gjennom Surnadal og Rindal til fylkesgrensen, opptrer sterkt omdannede kambrosilurbergarter, en utløper fra det store trønderske området med berggrunn av kaledonsk opprinnelse. På Smøla finner man diorittbergarter, gabbro og omdannet kambrosilur.

I Raudsand ved Tingvollfjorden var det drift på jernmalmforekomster frem til 1982 i Rødsand Gruber, og i Vanylven er det drift på en olivinforekomst som er blant Europas største. Begge forekomstene ligger i det prekambriske gneisområdet.

Berggrunnen i fylket ble under den kaledonske fjellkjedefoldingen presset sammen ved trykk fra nordvest, slik at det ble dannet strøkretninger sørvest–nordøst. Samtidig ble det dannet sprekker på tvers av lengderetningen. Erosjonskrefter har i tertiær, etter at den skandinaviske landblokken ble hevet, gravd i disse strøk- og bruddlinjene, og det ble på den måten dannet et forgrenet system av dype daler og fjorder mellom høye og bratte fjellpartier og med en rekke store og små øyer utenfor.

I alle de tre hovedområdene av fylket når fjellene over 1900 meter over havet: Pyttegga på 1999 meter og Karitind på 1982 meter på grensen mellom Sunnmøre og Romsdal; Storskrymten på 1985 meter på Nordmøre, på fylkesgrensen mot Trøndelag og Innlandet; Kleneggen på 1964 meter helt innen Romsdal. Mest kjent av fjellområdene er Trollheimen på grensen mellom Nordmøre og Trøndelag, Romsdalsfjellene med blant annet Trolltindane i nedre del av Romsdal og Sunnmørsalpene på begge sider av Hjørundfjorden.

Rundt 55 prosent av fylkets areal ligger over den klimatiske skoggrensen, som stiger fra cirka 200 meter over havet i de ytre bygdene til cirka 600 meter i de indre. Flatere områder finnes nederst i dalbunnen i de mange korte dalene, i Sunndalen og Romsdalen, som har flate strekninger langt innover, og i den bredere Surnadalen. Større sammenhengende lavland dannes av strandflaten i de ytre deler mot kysten. Mye av den er myrlendt, som i Fræna og på øyene Gossen i Aukra og Smøla. Av fylkets areal er 4,3 prosent dyrket jord og 31,3 prosent skog.

Møre og Romsdals bosetningshistorie går tilbake til de første steinalderbosetningene i Norge. Fosnakulturen har navnet sitt fra Kristiansund, hvor de første funnene fra eldre steinalder ble gjort i 1909. Siden er en rekke funn blitt gjort, de aller fleste i ytre strøk.

Møre og Romsdal hadde 57 300 innbyggere eller 6,5 prosent av landets samlede befolkning i 1801. Fylkets andel av landets folkemengde har siden – med unntak av perioden 1845–1875 – vist nedgang; andelen var 6,4 prosent i 1875 og 6,1 prosent i 1900. Bak denne nedgangen ligger flyttingen til byene i kjølvannet av veksten i de store byene i denne perioden og fremfor alt av utflyttingen til Amerika. Nedgangen fortsatte til det økonomiske tilbakeslaget i mellomkrigstiden, etterfulgt av en lang periode med en relativt sett stabil befolkning. Fylket hadde således 5,9 prosent av landets befolkning i 1950 og 5,8 prosent i 1970. Siden har andelen gått klart tilbake; den var sunket til 5,4 prosent i 2001 og 5,1 prosent i 2015.

Selv om Møre og Romsdals befolkningsandel stort sett har vært i nedgang, har folketallet i absolutte tall hele tiden vist økning. I de 200 årene 1801–2001 økte folketallet i fylket med 226 prosent eller gjennomsnittlig 0,7 prosent årlig, i tiårsperioden 2005–2015 med gjennomsnittlig 0,8 prosent årlig mot 1,2 prosent i hele landet.

