Ørskog

Berggrunnen består av gneis som tilhører Kaledonidene. Lokalt er gneisen gjennomsatt av dyperuptiver ved vannskillet mellom Tresfjord i Vestnes og Vaksvika ved Storfjorden, og gabbro rundt Vassvika. En ilmenittforekomst finnes nord for Sjøholt.

Langs fjorden er det slake lier og lavland mens landskapet stiger og blir berglendt i de indre delene. Høyeste topp er Lauparen (1434 moh.) på grensen mot Vestnes og Stordal i sørøst. Vannskillet på E136 over Ørskogfjellet ligger på 338 moh.

Bosetningen ligger langs Storfjorden med en særlig konsentrasjon i det tidligere administrasjonssenteret Sjøholt. Det er også en viss bosetning i Solnørdalen på grensen til Skodje, nord for Sjøholt i nordvest og i Hatlen ved Vaksvikelva i sørøst. I 2019 bodde 65 prosent av kommunens befolkning i Sjøholt, kommunens eneste tettsted; fylket som helhet hadde til sammenligning en tettstedsandel på 73 prosent dette året.

Med unntak av 1960-tallet har folketallet siden krigen vært jevnt økende; likevel med en noe mer moderat vekst enn Sunnmøre for øvrig.

Ved sammenslåingen var rundt fem prosent av arbeidsplassene i Ørskog i primærnæringene. Jordbruket domineres av husdyrhold, særlig melkeproduksjon. Det drives noe fiskeoppdrett. Pelsdyroppdrett var tidligere var en stor næring, men er opphørt.

Industrien er beskjeden og omfattet ved sammenslåingen bare fem prosent av arbeidsplassene, 17 prosent inkludert bygge- og anleggsvirksomhet/kraft- og vannforsyning. Industrien omfatter noen mindre bedrifter i verksted-, trevare- og plastindustri.

På Ørskogfjellet er det en del vinterturisme og et alpinanlegg.

I 2014 hadde 50 prosent av de bosatte yrkesaktive i Ørskog arbeid utenfor kommunen, herav 22 prosent i Ålesund, i alt 12 prosent i de fire nabokommunene Sykkylven, Skodje, Vestnes og Stordal og fem prosent i Haram. Av innpendlingen til Ørskog kommer flest fra Skodje og Ålesund; i 2014 var 22 prosent av dem som hadde arbeid i Ørskog, bosatt i disse kommunene.

Gjennom Ørskog går E136, hovedvegforbindelsen fra Ålesund til Romsdal og Dombås, likeledes E39 (Kristiansand–Trondheim). Fra Sjøholt går veg langs fjorden innover til Stordal og Stranda (Fv. 650).

Ørskog hørte til Møre og Romsdal politidistrikt, Sunnmøre tingrett og Frostating lagmannsrett. Kommunen var med i regionrådet Sunnmøre regionråd. Ørskog kommune tilsvarte soknet Ørskog i Austre Sunnmøre prosti (Møre bispedømme) i Den norske kirke. Mot slutten av 1800-tallet hørte Ørskog til Søndmør fogderi i Romsdals amt.

For statistiske formål var Ørskog kommune (per 2016) inndelt i åtte grunnkretser: Apalset, Braute, Sjøholtstrand, Sjøholt, Lande, Ørskog, Skarbø og Vaksvik.

Ørskog kirke på Sjøholt er en langkirke i tre fra 1873. I stedet for altertavle har kirken Kristusfigur på alteret, en kopi av den danske billedhugger Bertel Thorvaldsens berømte Kristusfigur. Krusifikset i korbuen er trolig fra en av de eldre kirkene i Ørskog. Døpefonten har et messingfat fra 1686.

Kommunevåpenet (godkjent i 1983) var tegnet av Jarle Skuseth og hadde en gull pæl mot en hermelin bakgrunn. Det symboliserte pelsdyravl, svarte røyskatthaler på hvitt røyskattskinn. Den gule søylen i midten viser skogsdrift og det at Ørskog tidligere var utskipingshavn for tømmer.

Navnet kommer av et gårdsnavn der førsteleddet er genitiv flertall av norrønt øyrr, ‘øyr, grusbanke’; gården ligger ved en elvemunning, og sisteleddet er skog.

• Ålesund
• Møre og Romsdal

• Ålesund kommune

• Kjølås, G. m.fl.: Ørskog gjennom tidene, 1964–90, 3 bind.