Pelagisk betegner det som har med åpne vannmasser å gjøre, til forskjell fra kysten eller havbunnen. Vann i hav eller innsjøer som ikke er nær kyst, strand eller bunn er pelagisk.
Ordet brukes også om leveviset til marine organismer som lever i frie vannmasser, pelagiaen, til forskjell fra på bunnen.
De fleste marine dyr, for eksempel koraller og flere krepsdyr, lever pelagisk i ett stadium av livet før de blir bunnlevende eller fastsittende.
Noen organismer er knyttet til de frie vannmassene hele livet, for eksempel pelagiske fisk, i motsetning til bunnlevende eller demersale fisk som lever pelagisk kun i tidlige stadier.
Den pelagiske faunaen består dels av frittsvømmende arter, særlig fisk og blekksprut, som kan kalles nekton, og dels av arter eller larvestadier med ingen eller så liten egenbevegelse at de driver viljeløst med strømmen, det man kaller plankton.
Overflatelagenes pelagiske dyr er ofte glassklare, eller også sterkt farget, særlig i varmere hav. I dyphavet nedenfor 1000 meter er det mørkt, og her nede er de dyp-pelagiske dyrene oftest dyprøde eller brunsvarte. En del av dyphavsdyrene er blinde, og man kjenner også enkelte blinde blekkspruter og flere blinde fiskearter. Men mange blekkspruter og fisk og en del andre dyp-pelagiske dyr har lysorganer, og samtidig har mange har også ekstra sterkt utviklede kikkertøyne, sånn at de kan oppfange signaliseringen fra sine slektninger.
En vesentlig del av de pelagiske dyrene er nerittiske, det vil si knyttet til kysten eller kystnære farvann. Det er særlig slike som i et eller annet stadium av sin tilværelse er avhengig av bunnen. Den pelagiske faunaen som tilhører det åpne havet og er helt uavhengig av bunnen, kalles oseanisk.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.