Etter andre verdenskrig har Sunnmøre og Romsdal hatt sterkest befolkningsvekst og dermed økende andel av fylkets folketall. Siden slutten av 1970-årene har Sunnmøre hatt over 50 prosent av fylkets folkemengde, og i 2015 var Sunnmøres andel av befolkningen økt til 53,8 prosent mot 22,8 prosent i Romsdal og 23,4 prosent på Nordmøre.

Et annet aspekt ved befolkningsveksten i fylket er at den stort sett foregår i og omkring de største byene/tettstedene, mens områdene på kysten og i de indre fjordstrøkene, særlig på Nordmøre, til dels har hatt nedgang. Det forekommer imidlertid unntak fra dette hovedbildet. I tiårsperioden 2005–2015 hadde for eksempel flere kystkommuner på Sunnmøre som Ulstein og Hareid og en fjordkommune som Volda en betydelig befolkningsvekst, likeledes kystkommunene Aukra og Fræna i Romsdal.

Bosetningen i Møre og Romsdal er relativt tett på strandflaten, det vil si i lavlandet på kysten, til dels også innover langs enkelte av fjordene og i de lavere deler av dalførene innenfor. En stor del av befolkningen i fylket bor på øyer. Av fylkets 36 kommuner ligger tolv i sin helhet på øyer, blant annet Ålesund og Kristiansund. Disse tolv kommunene hadde 48 prosent av fylkets befolkning i 2015. De indre delene av fylket, som stort sett er fjellområder, er svært tynt bosatt.

Av befolkningen i fylket bor 72 prosent i til sammen 87 tettsteder (2017). Til sammenligning var tettstedsandelen for landet som helhet dette året 82 prosent. De tre største tettstedene, Ålesund, som omfatter den sammenhengende tettbebyggelsen Ålesund–Spjelkavik–Langevåg med 52 163 innbyggere, Molde med 20 863 innbyggere og Kristiansund med 18 412 innbyggere, ligger ved utløpet av hvert sitt fjordsystem og er regionsentre for henholdsvis Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Ytterligere 17 tettsteder i fylket har over 2000 innbyggere. Av disse ligger elleve (rangert etter størrelse); Ørsta, Volda, Ulsteinvik, Sykkylven, Nordstrand, Fosnavåg, Hareid, Stranda, Skodje, Brattvåg og Vatne på Sunnmøre. Tre tettsteder, Elnesvågen, Vestnes og Åndalsnes, ligger i Romsdal, og tre; Sunndalsøra, Skei-Surnadalsøra og Rensvik, på Nordmøre.

Det sterkt oppskårne landskapet med fjorder og sund og mange øyer har vanskeliggjort samferdselen. Fylket har likevel et relativt tett veinett, særlig i ytre strøk, og har i alt 6495 kilometer offentlige veier. Dette utgjorde 6,9 prosent av landets veinett per 2013. Veiene bindes sammen av et utstrakt fergenett. Det er de siste tiårene satset sterkt på store bro- og tunnelprosjekter for å redusere fergebehovet. På Sunnmøre merkes forbindelsen mellom Ålesund og de folkerike øyene utenfor med blant annet Ålesund lufthavn på Vigra (Vigrasambandet) og Eiksundsambandet som knytter Hareidlandet, Gurskøya og øyene i Herøy til fastlandet, og på Nordmøre fastlandsforbindelsen Krifast til Kristiansund.

Fra Ålesund går E 136 om Åndalsnes til Dombås på E 6. Fra Molde er det veiforbindelse via Sunndalsøra til Oppdal på E 6 fra fylkesvei 62/riksvei 70. Kristiansund har også forbindelse om Sunndalsøra til Oppdal med riksvei 70 og via ferge over Halsafjorden til Trondheim med riksvei 70/E 39. E 39 binder fylket sammen fra sørvest til nordøst og gir tilknytning til Bergen i sør og Trondheim i nordøst.

