pelagisk

Pelagisk, betegnelse som brukes om det som har med  åpne vannmasser å gjøre, til forskjell fra kysten eller havbunnen. Vann i  hav eller innsjøer som ikke er nær kyst, strand eller bunn er pelagisk. 

Brukes også om leveviset til marine organismer som lever i frie vannmasser (pelagiaen), til forskjell fra på bunnen.

De fleste marine dyr (for eksempel koraller og flere krepsdyr) lever pelagisk i et stadium av livet før de blir bunnlevende eller fastsittende.

Noen organismer er knyttet til de frie vannmasser hele livet, for eksempel pelagiske fisk, i motsetning til demersale fisk (bunnlevende fisk) som lever pelagisk kun i tidlige stadier.

Den pelagiske faunaen består dels av frittsvømmende arter (særlig fisk og blekksprut), nekton, dels av arter eller larvestadier med ingen eller så liten egenbevegelse at de driver viljeløst med strømmen, det man kaller plankton.

Overflatelagenes pelagiske dyr er ofte glassklare, eller også sterkt farget, særlig i varmere hav. I dyphavet nedenfor 1000 m er det mørkt, og her nede er de dyp-pelagiske dyrene oftest dyprøde eller brunsvarte. En del av dyphavsdyrene er blinde, man kjenner også enkelte blinde blekkspruter og flere blinde fiskearter. Men mange blekkspruter og fisk og en del andre dyp-pelagiske dyr har lysorganer, og samtidig har mange blekkspruter og fisk ekstra sterkt utviklede kikkertøyne, så de kan oppfange signaliseringen fra sine slektninger.

En vesentlig del av pelagiske dyr er knyttet til kysten eller kystnære farvann, de er nerittiske. Det er særlig slike som i et eller annet stadium av sin tilværelse er avhengig av bunnen. Den pelagiske faunaen som tilhører det åpne hav og er helt uavhengig av bunnen, kalles oseanisk.

• Epipelagisk: Fra overflaten til ca. 200 m dyp. 
• Mesopelagisk: Fra 200 m til ca. 1000 m dyp. 
• Bathypelagisk: Fra 1000 m til ca. 4000 m dyp.
• Abyssopelagisk: Fra 4000 m ned til dyphavsslettene.
• Hadopelagisk: I dyphavsrennene.