Åndalsnes er knyttet til jernbanenettet gjennom Raumabanen til Dombås. Dette er fylkets eneste jernbanestrekning. De tre store byene har flyplass: Ålesund lufthavn Vigra, Molde lufthavn Årø og Kristiansund lufthavn Kvernberget. I tillegg kommer småflyplassen Ørsta-Volda på Hovden, som ligger mellom de to tettstedene.

Hurtigruten Bergen–Kirkenes anløper de samme tre byene, samt Torvik i Herøy. For øvrig merkes en del lokale hurtigbåtruter, de aller fleste med utgangspunkt i de tre største byene i fylket.

Molde er sete for fylkesmannen og fylkeskommunens administrasjon. Det er 29 fylkeskommunale videregående skoler i fylket og i tillegg fem private. En av de fylkeskommunale er den tidligere landbruksskolen på Gjermundnes i Vestnes. Fylket har flere høyskoler: Høgskolen i Molde, Høgskolen i Volda, NTNU Ålesund (tidligere Høgskolen i Ålesund) og BI-Møre i Ålesund med avdeling i Kristiansund. Folkehøyskolene står sterkt i fylket med seks skoler; tre på Sunnmøre, én i Romsdal og to på Nordmøre.

Det er sykehus i Kristiansund, Molde, Ålesund og Volda. Fylket har tre distriktsmuseer: Sunnmøre Museum i Ålesund, Romsdalsmuseet i Molde og Nordmøre Museum for Nordmøre. Dessuten er det flere bygdemuseer, blant annet Brudavolltunet i Ørsta, Volda Bygdetun og Garverimuseet, Tingvoll bygdemuseum og Smøla Museum samt Ivar Aasen-tunet på grensen mellom Ørsta og Volda.

Fylkets dagsaviser er Tidens Krav i Kristiansund, Romsdals Budstikke i Molde og Sunnmørsposten i Ålesund. I tillegg har fylket hele 16 lokalaviser som utkommer 1–3 ganger per uke. Tolv utgis på Sunnmøre, i henholdsvis Ørsta, Volda, Sjøholt, Langevåg, Brattvåg, Ulsteinvik, Fosnavåg, Valldal, Stranda, Sykkylven, Vanylven og Valderøya. To kommer ut i Romsdal, henholdsvis i Åndalsnes og Vestnes, og to i Sunndal og Smøla på Nordmøre. NRK Møre og Romsdal har distriktskontor i Ålesund og lokalkontorer i Molde og Kristiansund.

Møre og Romsdal består av 36 kommuner: 17 på Sunnmøre, 8 i Romsdal og 11 på Nordmøre. Fylket svarer til Møre bispedømme, opprettet i 1983, som består av av de seks prostiene Ytre Nordmøre, Indre Nordmøre, Molde Domprosti, Indre Romsdal, Nordre Sunnmøre og Søre Sunnmøre og 97 sogn. Fylket omfatter de fire tingrettsdistriktene Nordmøre, Romsdal, Sunnmøre og Søre Sunnmøre og ett politidistrikt, Møre og Romsdal, som ikke omfatter Vanylven kommune. Politidistriktet omfatter 24 lensmannsdistrikter og tre politistasjonsdistrikter i Ålesund, Molde og Kristiansund.

Fylkesvåpenet ble vedtatt i 1978, og har tre vikingskip i gull sett forfra mot en blå bakgrunn. Dette symboliserer skipsleia som tidligere tiders viktigste ferdselsåre i fylket.

• klima
• energi
• turisme
• språk

• Møre og Romsdal fylkeskommune

• Døssland, Atle m.fl.: Fylkeshistorie for Møre og Romsdal, 1990–96, 3 b., isbn 82-521-4403-9, Finn boken
• Larsen, Pio, red.: Møre og Romsdal, 1977 (Bygd og by i Norge), isbn 82-05-06463-6, Finn boken
• Olafsen-Holm, Jørgen: Romsdals amt, Møre og Romsdal fylke, under kommunalt folkestyre, 1939, Finn boken